Sosiale medier er fulle av sitater & slagord om egenskaper en etter sigende burde bestrebe seg på, og en slager blandt disse, er de som forteller oss verdien av å lytte fremfor å snakke. At læring [osv] via lytting avhenger av at noen faktisk formidler noe, og derav snakker, later det imidlertid ikke til at noen har tenkt på..
Like som slagord-bølgen på dette med at ingen drømmer er uoppnåelige her i livet legger tilrette for at drømmer knuses, og det gjerne på de mest bestialske vis [hvilket jeg har tatt for meg i et tidligere innlegg], er denne opphøyelsen av å lytte fremfor å snakke en sannhet med vesentlige modifikasjoner, for å si det pent.
Det er imidlertid ikke sånn å forstå at det ikke er en både god & viktig egenskap å kunne lytte til det som formidles av andre mennesker, men det er dermed ikke sagt at en ‘lytter’ derav innehar en mer verdifull personlig egenskap, såvel som sosiale rolle enn en som i vesentlig grad tar seg av snakkingen. For å kunne være en god lytter, uansett om det dreier seg om det personlige som å lytte til en venn, e.l eller å lytte for å lære, er en faktisk helt avhengig av at noen snakker! – Om alle skulle levd etter dette prinsippet, og dermed gått ‘all in’ for å lytte fremfor å formidle, ville jo det hele blitt fullstendig fåfengt! Da ville det jo bare vært to eller flere mennesker som satt der i sin egen tause lille verden.
Uten at noen formidler, og derav snakker, blir det jævlig stille, for å si det sånn. I stillheten, er det intet å lytte til og lære av, og selv det å betro seg til en venn vil få begrenset verdi om samtalepartnereen ikke deltok i samtalen gjennom forslag, spørsmål, og ikke minst råd! Jeg mener.. Da kunne en jo like gjerne satt seg ved sjøkanten og tømt hjertet til en utvalgt glassmanet! Denne har jo vitterligen allverdens tid, og den vil garantert ikke dolke deg i ryggen. I motsetning til individer av vår egen art, kan du stole 100% på at denne vil holde alle dine betroelser for seg selv til den dagen den dør, for ikke snakke om at en bedre lytter enn en glassmanet, det finner du faen ikke! 😉
Bare i løpet av min tid på planeten, har en rekke betegnelser på ulike mennesketyper og grupper blitt skiftet ut grunnet at den opprinnelige termen nær sagt over natten er blitt erklært diskriminerende, nedlatende, og gud vet hva. Men det er vel strengt tatt behandlingen disse gruppene er blitt gitt opp gjennom historien det har vært noe riv ruskende galt med snarere enn selve terminologien!..
Jeg vokste opp i et hjem der likeverd, tolleranse & aksept for de som var annerledes var en sentral del av oppdragelsen. Like fullt vokste jeg opp med terminologier som ‘neger’, ‘hyper-aktiv’, ‘mongoloid’, osv, hvilket nærmest syntes som et paradøx å regne sett fra dagens synsvinkel.
Ta f.eks betegnelsen ‘Downs syndrom’.. Jeg kan for mitt bare liv ikke se hva som gjør denne betegnelsen [i seg selv] mindre diskriminerende og stigmatiserende enn ‘mongoloid’. Om jeg skal være helt ærlig, syntes jeg faktisk ‘downs syndrom’ er å betrakte som langt værre enn den gamle betegnelsen! -Men det er forsåvidt ikke det som er poenget; Poenget er imidlertid at det strengt tatt ikke er den nå utgåtte terminologien det var noe galt med, men snarere hvordan denne gruppen, såvel som psykisk utviklingshemmede generelt har blitt behandlet opp gjennom historien..
Dette skiftet i terminologi er likevel som en bagatell å regne i forhold til de følger term-endringen hva angår mennesker med afrikansk opprinnelse har fått for dagligtalen. Betegnelsen ‘Neger’ var fullstendig fritt for den stigmatisering som hefter dets amerikansk-engelske opphav, ‘nigger’. Den norske betydningen av ordet, var [og er] kun en kategorisering basert på visse utseendemessige trekk, som ‘hvit’ blir benyttet som en ‘sekkebetegnelse på oss med nord-europeisk opphav.
Nå er betegnelsen ‘neger’ strengt tatt ikke innlemmet i rasismeparagrafen [enda], og dermed ikke straffbar å benytte i offentlige uttalelser. Like fullt gjør den fordømmelsen som ordet har blitt til del at det i praksis ikke utgjør store forskjellen om det er innlemmet i lovverket eller ei. Betegnelsen ‘neger’ er per i dag så uglesett at det skal svært mye til for at en offentlig uttalelse inneholdende denne benevnelsen skal kunne passere uten at ikke alle kluter settes inn for å få ytringen til å omfattes av lovverket som diskriminerende.
Det som gjør denne endringen i betraktelsen av ordet ‘neger’ så spesiell, er i mine øyne mer enn noe annet at dette overhodet ikke syntes å ha kommet fra de som omfattes av denne terminologien! Ifølge de jeg kjenner, er det nemmelig snarere det motsatte som er tilfellet! Dersom ikke de tilhørende min bekjentskapskrets skiller seg fundamentalt ut fra befolkningen forøvrig, er det ikke lenger å kunne betraktes som ‘neger’ snarere som en fornærmelse å regne enn noe annet. Med utestengelsen av dette ordet fra språket, følte de at de ikke lenger kunne vedkjenne seg sin utseendemessige karakteristikk.
