Jeg ser overskriften som sier eks-president og presidentkandidat, Donald Trump, har vært utsatt for et attentatforsøk der han ble streifet av et skudd i øret, og det første som slår meg er ikke medlidenhet, men snarere ‘det var da som faen! Skarve 5-10 cm til høyre, og vi ville vært kvitt ham!..’
Da jeg så får vite at en person mistet livet i attentatet, er den neste innskytelsen fra min side at ‘dette her er intet mindre enn en tragedie, -i form av at gjerningsmannen klarer å ‘kverke’ feil person på toppen av det hele’.
‘Neimen, herregud! Det her er jo overhodet ikke greit! – Hva faen er galt med deg!’ er den rasjonelle, siviliserte siden av meg sin reaksjon i det denne returnerer til bevisstheten. Man er da for pokker godt oppdratt i hht hva som er rett og galt her i verden, -og derav at drap er den verste av udåder et menneske kan utføre.
Normalt skulle dette avstedkommet med et stikk av dårlig samvittighet i følge med seriøse spørsmål rundt egen mentale tilstand, for så at det hele pushes ut av bevisstheten så godt det går, og en går ut med de foreskrevne reaksjoner til omverdenen. Men den gang ei.. Følelsen rundt dette her nekter plent å adlyde den siviliserte hjernens ordre, og insisterer på å holde den indre banningen over at det var så forbannet bært, men dog så fjernt, at den risikoen verden facer dersom denne mannen gjeninsettes i det hvite hus ville vært eliminert. Følgelig ville det ideelle scenario vært om ‘the Donald’ ble tatt ut av tiden uten at de klarte å ta gjerningsmannen..
(foto: AP foto / Morry Gash)
Slik utkommet ble, risikerer man snarere at Trump vil tjene på dette her inn mot valget, hvilket jo er det verste som kan skje. For Donald Trump er like farlig og rik på makt som han er fattig på intelligens og evne til å skjøtte en jobb som leder for verdens fremste stormakt. Han var som en vandrende katastrofe av både nasjonale- så vel som globale proposjoner under sin presidentperiode, og han blir enda farlgere om han skulle vinne frem denne gang, hvor han ikke har noe å tape i hht et gjenvalg. At han vil gå all in for å bli sittende ved makten, -altså knuse demokratiet, anser jeg som like sikkert som amen i kirken. – Og i så tilfeklle, er det bare et tidsspørsmål før verden braker ut i en krig som etter alt å dømme vil eliminere de fleste av oss.
Om dette kan forsvare min ikke-eksisterende medfølelse- og regelrette dødsønske, vet jeg ærlig talt ikke. Men like forbannet er det altså ikke til å komme utenom at jeg tenker verden ville vært så mye mer thent med om dette skuddet ble avfyrt noen få usle cm. lenger til høyre..
Siden det tross alt er juli, om så sommeren ikke Kan sies å ha ‘levert’ så langt, kommer vi jo bare ikke utenom å gå fra det strå-lende og ut på så dypt vann at vi får en andedam.
Alt har minst to ender, er en sannhet vi fikk inn med morsmelken, men jeg evner nå ikke å se annet’ enn to ender her, jeg altså..
Eller..(?)
Så sannelig! Her har vi jaggu to til, og 2 (ender) X 2 (ender) = 4 i andedammen som overalt ellers, så..
Men på den annen side, betyr jo det å ‘ha’ at en innehar noe, for ellers ville det jo blitt at hver and er to ender! Om denne logikken legges til grunn, er vi m.a.o brått havnet på minussiden med 8, da 4 ender X 2 ender de ikke har = -8.. Flotte fugler er den nå uansett om de får endene til å møtes eller ei!
Det er fredag, hvilket etterhvert er blitt synonymt med at det legges ut helgeutfordring fra Frilufts-Margrethe i samme grad som taco- og gullrekker på TV. Denne gang bytter imidlertid den respektive friluftsdronningen ut friluften med byluft, i det helgens oppgaveord lyder GATEKUNST..