Nå skal det selvsagt ikke stikkes under en stol at mennesker med annet etnisk opphav har blitt, og fremdeles er utsatt for rasisme, både i form av ord og handling, som selvsagt er fullstendig uakseptabelt og derav nødvendig å sette iverk tiltak for å forhindre og forebygge. Derimot er det ingen jeg har snakket med, eller hørt om for den saks skyld, som har forbundet ordet ‘neger’ med noe rasistisk! ‘Neger’ har derimot kun vært en utseendemessig og/eller etnisk sekkebetegnelse på lik linje med hva ‘hvit’ gjelder for oss med nord-europeisk opprinnelse.. Faktisk omfatter jo betegnelsen ‘blondine’, som også gjelder for undertegnede langt mer stigma enn hva som i norsk språkbruk er gitt ordet ‘neger’, uten at det burde medføre noen moralsk fordømmelse av benevnelsen som sådan av den grunn.
For også her, er det behandlingen som er gitt denne gruppen opp gjennom historien som ligger til grunn for ord-byttet, -dog noe forsinket her til lands. Årsaken til at utestengelsen av ordet ‘neger’ fra det norske språk brått ble presserende, er jo utvilsomt at dets amerikanske opphav ‘nigger’ innehar en helt annen, og fullstendig uakseptabel betydning enn den norske versonen av ordet skulle få. Det som er uforståelig, er derimot at det skulle stigmatiseres etter å ha fungert smertefritt paralellt med sitt ‘onde opphav’ i gudjammerlige tider; For ‘neger & ‘nigger’ var og er langt fra gitt samme betydning!
Hva som mer enn noe annet satte punktum for aksepten av betegnelsen ‘neger’ på den afrikanskættede befolkningen, må vel sies å være den endringen som ble tvunget foretatt i Astrid Lindgrens bøker om Pippi Langstrømpe. De av oss som er født før 1990, vokste som kjent opp med at Pippis far var ‘neger-kung’. I løpet av tiden som er gått etter årtusenskiftet, er titlueringen som ble gitt denne figuren ikke bare blitt å anse som uakseptabel, og derav blitt gjenstand for en ‘nødvendig utskiftning til ‘sydhavskung’, men også reist tvil om Lindgrens integritet! I hjemlandet Sverige spesielt, men også i Skandinavia generelt,, har det nemmelig pågått en heftig debatt angående Astrid Lindgrens menneskesyn, da sterke krefter har forsøkt å få påsatt henne et rasist-stempel på bakgrunn av denne titlueringen av Pippis far. Dette viser mer enn noe annet det riv ruskende gale i det hele, da få mennesker kan sies å ha vært mer fordomsfrie & hjertegode enn Astrid Lindgren, som både i form av sitt forfatterskap, såvel som i måten hun benyttet seg av det gehøret hun var gitt i form av sin kjendisstatus gjorde en enorm innsats for de svake i samfunnet!
Når det er sagt, er det imidlertid ikke alle term-skifter som har vært av det negative og/eller uforståelige. At eksempelvis MBD [minimal brain disfunction] ble byttet ut, -eller snarere korrigert får en vel si, til ADHD [Attention deficit hyperactivity disorder], er det selvsagt ingenting å si på. Men til forskjell fra betegnelser som f.eks ‘neger’ og ‘mongoloid’, var MBD -betegnelsen faktisk både feilaktig og stigmatiserende, da dette følger ‘brain disfunction’. Det er dermed ikke slik å forstå at all foretatt utskiftning i terminologi er hverken negativt eller uforståelig. Det jeg mener, er bare at vi kanskje burde gå litt dypere inn i oss selv og vår egen oppførsel for å se om vi snarere burde ta et oppgjør med vår egen samvittighet før vi går ‘all in’ for et slikt ord-skifte neste gang!..
Det krever så langt i fra noen ekspertise hva ansettelsesintervjuver angår for å skjønne at et spørsmål ang. hvordan en takler kritikk er nødt til å besvares med noe slikt; ‘Jeg har lært meg å verdsette konstruktiv kritikk, da dette gjerne inneholder verdifull innsikt i hht hvordan en hele tiden kan utvikle seg å bli bedre..’
Det ville jo vært svært så ønskelig, for ikke snakke om gunstig på alle tenkelige måter om en faktisk hadde vært slik en fremstiller seg på jobbintervjuv!
For fleste av oss, innebærer jo fremstillingen en gir av seg selv på dette punktet en solid oppgradering av hva som faktisk er sannheten. Det er imidlertid ikke nødvendigvis en tvers igjennom bevisst løgn. Vi har nemmelig en tendens til å anse oss selv som vesentlig flinkere til å takle, -og derav nyttiggjøre oss av kritikk enn vi faktisk er. Når vi blir fremlagt et spørsmål som går på hvordan vi takler kritikk, tilsier jo settingen at dette dreier seg om konstruktiv kritikk, og siden ordet ‘konstruktiv’ er så positivt ladet [i sammenhengen], påvirker dette i vesentlig grad bildet som manes frem for vårt indre.
Når ordet ‘konstruktiv’ legges til kritikken, for denne termen som alene gir negative assisasjoner som ligger opptil kjefting, uthenging, og i værste fall regelrett mobbing, blir bildet snudd på hodet. Istedet ser vi for oss en bagatellmessig uvane bli påpekt nærmest i en bisetning, og foreslått gjort annerledes for faktisk ytterligere å kunne tilføre/finspisse vår fortreffelighet.
..- Satt på spissen!..
Men dog ikke så langt ut på spissen som en skulle tro. For et annet typisk menneskelig vrengebilde, er nemmelig blindheten, -eller i det minste nærsyntheten, hva angår egne feil & mangler. -Og det er nettopp her skoen trykker..