I 2023 dør over 50% flere nordmenn enn forventet av sykdom. -En økning som først og fremst gjør seg gjeldende blant unge/middelaldrende, -m.a.o de som befinner seg godt under gjennomsnittelig/forventet levealder. Normalt ville jo slikt formelig ‘tapesert’ landets avisforsider, dominert nyhetssendingene, og ikke minst ville det blitt lagt ubegrensede ressurser i å finne årsaken. For en slik overdødelighet skjer ikke uten grunn, en trenger ingen legeutdannelse for å kunne trekke den slutningen.
Vi snakker altså året etter pandemien her, så i realiteten er jo spørsmålet hvorfor det ikke er noen interesse av å finne ut hvorvidt dette, på ett eller annet vis, kan være relatert til vaksinen..
Jeg sier ikke at det er koronavaksinen som ligger til grunn for denne overdødeligheten, for all del! En ukjent årsak er selvsagt like forbannet ukjent for meg som den er for alle andre. Samtidig er en jo ikke dummere enn at en gjør seg sine tanker rundt at våre styrende etter alle solemerker utviser nada interesse for å komme til bunns i saken. Istedet later det til at de heller går for å feie det hele under teppet før noen med en plattform stor nok til å få gjort en sak ut av det får ‘kloa’ i det.
Den respektive fortielsen i hht folkets krav på informasjon om nasjonale anliggende som berører oss alle, samt at det tilsynelatende ikke løftes en finger for å finne ut om denne overdødeligheten har inntruffet av en spesifikk grunn, peker jo unektelig i retning av en vegring for å få et bekreftet svar som vil føre til problemer. Nå valgte jeg å gå ut med en ‘heads up’ ang. den overdødeligheten vi altså har hatt i Norge i kjølvannet av pandemien før jeg gir meg i kast med å finne ut hvorvidt- og ev. i hvilken grad noe lignende er påvist ellers på planeten. Om så er tilfelle (mer eller mindre) gjengs over, vil jeg løyet om jeg sa noe annet enn at jeg da vil være rimelig sikker i min sak. Det er jo tross alt den vaksinen som vi alle har til felles dersom det viser seg at det også har vært en overdødelighet etter pandemien ellers i verden.
– Jeg mener.. ‘If it walks like a duck- and it talks like a duck, it’s safe to assume it actually is a duck’..
Men myndighetene vet.. De har etter alt å dømme noe tilnærmet full oversikt over de skader som, direkte- så vel som indirekte, kan knyttes opp i mot alt fra tiltakene (lock-downs og restriksjoner) til hva som er avstedkommet av påviselige bivirkninger av vaksinen. I tillegg, sitter de selvsagt på den informasjonen jeg altså enda ikke har rukket å begynne å grave etter.
M.a.o er budskapet i dette innlegget at selv om dette her (med unntak av overdødelighetens størrelsesorden) strengt tatt er for spekulasjoner fra min side å regne, er de uomtvistelig grunnet i de faktiske forhold. Ergo bør en etter alle solemerker forberede seg på at årsaken til at det ikke gjøres stort for å få fastslått noen årsak til at vi brått opplever det reneste mannefallet i kjølvannet av at folk flest lot seg multivaksinere mot C19, er at de vegrer seg for svaret.. – Altså at det er en betydelig sannsynlighet for at de norske styresmakter, i likhet med styresmaktene i verden forøvrig, har presset et legemiddel, som for en betydelig andel av oss viser seg være livsfarlig, så hardt på oss at det lå og vippet på grensen mot ren tvang. – Og sånt blir det jo unektelig bråk av, der ubehagelige spørsmål vil bli avkrevet svar. I verste fall kan det til og med bli snakk om å stilles til ansvar for det som er blitt gjort, og sånt vil en jo selvsagt unngå, -muligens for enhver pris..
At verden er best tjent med at jeg har valgt å avstå fra å formere meg, fremkommer vel mer enn tydelig ved at de eneste barnevideoene jeg lar meg sjarmere av, er der de banner så det smeller..