Selv om kritikken er aldri så konstruktiv, faller den svært skjelden i tråd med det nevnte svært så idylliske bildet vi har på dette. Kritikk har nemmelig en lei tendens til å blottstille oss ovenfor de feil & mangler som foreligger ved oss selv, noe som igjen utløser forsvarsmekanismen vår. -For like fullt som vi gjerne stuer de nevnte negativer så langt bak at de glir inn i underbevisstheten, setter det plutselig å måtte face disse i gang en forsvarsmekanisme, hvor vi instingtivt ønsker å forsvare oss. Ifølge denne mekanismen, er det vi har blitt presentert i bunn & grunn feilaktig.
For let’s face it: Kritikk på arbeidsplassen, går jo f.eks gjerne på utkommet av vår innsats, hvorav det hele koker ned til en form for fagelig udyktighet/uvitenhet/mangel sammen med en egenskap som ligger i vår person; Eksempelvis har en den reduksjon i effektivitet som foreligger ved mangel på struktur, – at det er mangler ved nøyaktigheten, som i værste fall insinuerer regelrett slurv, og/eller mangler ved fagkunnskapen som gjør at selve oppgaven(e) ikke utføres/er utført godt nok, m.m
Her finnes med andre ord knapt noe som er fritt for de faktorer som går på stoltheten og sårbarheten løs, og derav trigger den nevnte forsvarsmekanismen. Om kritikk i det store & hele var av typen jeg selv mottok her om dagen, som gikk på at vaskingen av speilene i treningssenteret kunne effektiviseres ytterligere om jeg brukte enda mer papir om gangen.. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg, så vel som stort sett alle andre ville vært racere på kritikk om dette var prototypen, for å si det på den måten.
Men realiteten er dog slik at kritikk av denne typen knapt omfattes av begrepet. Å få kritikk er ytterst skjelden noen hyggelig opplevelse, og vår umiddelbare reaksjon, er som oftest at den er uberettiget og urettferdig. Reaksjonene som følger er derav at vi blir opprørte, sinte, og/eller lei oss, -det være seg om vi viser det, eller ei.
For meg personlig, er den værste kritikken den som sårer, og derav gjør at en blir lei seg, fordi dette er hva jeg har vanskeligst for å skjule, og derav gjør at jeg eventuelt blir mindre skikket til å gi min side av saken. Sinne, derimot, er jeg flink til å kanalisere inn i rett utløp. Jeg er både flink til å skjule det om nødvendig, i tilleggv til at det er ideelt hvor det er nødvendig å få formidlet mitt ståsted. For denne forsvarsmekanismen vi har er faktisk ikke bare den negatyive greia som gjør oss overfølsome, og ikke minst gjør oss mindre kapable til å se sannheten i øynene. Det er nemmelig vel så viktig som noe annet å evne å forsvare seg, dog på en behersket og sakelig måte, der kritikken føles gal. For det er nå engang ikke all kritikk som er berettiget. – Så langt derifra! Kritikk kan være fullstendig, såvel som delvis feilaktig, og dette er det faktisk ganske viktig å få rettet opp i, spesielt i yrkeslivet. Uansett setting, er det greit å få satt ting på rett plass, om ikke annet så for ens eget forgodtbefinnende, da det aldri føles greit å bli sittende igjen med ‘svarte-per’. De fleste av oss har jo en sterk iboende rettferdighetssans som i bunn & grunn består i den formen som fikk oss til å reagere på urettferdighet som barn. Blir en urettferdig behandlet, klandret og/eller kritisert uten at en får talt ens sak, og rettet opp i det, gir det en svært vond følelse som kan bli hengende igjen lenge. I værste fall, går det så langt at den forulempedes tillit til andre mennesker, det være seg en bestemt gruppe eller i sin helhet..
Når det er sagt, er det imidlertid vanlig at ens umiddelbare reaksjon etter å ha mottatt kritikk, er nettopp at denne er både feil & urettferdig, men at vi, etter at det hele har fått sunket i noen dager, blir nødt til å bite i det sure eplet og innse at kritikeren dog hadde et poeng likevel.. Det er med andre ord vel så viktig å vente med å ta det opp til en har kommet på det rene med hva som eventuelt var berettiget, hva som var uberettiget, og hvorfor [hvilket er glimrende om kan dokumenteres på ett eller annet vis], for ikke snakke om at en selv og situasjonen i i sin helhet har fått roet seg såpass at de involverte evner å snakke om det intrufne på en rasjonell & saklig måte. Lar det seg av praktiske årsaker ikke gjøre å vente med å forsvare seg, er det særdeles viktig at en virkelig anstrenger seg for å være så rasjonell og objektiv som det lar seg gjøre. Da har en i det minste en grei sjangse til en delvis oppretting av eventuell feilrettet kritikk..
Lett er det imidlertid ikke å komme noen vei med å ta en slik diskusjon der & da. Kritikk, om den så er aldri så berettiget & konstruktiv, er et av de mest ‘touchy’ sidene ved oss mennesker. Dette er et område hvor følelsen av såret stolthet & ego virkelig evner å smokke den rasjonelle tankegangen rakt ut på sidelinjen. Det ligger rett & slett til oss å ta kritikk personlig, uansett hvor lite berettiget dette måtte være. Bedre blir det jo ikke når en også tar det faktum at kritikereen også ofte kan være mer eller mindre anterert/oppskaket i det kritikken faller. Dette er jo gjerne tilfelle dersom det dreier seg om noe som nettopp har funnet sted, eventuelt følgene av eventuelle begåtte feil nylig er blitt oppdaget eller inntruffet. Da skal det mye selvkontroll til fra begge parter for å komme noen vei, det er helt sikkert!