Jeg tenker vel at grunnen til at jeg har unsluppet det maset/presset om å få unger som andre barnløse opplever rett og slett kan være at omgivelsene, mer eller mindre bevisst, aner at utkommet av den reproduksjonen ville blitt en som ble drillet i korrekt bannskap under en slik oppdragerfilosofi..
Jeg ser for meg utkommet bli temmelig spot on hun her, -hvis ‘rant’ er like hysterisk etter utallige visninger som det var ved første visning.
Nei, det er ikke slik fatt at jeg har tatt et kvantesprang ut til den venstre periferien her, og argumentere for at alt som er galt i ens liv er samfunnets skyld. Vi skal nemlig lenger ut i periferien enn som så, da vi skal til vitenskapens verden, der spørsmålet om hvorvidt selveste universet muliggjør konseptet ‘den frie viljen.
Nei, det er IKKE såkaldt ‘kvasi-science’, da spørsmålet om den frie viljens ringe eksistens følger som en uungåelig konsekvens av en av de ledende teorier i den delen av astronomien som refereres til som kosmologi.
‘Alle’ vet vi at ‘tiden er relativ’, men de færreste har den ringeste anelse om hva som egentlig ligger i dette ‘relativ’ -begrepet.. (foto: Billie Currey Photography / Ghetty images)
Jeg går ut i fra at alle husker Einsteins ligning E=mC2 fra skolen; Denne korte ligningen som rommer så uendelig mye som ut i fra vår sanseverden virker fullstendig forkvaklet. Og fundamentet for det hele, er den såkalte ‘romtiden’, eller ‘space-time’, om du vil, hvilket kort fortalt er selve substansen universet består av. For det tomrommet som er imellom alt av stjerner, planeter, galakser, osv, er ikke det ‘ingenting’ som det fremstår som. Og denne substansen består av rom (altså plass, som i plass til å bevege seg i) og tid.
I vår særs begrensede tredimensjonale sanseverden, opptrer jo rommet som det nevnte ingenting, mens tiden bare er et dønn stødig og urokkelig fenomen som tar oss i en retning, og that’s it. Men nå går jeg også ut i fra at de fleste også har fått med seg at tiden er relativ, -hvilkjet innebærer at tidens gang påvirkes av to ting:
A) Hastighet: Tidens gang reduseres, kort fortalt, jo fortere man beveger seg, inntil den stopper helt i det man oppnår lysets hastighet, hvilket er det forteste det lar seg gjøre å bevege seg innenfor ‘the vacuum of space’, hvilket jeg ikke har noen kortere oversettelse på enn innenfor det vakumet som utgjør verdensrommet (på dette området, er jeg ikke vant til å tenke på norsk, for å si det sånn). Grunnen til at jeg presiserer at denne maxhastigheten gjelder inne i verdensrommet, er at rommet i seg selv ikke er bundet av denne, og kan- har gjort- og faktisk også i presens overgår lyshastigheten, uten at vi får gått noe ytterligere inn på dette nå.
B) Gravitasjonskraften en er utsatt for: Hvis maxkraft som gjør at tiden stanser helt, er den som råder innenfor den radius av et sort hull der selv ikke lyset kan unslippe å bli sugd inn. (Grunnet av gravitasjonen ‘vinner’ over farten i form av at selv ikke lyset altså klarer å unngå å bli sugd inn i dette her, antar man at de tilstander som råder inne i disse her er mer ‘fucka’ enn som så, hvilket også blir i overkant å gå nærmere inn på her).
Med disse faktorene i boks, er det tid for å spørre om det finnes noe slikt som et universelt ‘nå’, og svaret på det spm. er kort og godt nei.
(foto: NASA / Shutterstock)
– I utgangspunktet virker jo dette temmelig skrudd, så her får en forsøke forklare så godt en kan..