For mitt vedkommende, har jeg blitt noe flinkere til å ta kritikk med årene, med det er ikke dermed sagt jeg er flink til det! – Den mest riktige betegnelsen, er vel heller at jeg er litt mindre ‘ræva’. Jeg er nemmelig blandt de som instinktivt går i forsvar ved den minste lille anelse av noe i denne retningen er i ferd med å komme, for ikke snakke om at jeg også er blandt de som har problemer med ikke å ta det personlig/la det gå inn på seg. Fornuften kan være fullt klar over at det ikke er personlig, uten at det gjør en dritt fra eller til. -Iallefall ikke der & da. Videre, har såret stolthet og annet som i utgangspunktet har ført til at jeg har blitt lei meg en tendens til å gli over i sinne der de fleste roer seg, noe som både kan slå bra og dårlig ut. Det er imidlertid her en finner et av de områdene jeg har hatt en forbedring ved å kunne bruke dette sinnet på en konstruktiv måte. Videre, er jeg også blitt bedre på å skjule hvor opprørt jeg er og fremstå langt mer rasjonell, sakelig og behersket enn hva jeg faktisk er på innsiden.
Størst problemer, har jeg imidlertid der jeg blir kritisert hvor andre er tilstede. Ikke at de nødvendigvis er tilstede i/den umiddelbare nærhet av samtalen, med at det finner sted i det offentlige rom hvor andre brått kan dukke opp eller befinne seg innenfor hørevidde. Videre er det vanskelig for meg der kritikeren gjentar seg selv, hvorav jeg gjerne ikke når frem med mine svar og argumenter i det hele tatt. Siste gangen jeg havnet i en slik situasjon var attpå til på et offentlig sted, så det var tilnærmet det værst tenkelige scenariet i så måte. Jeg klarte meg imidlertid relativt greit, forholdene og tidligere reaksjonsmønster tatt i betraktning. Et par sarkastiske motspm på hvorvidt det var noe fundamentalt galt ved mine evner i hht å kommunisere ved hjelp av det norske språk, siden det syntes åpenbart at hva jeg hadde gjentatt flere ganger åpenbart ikke lot til å ha blitt mottatt & forstått. -Det var forsåvidt greit nok, for jeg hadde virkelig gitt tilsvar på det som ble sagt gjentatte ganger uten at dette fikk noen som helst innvirkning på episodens videre forløp. Det viktigste i så måte er utvilsomt at sammenbrudd ble unngått, det være seg i form av verbalt raseriutbrudd eller opprørt grining. Da jeg et par dager senere møtte igjen vedkommende, fikk jeg også lagt frem mitt syn på seansen på en rasjonell & rolig, men alikevel bestemt måte, så en får jo bare håpe dette ikke bare var et blaff, men en generell forbedring/fremgang hva selvbeherskelse/selvkontroll angår.
Det ideelle ville jo utvilsomt vært dersom folk kunne se meg som den perfekten jeg er, og jeg derav ville kunne unngå kritikk med de ubehageligheter som følger i fremtiden 😉 😉 😉
Sosiale medier flommer over av quotes som sier at en kan oppnå absolutt hva det måtte være dersom en er villig til å jobbe for det, og successfulle kjendiser og idrettsstjerner går ‘all in’ for å spre det lykksalige budskapet; Om en bare går 100% inn for det en har satt seg fore, vil successen komme!…
Svaret på dette, er desverre NEI.. Desverre lar de færreste store drømmer seg oppfylle uansett innsatsen en måtte legge i det. De heldigste av oss, er kanskje gitt en tre-fire områder hvor toppen kan nås på denne måten, hvorav det for folk flest antagelig kun er et par stykker.
Dette høres jo ikke så halvgalt ut i utgangspunktet, men det å inneha en mulighet, betyr jo hverken at en er gitt å finne ut hva dette er, eller at det foreligger noen reell mulighet å utvikle dette talentet slik situasjonen er stilt for vedkommende! Eksempelvis, vil et enormt skitalent fra Afrika aldri få muligheten til å blomstre, hvis årsak må sies å være ganske åpenbar. Men det spørs nok om det ville vært stort enklere for et norsk turntalent a-la Simone Biles å nå toppen, selv om det ikke er andre hindringer i veien enn det manglende satsingsområdet som foreligger denne idretten..
Men disse eksemplene ville etter alt og dømme leve livene sine i lykkelig uvitenhet om hva som kunne blitt under andre forhold, kulturer & omstendigheter. Disse motivasjonsparolene som utbasuneres over hele den vestlige verden, rammer imidlertid de som har et brennende ønske om noe, og går ‘all in’ for dette i den tro at det ikke finnes grenser for hva som kan oppnås gjennom innsats. -For før eller siden, vil de måtte se realiteten i øynene..
Selv har jeg heldigvis ikke opplevd den altoverskyggende skuffelsen det er å ha en altoverskyggende drøm en på en eller annen måte tvinges til å innse aldri vil kunne realiseres. For uansett hvilken nasjonalitet jeg hadde tilhørt, hvor mye arbeid jeg hadde lagt ned, og penger jeg hadde invistert, for den saks skyld, ville jeg eksempelvis aldri kunnet turne som Simone Biles, aldri kjørt bil som Henning Solberg, gjort karriære innen direktesalg, hvis dårlige utkomme alikevel ikke kunnet matche den håpløsheten jeg utviser når det kommer til sang, osv, osv. -Uansett hvor mye jeg hadde jobbet for en karriære innen disse, og et gudjammerlig antall andre områder, ville manglen på talent i beste fall iallefall muliggjøre å nå opp til middelmådigheten, og that’s it.. For mitt vedkommende, har det seg også slik at jeg faktisk både har et slikt talent. -Et talent som faktisk er stort nok til at jeg, gjennom fullstendig dedikasjonen og arbeidsinsats, kunne nådd den absolutte toppen; Jeg har det nemmelig i meg å være extremt god til å løpe.