Om vi forflytter oss inn i egen sanseverden for en stakket stund, der rom og tid eksisterer side om side, snarere enn å være bestanddeler i en konkret substans, så er vi jo alle kjent med begrepet ‘her’. Altså ‘du er der, mens jeg er ‘her’. Men vi alle kan jo glatt enes om at det ‘her’ som jeg refererer til, ikke er annet enn mitt eget subjekjtive ‘her’. Om vi forflytter oss over til ditt perspektiv, så er selvsagt din opplevelse av ‘her’ en helt annen enn min, for i dine øyne, er det jeg som er ‘der’, mens du er ‘her’.
Når vi så har klargjort relativiteten i ‘her’, så blander vi igjen tid og rom sammen til ett, hvor vi så får et typ ‘her og nå’, der det kort fortalt er det samme prinsipp som gjelder som for ‘her’ i forbindelse med rommet.
Dette fordi tiden altså ikke er det universelle, urokkelige fenomenet vi opplever den som, da dens gang vel er så variabel den kan få blitt.
Faktisk er dette tidsfenomenet et av vitenskapens største mysterier, da man i fysikken enda ikke har klart å komme opp med en fysisk forklaring på hvorfor den kun beveger seg i denne ene retningen. Man antar riktignok at retningen er grunnet i at det går fra orden til kaos (i hvilket ligger at universet stadig utvides og nye ting skjer), men noe fysisk bevis for å backe opp denne antagelsen, har en altså ikke. Slik det ser ut, kunne tiden likesågodt beveget seg i motsatt retning.
Kort oppsummert, er altså tiden enda mer ustabil enn rommet, om en ser sånn på det.
Og i et så til de grader skrudd konsept, så har vi altså denne subjektive opplevelsen av ‘nå’. Den antatt beste måten å forklare hvordan dette nå er like subjektivt som her, må være om vi tenker oss det umulige; Nemlig at vi er i stand til å fyke rundt i verdensrommet i en hastighet som ligget tett oppimot lysets..
Følgelig, setter jeg av gårde for å sjekke ut en planet som ligger.. -tja.. la oss si 50 lysår unna moderplaneten. Om jeg da farter i 90% av lyshastigheten, vil det si st det for de som blir igjen på jorden gå 55 år hver vei, hvilket vil si 110 år (i tillegg til den tid jeg selvsagt vil oppholde meg på bestemmelsesstedet, men den driter vi i).
Ergo, vil det altså ha gått 110 år på jorden før jeg er hjemme igjen, med alt hva dette innebærer av fødsler, dødsfall, teknologiske fremskritt, kriger, osv, osv. Selv med en fortsatt økning i levealder som den vi har hatt de 100-150 årene, vil det neppe være mer enn toppen 2-3 av de som ble født på avreisedagen som fremdeles er i live ved tilbakekomsten. Men mens det er gått 110 år på jorden, hvilket vil si at året er 2134, har derimot jeg kun blitt rundt 10 år eldre i løpet av denne tiden, da jeg har operert under et helt annet tidsløp, om en kan kalle det det. Og da blir det jo brått langt mer vrient å tenke seg et universelt ‘nå’ hvor jeg f.eks var fremme ved målet for reisen. For det ‘nå’ hvor jeg når frem hit i jordisk målestokk, vil jo være 55 år frem i tid fra avreisedagen, mens mitt nå kun vil være en 5 års tid fra avreisetidspunktet! Ergo så finnes det altså like lite et universelt ‘nå’ som et universelt ‘her’.
Kommer man innenfor den såkaldte ‘event horizon’ av et sort hull, er gravitasjonen så hinsides at ikke engang lyset klarer å unnslippe. Hva som skjer inni her, måtte gudene vite. Det eneste som kan sies med sikkerhet, er at alt av tid, rom og naturlover vil ha opphørt å eksistere. Faktisk er det så galt at en tror tiden og rommet vil ha byttet roller, -altså at tiden blir rommet og rommet blir tiden.. (foto: CC0 public domain)
Nå som vi har dette på stell, så har vi jo også de mysterier som omslutter dette tidsfenomenet, der det altså ikke lar seg gjøre å finne noe konkret som tilsier at tiden går i den retning den gjør.
Tiden utgjør jo, som jeg også vil anta er kjent for de fleste, den fjerde dimensjon, mens vi kun er såkalte tredimensjonale vesner. Dette innebærer at vår synsevne faktisk er begrenset til kun å innkludere de to første dimensjonene, mens vi selv utgjør den tredje. Denne fjerde, -altså tiden, liksom de påfølgende dimensjonene, har vi altså ingen forutsetninger for å få noen opplevelse av, slik at vi dermed er begrenset til hva som lar seg gjøre å finne ut matematisk. Samtidig vet vi at de høyere dimensjonene er nødt til å affisere oss på ulike vis, -hvilket først og fremst har latt seg påvise i kvantefysikkens verden (alotså der det dreier seg om universets aller minste bestanddeler/partikler). For å dra dette ned til et jordnært nivå, så kutter vi rett og slett av en dimensjon, og forestiller oss selv som todimensjonale, såkalte ‘flatters’. Selv om man som todimensjonal ikke vil kunne se objektet som faller ned, vil det like forbannet treffe oss i hodet! – Altså er det ikke nødvendig for disse å få med seg den tredimensjonale virkeligheten for å bli rammet av følgene av dens eksistens.
Og oppe i denne smørjen her av dimensjoner, rom og tid, har man altså klart å utarbeide en teori om at tiden slettes ikke er noe som beveger seg i det hele tatt, men at alt av fortid, fremtid og nåtid allerede ble skapt i forbindelse med universets (i sin nåværende form) tilblivelse. Et teoretisk fenomen som best er forklart ved at en tenker seg universet/virkeligheten (som jo jorden vitterlig er en del av) som en (uendelig stor) bok. Når en begynner å lese, eksisterer jo bokens karakterers videre skjebne, selv om denne er de uviss på dette tidspunktet. Så om vi istedet for å lese, hopper inn i boken i de respektive karakterenes sted, vil man, i det en f.eks har nådd frem til side 74, ha lagret det som har inntruffet i livet fra side 1-74 ha lagt seg inn i bevisstheten, mens ens videre skjebne som følger på de kommende sidene er en uviss. Men selv om det som skjer på de kommende sidene for deg er uvisst, så er jo bokens videre hendelsesforløp like forbannet skrevet!
Man tror nå at tidens gang er en illusjon, og at fortid, fremtid og nåtid eksisterer på en og samme gang. (ill: Gigazine.net)
Og med dette har vi altså nådd frem til utgangspunktet; Altså spørsmålet om hvorvidt den virkeligheten som avstedkommer denne teorien kan sameksistere med konseptet ‘den frie vilje’..
I utgangspunktet, ser det jo unektelig svart ut. -For hvordan kan det være snakk om en fri vilje dersom det vi bestemmer oss for allerede var ført inn i den universelle boken som ble ‘skrevet’ for anslagsvis 13,8 milliarder år siden!?
MEN.. Det finnes faktisk en mulighet her..
Husker du vi snakket om disse dimensjonene over??
Som nevnt, skal den totale virkeligheten, ut i fra hva man har kunnet regne seg frem til, være antatt å innkudere 11 dimensjoner, av hvilket, enkelt forklart, følger at det finnes talløse paralelle virkeligheter ved siden av den vi står i- og dermed oppfatter. For enhver mulighet som noensinne har eksistert, hvilket for vår del innebærer at det oppstår en ny, alternativ virkelighet for hvert valg som blir foretatt, der den nye vil gå videre på den valgmuligheten du forkastet. Følgelig. vil dette altså si at der jeg valgte å starte dette innlegget på det respektive tiodspunktet og ikke ventet til senere, så vil det like forbannet som den virkeligheten vi opplever, ha oppstått en paralell virkelighet som går sin gang basert på at jeg venter til senere med å skrive innlegget. – Rimelig skrudd, ikke sant!?