Grunnet dette, har jeg virkelig fått se hvor stor del av veien til den berømmelige toppen som faktisk blir gått av et purt naturtalent. Jeg hadde imidlertid ikke den nødvendige dedikasjonen til å ta det ‘all the way’, men det var imidlertid noe som fantes i fullt monn hos treningskammerater og konkurrenter.. De hadde trent mye lenger, og trente mye mer, -men like fullt vant jeg.. Det tok f.eks halvannet år å dra hjem den første NM tittelen [fra jeg begynte], og KM ble vunnet på første forsøk. På denne arenaen, endte jeg dermed også opp med å knuse mange drømmer. Det var faktisk ikke så lett å bære bestandig, selv om det var aldri så indirekte, og jeg var helt på det rene med at det ikke var min skyld. Like fullt, var jeg den lateste, -og overlegent beste, og derav formelig annonserte begrensningene deres med flagg & faner. Å være best er toppers, like fullt som det ikke er kult for en 17 åring å se bestevennene utvikle anorexi for å få den kroppen som beviselig var en betingelse for å kunne nå opp..
Når en har gått ‘all in’ for noe på denne måten, i hellig overbevisning om at dette ville ende med success til slutt, blir følgen av å møte virkeligheten i døren brutal, og en ender gjerne med at vedkommende blir desillusjonert ut av denne verden.
Dette er jo forsåvidt noe vi har fått se i fullt display i beste sendetid på fredagskveldene i de ca 15 årene som har gått siden Simon Cowell kom på banen med det nye konseptet for talentkonkurranser.. De første årene, ble det jo til & med gjort et stort nummer ut av ‘deltaker-slakten’ som fant sted på audition-rundene for disse showene, det være seg Idol, Norske talenter, X-factor, m.fl. Selv husker jeg at jeg opplevde det svært provoserende, da det liksom ikke var måte på hva disse dommerne fikk seg til å gi av knusende tilbakemeldinger..
Mange av disse deltagerne, var kommet til denne drømmeknuseren av en audition nettopp av den grunn at velmenende foreldre og omgangskrets forøvrig har latt de leve i den hellige overbevisning om at de kan nå ‘hur långt som helst’. At de dermed skulle få drømmen torpedert på den måten de fikk, -fullstendig blottet for empati, var virkelig ikke greit.
At de fikk vite det urealistiske i den drømmen de bar på, og derav slapp å sløse mer tid & krefter på et fåfengt prosjekt, anser jeg i seg selv som positivt, bare at måten det ble gjort på var ‘anything but’. Når sant skal sies, er det faktisk underlig at det ikke har blitt rapportert om noen alvorlige personlige kriser, i værste fall selvmord i kjølvannet av disse showenes brutale første år..
Samtidig, er det jo de som faktisk utgjør de få som har det nødvendige talent for å vinne slikt som Idol og norske talenter, de som er så heldig å være bosatt i nettopp USA når de er født med et gudesendt turntalent, eller i Norge om en har det i seg å kunne kjøre på ski som Jansrud & Lund Svindal, for den saks skyld. At disse har jobbet beinhardt for succeen, er jo hevet over all tvil. Men å nå helt til topps i verden, krever faktisk at det ligger et rimelig ekseposjonelt talent i bunnen..
For hva jeg kan se, koker dermed det hele ned til at alle er tjent med å gå inn for å finne de områder en er best på, og utvikle disse så godt en kan. Det verdifulle i å gjøre sitt beste, har blitt glemt og bortgjemt i all denne motivasjonsspredningen som går på å nå toppen. Det er igrunnen jævlig synd, for uansett hva som skjer, er det kun et ørlite mindretall av oss som er vgitt å kunne nå alle drømmers mål.. Ja, Barak Obama greide beviselig å bli den første fargede presidenten i USA, men dette vil uansett innsats være de aller færreste forunt!.. Det store flertall av oss, har ikke engang talentet sitt innen noe som kan føre en til noen topp i så måte i det hele tatt.
En kan jo like godt være den fødte revisor, mens en annen kan være født å bli en legendarisk bruktbilselger. -Og det er ihvertfall ikke noe å kimse av! For så lenge det finnes slike ‘schmocks’ som meg, kan jeg love deg at de gutta der vil dra noe vanvittig med penger!..
Svært mange av oss har fobier for en eller flere typer insekter, leddyr, slanger, og annet kryp. Det derimot kun et mindretall av disse hvor denne fobien er av en slik karakter at den begrenser livskvaliteten & livsutfoldelsen, og derav faller inn under sykdomsbegrepet..
For mitt vedkommende, ligger f.eks edderkoppskrekken innenfor normalen; Dvs at jeg er såvisst redd de, men ikke værre enn at jeg f.eks fint klarer å hanskes med en inntrenger på egen hånd.
Det er derimot enkelte insekter & kryp hvor fobien er så sterk at de begrenser livskvaliteten. Dvs at dersom det f.eks skulle dukke opp en nattsvermer/møll, innebærer dette i beste fall at jeg slipper alt jeg har i hendene, og løper ut i full panikk. Jeg blir da nødt til å tilkalle hjelp for å få den ut før det blir aktuelt å gå inn igjen. I værste fall, hvilket vil si om jeg blir ‘trengt opp i et hjørne, dvs. ikke ser noen rømningsvei, eller gud forby, at den setter seg på meg, eller enda værre, at noen setter den på meg, er det så galt at jeg går inn i en sjokktilstand hvor jeg ikke lenger har noen kontroll over hva jeg gjør. Det kan være at jeg blir stående å hylskrike til hjelp kommer, stemmen forsvinner helt, og/eller jeg svimer av, eller om det er noen andre som står bak, så angriper jeg med det jeg har. Med andre ord, kan det som var ment som en litt småslem spøk, hvor normalen skulle tilsi litt skriking, bli farlig. For et par år siden, var jeg f.eks like ved å kyle brødkniven etterfulgt av en diger krystallvase i hodet på en bekjent. Dette medførte at jeg selvfølgelig ble svært opprørt i det jeg kom til meg selv igjen, og innså hva jeg hadde vært på nippet til å gjøre. -For i panikk, er alt som står i hodet på en å eliminere faren, hvilket i praksis gjerne innebærer å skade/drepe den/de som utgjør trusselen. Er en fobi sterk nok, reagerer en dermed som om det sto om livet ovenfor en ‘fare’ som slettes ikke er reell.