Men følgelig, kan det jo dermed i det minste være noe tilnærmet en fri vilje; For dette innebærer jo at det dermed vil finnes like mange bøker som de muligheter som har oppstått siden tidenes morgen, hvorav ens bevissthet da kan sies å velge hvilken av ens egne en vil stå i.. Jeg vet ikke svaret på dette her, hvilket det altså ikke er noen andre som gjør heller. Ikke desto mindre, er det iallefall hinsides fascinerende å følge vitenskapens vei for å finne svarene på hva den totale virkeligheten faktisk innebærer!
Jeg er fullt klar over at dette her kan syntes hinsides fatteevne når en ikke har nerdet med dette her i +/- 40 år eller så, men jeg håper i det minste jeg har klart å få det forklart på et såpass håndgripelig vis at det i det minste kan ha trigget en og annens interesse- og ikke minst nysgjerrighet i hht denne uendelige og hinsides mystiske virkeligheten vi faktisk er en del av..
Sitatet i overskriften er hentet fra en av landets fremste finanskjendiser- som også er eier og redaktør av finansavisen Kapital, Trygve Hegnars regelrette slakt av prinsesse Martha Louise i eget tidsskrift. Og han er vitterlig ikke alene..
Problemet her, er at det som begynte som berettiget kritikk, -som den som avstedkom fra meg, på rekordtid har blåst fullstendig utover alle proposjoner, slik at det i skrivende stund har utviklet seg til en heksejakt. Kritikken har gått langt utover det saklige, og over i rene personangrep av typen som er sitert over.
Prinsesse Martha Louise & Durek Verret. (foto: Pmlkulturformidling Sara Abraham / NTB)
Selv om jeg ikke går tilbake på noe av den kritikken jeg har rettet mot prinsessen og Verret, er dette så langt i fra ensbetydende med at prinsessen «ikke kan gjøre noe riktig», og/eller er en skam for både konge(hus) og fedreland, som det også blir hevdet fra gud-vet hvor mange hold den siste tiden. I skrivende stund, er det ‘argumentering’ for å frata henne prinsessetittelen som trender..
Min kritikk av henne, har utrelukkende vært relatert til dette med at tilgangen til Geiranger kommune begrenses av hensyn til den nært forestående ekteskapsinngåelsen, og er i vel så stor grad rettet mot det offentlige, som tross alt er de som har vedtatt alt fra disse restriksjonene til det offentlig finansierte politivaktholdet. Jeg er til og ,med uenig i den greia med at hun ikke får benytte prinsessetittelen i kommersiell sammenheng.
Og med et slikt utsagt, følger selvsagt et massivt HVORFOR??..
Vel.. La oss endre litt på den vinklingen dette prinsesseanliggendet er fremlagt overalt ellers for et øyeblikk, og, om ikke annet så for variasjonens skyld, se det hele med utgangspunkt i Marthas rolle i den norske offentligheten:
Til tross for at prinsesse Martha Louise er den eldste av kongeparets to barn, er det, som kjent, alikevel hennes bror Håkon som er tronarving. I motsetning til Sverige, som, i likhet med Norge, innførte likestilling mellom kjønnene i hht arveretten til tronen da de respektive kongebarna var små, ble ikke prinsessen tilkjent arveretten etter denne loven, da den her på berget først skulle tre i kraft fra de som fødtes etter lovendringen. Så mens nåværende kronprinsesse Victoria ble satt inn som tronarving i stedet for sin bror Carl Philip, -som faktisk ble født kronprins, ble den urettmessige ordningen med den mannlige arveretten værende for Marthas del.
Hmm.. Så rart!.. – Er det ikke noe funtamentalt annerledes ved dette kongebildet, -samtidig som det også er noe svært så gjenkjenbart??..