Det er ikke bare nattsvermere/møll jeg jeg er sykelig fobisk mot; I tillegg til disse, finnes også snegler (spesielt hagesnegler), mark/larver, frosk/padder, biller/kakkerlakker, store gresshopper m.m.
Følgene dette får for livsutfoldelsen, er at jeg f.eks kan bli nødt til å ta taxi uansett hvor jeg skal dersom det har regnet, og det ligger snegler & mark på den væte vegbanen. På en dårlig dag, er det nemmelig ikke snakk om at jeg klarer å gå så mye som en meter før jeg begynner å kaste opp. Videre setter sånt som oppkomme av sorte/brune hagesnegler på visse tider og steder begrensninger på hvor jeg kan gå og når. Høyr gress er fullstendig uaktuelt, og det skal forsåvidt mye til for at jeg setter meg i gresset. Skogsturer innebærer å måtte holde seg på de brede & oversiktelige stiene & lysløypene i redsel for frosk/padder og annet utyske, for ikke snakke om hvilke begrensninger denne fobi-faenskapen setter i hht aktuelle feriemål..
Om ikke denne fobien var irrasjonell nok fra før, har jeg ingen fobi i det hele tatt ovenfor noe som faktisk kan gjøre skade på en [i større eller mindre grad]. Jeg fungerer jo som den reneste superhelten når jeg fjerner sånt som veps med bare hendene mens de jeg er i selskap med er i full fistel! Heller ikke huggorm eller andre typer slanger for den saks skyld har jeg noen fobi for. Hva som måtte komme av vaktsomhet ovenfor disse, er ene og alene basert på reell fare..
Men toppen syntes jeg alikevel var nådd den gangen jeg var med å så på reptilsamlingen hos en bekjent, hvor det i tillegg var en gedigen tarantella-edderkopp. Han tok så denne ut og spurte om det var nhoen som turde ha den på armen/holde den, hvorpå jeg typ hørte kakle-nebbet mitt si ‘Jeg!’..
Til min enorme overraskelse, var jeg overhodet ikke redd denne 8 beinte, enorme faenskapen! -Den ble liksom for stor for at jeg var redd den, forstå det den som kan.. -Jeg gjør det iallefall ikke!
Når fobien når de høyder den har gjort for meg, hvor den faller inn under sykdomsbegrepet, innebærer dette at behandling tilbys i hht de lover/rettigheter som gjelder sykdom generelt. Jeg har alså muligheten til å gratis få behandling for dette på samme måte som om det var en hvilken som helst annen sykdom det gjaldt, og her er jeg virkelig nødt til å ta meg sammen, og oppsøke denne hjelpen, slik at jeg kan få sommeren tilbake..
Etter å ha kommet fra testen som måler grad av psykopati med et så max fordelaktig utkomme at selv den kyniske siden min ble komplimentert som en sterk selvoppholdelsesdrift, var turen kommet til å teste seg opp mot den motsatte ytterlighet: Empat.
I det jeg skrider til verket, lever jeg i den tro at en empat [hvilket også går under betegnelsen ‘høy-sensitiv‘] ikke bare leser andres sinnsstemning som en åpen bok, men også tar dette innover seg, og derav gjør andres smerte til sin smerte på en måte som ender opp med å bli selvutslettende. -Og dette er da heller virkelig ikke meg! – Trodde jeg, og skrider så til verket med den innstilling at jeg er en like lite sannsynlig empat som jeg en snau time tidligere hadde ansett sannsynligheten for at jeg skulle slå ut som en fullblods psykopat. På toppen av det hele, hadde jeg jo i tillegg nettopp fått bekreftet en kynisk side, så når det etter fullført spørsmålsrunde viser seg at jeg med overveldende sannsynlighet er en empat, er jeg skråsikker på at dette overhodet ikke var den seriøse testen jeg hadde inntrykk av at det var. Nå var det bare å finne en test som faktisk var av det seriøse slaget, og få ‘ryddet opp’ i dette her..
Når det samme utkommer av den neste testen, er jeg derimot i noe tilnærmet en sjokktilstand, for jeg er da vitterligen ikke mer selvutslettende hensynsfull ovenfor andres følelser og sinnsstemninger enn jeg er upåvirket av de a-la en psykopat/sosiopat! Da historien gjentar seg ved den tredje testen, er imidlertid tiden inne for å gå min definisjon av fenomenet nærmere etter i sømmene, hvilket skulle vise seg å bli litt av en åpenbaring..
For visst er en innebærer det å være empat den nevnte evnen til å lese andres følelser & sinnsstemninger som om de skulle befunnet seg inne i hodet til vedkommende. Hva en så gjør med denne viten, gis derimot ingen relevans for hvorvidt en per definisjon faller inn under denne kategorien. At mennesker med en sterk tendens til å sette andres behov forran sine egne er grunnet i en empats ekstreme evne til å lese og sette seg inn i andres mentale tilstand, er dermed ‘kun’ det som normalt er utfallet av tilstanden, og ikke en medregnende faktor i hht hvorvidt tilstanden foreligger.
Det er i denne forbindelsen imidlertid viktig å få med seg at det finnes ulike kategorier innen høy-sensitivitet, hvor det for mange slettes ikke føles som om de har noe særlig med valg i så måte, da disse har problemer med å skille det de ‘snapper opp’ av følelser, smerte & sinnsbevegelser hos andre fra det som angår de selv. For disse menneskene, vil jeg imidlertid tro denne høysensitiviteten blir alt annet enn som en ressurs og regne, for det er her en finner forklaringen på hvorfor en empat blir ansett som synonymt med overdreven omtanke inntil det selvutslettende. De klarer rett & slett ikke løsrive seg, da omgivelsenes følelser, smerte, osv, blander seg inn sammen med deres eget ‘crap’ til en eneste stor ‘smørje’, hvorav det ikke lar seg gjøre å skille egne følelser etc fra de andres. De som tilhører denne typen, har også en sterk tendens til å reagere særs sterkt på vold, det være seg indirekte, som f.eks på TV, – hvilket gjelder like fullt for ‘facts som for fiction’, eller i ‘real life’. Dette innebærer store begrensninger når det kommer til hva de kan klare å følge av slikt som nyhetssendinger, så vel som hvilke filmer/serier de kan la seg underholde av.
For mitt vedkommende, tilhører jeg heldigvis den typen som har evnen til å distansere seg fra de sinnelag en snapper opp hos andre, hvorav det i bunn & grunn er gitt en selv å velge hvordan han/hun forholder seg til den informasjonen de har tilgang til. – Hvis valgmulighet som for meg, såvel som for hva som syntes å være tilfelle for folk flest, var helt ukjent, og derav roten til den forvirringen jeg opplevde ved å slå ut som empat.
Dette innlegget er i all hovedsak fokusert på den typen jeg selv tilhører. Det er jo selvsagt her jeg har gjort mine erfaringer, og derav har noe matnyttig å komme med. – Like fullt, er hensikten med dette innlegget å gjøre andre oppmerksom på at de faktisk kan være høy-sensitive selv uten at muligheten så mye som har streifet de, slik det var for meg. Derav anser jeg oxo sannsynligheten for at disse vil oppleve å få forklart sider ved seg selv som til da gjerne har vært kilde til en god del undring..
For enda viktigere enn å forstå roten til denne forvirringen rundt den særs overraskende høye scoren på empat-evalueringen, var imidlertid alle de brikkene som nå plutselig falt på plass som følge av denne nye innsikten. -For selv om undertegnede såvisst har vist seg å være til uvurdelig hjelp og støtte for sine medmennesker i en rekke tilfeller, finnes også de tilfeller hvor evnen er blitt benyttet i det motsatte øyemed; Hvor det å kunne se hvor ‘skoen trykker’ er blitt betyttet som et ‘våpen’ i betydningen av å kunne slå ut en motstander psykisk tilsvarende hvordan en bokser kan gjøre dette fysisk. Dette fikk meg faktisk ut av en temmelig kritisk situasjon for noen år tilbake, hvor jeg med tiden har måttet innse at jeg befant meg i ganske stor fare..
Her var jeg, for å gjøre en lang historie kort, hold innesperret av en stalker på rohypnol-rus, hilket innebar at den i utgangspunktet rimelig forstyrrede mannspersonen nå var fullstendig ute av kontroll. At jeg hadde kommet ut av denne situasjonen uten noe annet enn et par ribbeinsbrist, ville neppe latt seg gjøre uten denne spesielle evnen til å se hvor skoen trykker, og ikke minst nyttiggjøre meg av det.
Når det er sagt, finnes oxo de tilfeller hvor dette har blitt benyttet på en måte som ikke har vært greit.. For like fullt som det ikke er akseprabelt for en karateekspert å la de skills som følger dette få fritt utløp i sinne, er det heller ikke greit å fyre løs mot en annens psyke på et sådant vis at situasjonen på ingen måte kan rettferdiggjøre skadepotensialet, om en kan si det på den måten. – Greit nok at en fysisk ikke gjør noen skade, men like fullt er psykisk mishandling, det være seg alt fra mobbing på skolen til familievold, av loven anerkjent på lik linje med den fysiske, hvilket er en sterk bekreftelse på at dette såvisst ikke er til å kimse av..
Den mest sentrale brikken i forståelsen av meg selv & mitt eget liv, er imidlertid hvordan denne ’empat-scoren’ forklarer ting som har skjedd i oppveksten; Det forklarer f.eks hvordan jeg i årene før mine foreldres skilsmisse hadde hva jeg opplevde som en urovekkende evne til å føle en trykket stemning i heimen før jeg i det hele tatt var kommet inn porten etter endt skoledag. På samme vis forklarer det hvordan jeg i årevis klarte å skjerme min 3 år yngre bror for hva som foregikk så til de grader at han opplevde det som et sjokk den dagen den for meg ikke bare uungåelige, men også etterlengtede skilsmissen ble annonsert!.. [Note to parents; Intet godt kommer ut av å tviholde på et forhold som ikke er liv laget av hensyn til barna..]
Oppveksten forløp imidlertid heller ikke uten at jeg fra tid til annen dro frem noen alt annet enn sjarmerende sider.. Bla.a hadde jeg en unik evne til å fremstå som uskylden selv når det var konflikter i klassen, -noe det ofte var de første årene på barneskolen, hvorav jeg i realiteten utnyttet disse etter eget forgodtbefinnende. Mye skal ha mer, heter det jo, så selv om jeg i aller høyeste grad var en ettertraktet lekekammerat, både i skolegården og etter skoletid, gav imidlertid det å kunne fore den utvalgte siden med treffende tilrop & svar følelsen av å oppgraderes til universets midpunkt. Når sant skal sies, så var vel dette noe jeg fra tid til annen benyttet meg av grunnskolen igjennom, dog langt mindre regelmessig med tiden..