Da jeg er temmelig nær kongebarna i alder, var dette noe jeg reagerte på allerede som liten. For selv før skolepliktig alder, skjønte jeg, med et barns uomtvistelige rettferdighetssans, at dette her var urettferdig. I dag er den respektive rettferdighetssansen riktignok langt mer nyansert, da dette her ikke minst må sees i forhold til grunnlovsbestemmelsen om at ingen lover skal ha tilbakevirkende kraft. Men like forbannet er konklusjonen at det skulle vært Martha, -og ikke Håkon, som skulle vært gitt arveretten til tronen den gangen. Hva grunnloven angår, mener jeg dette kan forsvares ved at Håkon ikke var kronprins, -altså tronfølger, da denne loven ble vedtatt. For dette skjedde mens kongen fremdeles het Olav V, og Harald var hans tronfølger. Det at de to var for små til å ha blitt seg sine roller bevisst den gangen, gjør også sitt til at Håkon ei heller kan sies å ha blitt ‘fratatt’ noe ved å ‘tape’ arveretten den gangen. Jeg mener.. Svenskenes Carl Philip var tross alt kronprins da han ble tatt ut av arverekkefølgen til fordel for sin søster..
Årsaken til at jeg går inn på dette, er at Marhas skjebne nærmest ble ‘dømt’ til å bli vanskelig med denne bestemmelsen om at loven ikke skulle tre i kraft før neste generasjon. For hvilken rolle skulle nå hun innta oppe i det hele, -som eldstemann av to søsken i en familie der forlengst forkastede kjønnsforskjeller fremdeles ble holdt i hevd?
Prinsessen har jo selv åpnet om at denne rollen har vært særdeles vanskelig, hvorav hun igjennom hele livet har følt på at hun har vært ‘feil’, hvilket i utgangspunktet innebar at hun var ‘feil’ kjønn da hun ble født. Følgelig, fulgte forståelig nok, årevis med depresjon, som igjen førte til dårlig selvbilde i det hun kom opp i pubertetsalder, hvorav hun altså har strebet etter å finne sin plass i verden i all den tid som er gått i ettertid. Brått så blir det langt i fra så rart og ubegripelig at hun har latt seg rive med av det alternative, og i det hele tatt. Det må jo ha vært som å leve i et paradoks når en på den ene siden, er kongelig priviligert og tiljublet av folket, mens en på den andre siden, er den ungen som ble ‘feil’ før den gang kronprins Harald og kronprinsesse Sonja endelig kunne presentere et avkom av korrekt kjønn..
Det å være prinsesse av Norge uten arverett, blir man vitterlig ikke rik av. Ikke sånn at Martha risikerte å sitte uten strøm pga manglende evne til å betale regningen, slik ståa er for folk flest med lav inntekt, for hun har nå slikt som en grei slump av arvede midler fra kong Olav som uansett ville ha holdt henne flytende, for å si det sånn. Men ikke desto mindre, har hun selv fortalt at den kongelige apanasjen for hennes del (altså mens hun fremdeles representerte) lå på rundt kr. 150.000,- i året, hvilket en så langt i fra trenger noen økonomisk ekspertise for å skjønne er i snaueste laget å leve av, -arvede verdier til tross.
Allerede fra barnsben av, opplevde prinsessen det problematisk å være den siste kongsdatteren uten arverett til tronen. (foto: Kongehuset/slottet)
Og det er i bunn og grunn her skoen først opg fremst trykker i hht denne pågående ‘trashingen’ av prinsessen. Så langt jeg evner å se, hadde hun vel egentlig ikke noe reelt VALG i hht å gå ut å skaffe seg en levelig inntekt på egen hånd, for ingen kan leve på 150.000,- årlig. Når hun da nektes å legge til ‘prinsesse’ forran navnet sitt, så blir det store spørsmålet fra min side ‘hva pokker er det som kan komme henne til gode i hht å gå med på å avstå fra å bruke tittelen i jobbsammenheng!??’ Om hun hadde fått en levelig apanasje som representant for kongehuset, men ALLIKEVEL valgte å gå ut på det sivile markedet, hadde det vært mer forståelig, men når hun i realiteten IKKE hadde noe valg, så faller liksom alt i hennes disfavør; Hun skal gjøre det som trengs av forsakelser for at kongehuset skal fremstå i et godt lys, uten at det er noen nevneverdig plass for henne i denne institusjonen der hun kunne fått noe tilbake. Hennes far er i den paradoksale posisjonen at han på den ene siden er landets overhode, mens han på den andre er avskåret fra å mene noe i offentligheten. Han utøver sin kongelige plikt, hvilket i bunn og grunn går ut på å representere landet på best milig måte, opptre samlende i kriser, og ellers la seg føre etter den retning folket tar til enhver tid. Ergo blir han stående mellom barken og veden i denne sammenhengen. Jeg kan forstå hvorfor han forholder seg såpass passiv, i allefall i offentligheten, som han har gjort i forhold til datterens kinkige situasjon, samtidig som jeg ikke kommer utenom at jeg føler han burde stått opp for datteren på tross av sin stilling når det har stormet som værst rundt henne- og den kompliserte rollen hun har endt opp i.
Men fra mitt ståsted, etterlyser jeg vel dette i større grad fra kronprinsen enn fra kongen, da det rett og slett syntes å være på sin plass at han, som tross alt ble forfordelt i forhold til når loven om kvinnelig arverett til tronen skulle tre i kraft, tok til orde for sin søster ved i det minste å erkjenne den vanskelige posisjonen hun ble satt i som følge av at han, som yngstemann ble tildelt denne retten som siste generasjon. Når sant skal sies, opplever jeg faktisk kronprinsen som regelrett selvgod i det han på sitt særegne forfinede språk uttrykker at «han er i en vedvarende god dialog med sin søster», og bla-bla-bla.
Som sagt, står jeg fullt ut for den kritikken som jeg som jeg rettet mot prinsessen og hennes tilkomne sjaman i dag som jeg gjorde da det innledningsvis linkede innlegget ble publisert. Samtidig mener jeg det er forkastelig å bevitne det usakelige karakterdrapet som foregår nå for tiden. Mitt ‘ag’ mot det tilkomne brudeparet, går på det respektive anliggendet, liksom min tidligere kritikk av Verret går på hvordan han har valgt å markedsføre virksomheten sin, og that’s it. M.a.o KUN på sak, og ALDRI på person. For såpass anstendighet mener jeg en må kunne forlange av enhver utgiver- eller som på annet vis uttaler seg i offentligheten. Et anliggende er tross alt aldri sort-hvitt, og det er nettopp å få frem dette som ligger til grunn for at jeg nå altså har valgt å gå ut å forsvare prinsessen i dette anliggendet.
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt.
Selv om det riktignok er betydelig enklere å få brukbare bilder av Leah enn av kattene, er det ikke dermed sagt at det er lett. Greit nok at hun, i motsetning til resten av gjengen, i det minste blir identifiserbar på de fleste bildene som blir knipset, men det er nå vitterlig en god dose som slettes mellom hvert som beholdes her også.
En annen ting som er felles for hele gjengen, er at når de først tar seg brydderiet med å posere, så poseres det til gjengjeld big-time!
Og på dagens tur, fikk jeg altså dette bildet av den lille turboen.. – Et bilde som umiddelbart traff fordi det syntes som om både godheten, lekenheten, nysgjerrigheten til verden og ikke minst sjarmen hennes skinner igjennom på en og samme gang.
Om fire dager bikker hun 9 måneder, hvilket igjen betyr at hun bikker sitt første halvår hos meg!
På den ene siden, føles det som om hun har vært en del av ‘casa Henriksen’ mye, mye lenger. Hun ble nærmest umiddelbart ble en så veletablert del av husstanden, både i hht at dynamikken pelspøblen imellom justerte seg til i forhold til denne nykommeren, og i hht hverdagens vaner og rutiner generelt, at det liksom ikke går å se en tilværelse uten henne. På den andre siden derimot, føles det imidlertid som om hun fremdeles var tre måneder gammel i forrige uke, så rimelig paradoksal tidsopplevelse her, altså. Men at hun er en særdeles høyt elsket liten ‘glad-pøbel’ er iallefall så entydig sikkert som at 1+1=2.