Å være en empat, innebærer imidlertid [beklageligvis] ikke bare disse ‘special skills’ som absolutt er å karakterisere som en fordelaktig ressurs. Dette har nemmelig også sine negative sider, og den mest negative siden siden som følger det å være en empat, er også den som for meg utgjorde den største overraskelsen; For det skulle altså vise seg at det er denne empat-greia som ligger til grunn for den varhet for en eller flere typer av sanseinntrykk, som f.eks lysømfintlighet, lukter, og som for mitt vedkommende går på lyd. Dette påvirker livet ens på en rekke ulike områder, som i mitt tilfelle innebærer at jeg eksempelvis kun har glede av musikk i visse settinger, såvel som at jeg ikke ‘fikser’ lyden av støvsugere. Dette innebærer at selv jeg, med mitt særdeles anstrengte forhold til husarbeid, strekker meg uhørvelig langt m.h.t den ekstra jobben det innebærer å vaske gulvet der jobben kunne vært unnagjort på en brøkdel av tiden med støvsugeren, liksom at jeg heller rister/banker det lille som er av tepper/matter. I tillegg, er faktisk dette med lydsensitiviteten en medvirkende faktor til at jeg ikke er overbegeistret for unger, og derav har valgt å forbli barnløs..
I tillegg, er vi generelt vare for- og derav lett påvirket av folks positive og/eller negative energier. De fleste har antagelig opplevd situasjoner hvor enkelte menneskers blotte tilstedeværelse regelrett tapper en for energi, påvirker humøret eller rett & slett har en negativ innvirkning på stemningen i rommet/forsamlingen, liksom andre igjen innehar en tilsvarende evne til påvirke i positiv forstand. Å påvirkes av folks energiutstråling, er ikke forbeholdt empater, disse påvirkes bare i langt større grad enn det som er tilfellet hos folk flest..
Ut i fra egen erfaring, kan det være en rekke empater der ute som ikke en gang har vært inne på muligheten at dette kan gjelde de selv. Det er en [norsk] kjappvariant hvor du kan klikke deg inn for å få en indikasjon på hvorvidt dette faktisk kan gjelde deg i løpet av et par-tre minutter ->> HER <<-
Denne testen er selvsagt alt for begrenset til å kunne gi en et holdbart svar på hvorvidt en faller inn under betegnelsen empat/høy-sensitiv, men er mer å regne som et verktøy som lar en vite hvorvidt det er noe poeng i å foreta en omfattende test ‘in no time’.
Det har vært en enorm økning i antallet vegetarianere/veganere i løpet av de siste årene, og fler skal det tydeligvis bli! I følge en undersøkelse utført av YouGov for Arla Appentina, går drøye 29% av befolkningens resterende kløttetere også med ønsker/planer om å hengi seg til planteføde, -med eller uten melkeprodukter & egg innkludert.
Akkurat som alle andre arter på planeten har utviklet et fordøyelsessystem, -fra munn til endetarm, som er 100% tilpasset det kostholdet den respektive arten er gitt å føre, anser jeg sannsynligheten for at vår art skulle utgjøre et evolusjonsmessig unntak som ikke-eksisterende. På samme måte som gresseterne er utstyrt med et særskilt enzym [cellulase] for å kunne konvertere cellulose til glykose [druesukker], og derav energien dyret er avhengig av for å kunne leve, har evolusjonen sørget for å utstyre rovdyrene slik at deres behov for vegetabilske livsnødvendigheter blir dekket via plantene byttedyrene deres har spist. Mennesket tilhører derimot den minste gruppen, som går under betegnelsen altetere, -eller omnivore som det heter seg på fagspråket. Dette vil enkelt og greit si at arten er blitt utstyrt med evnen til å nyttiggjøre oss av både vegetabilsk & animalsk.
Artene i denne gruppen har imidlertid gjerne en grunnleggende tilhørighet i en av de to hovedgrupperingene. Hva angår hvor vi selv eventuelt måtte ha vår grunntilhørighet, strides imidlertid de lærde; På den ene siden, var vi angivelig planteetere i det vi tok steget ned fra trærne, mens det at vi er utstyrt med hjørnetenner derimot tilsier at vi i bunn & grunn er kjøttetere.
Dernest, kan jo den store og stadig økende menneskemengden som har tatt skjeen i egen hånd og konvertert til planteeterne, indikere at vår evne til å overleve kun på dette tilsier at det er her vi hører hjemme, da det motsatte [kun kjøtt] ville medført vitamin C -mangel, og derav sjørbuk. -Så da kan en jo lure på hva pokker det er jeg driver å gneller om…
Det tidens trend & politisk korrekte rammeverk derimot ikke lar slippe igjennom i så måte, er nemmelig at en klarer seg faktisk ikke så jævlig bra på denne lovpriste plantedietten heller! For å få i seg alle stoffer kroppen trenger, er faktisk en vegetarianer avhengig av å ta kosttilskudd, da det har seg slik at det også er stoffer vi matmessig er avhengige av kjøtt for å få tilførsel av!
Fortsatt like langt, altså..
Men nå har det seg jo slik at vi som art har en særdeles nær slektning, som genetisk kun er adskilt med usle 1,4%; chimpansen. Denne har imidlertid som kjent fortsatt å leve i pakt med naturen, hvilket skulle tilsi at de sitter på svaret på gåten. -Og det stemmer også det, bare at de i bunn & grunn kjører den samme linjen som oss, for her spes det nemmelig regelmessig på med kjøttmat i tillegg til deres mer kjente plantebaserte preferanser som bananer & andre frukter..
Og med en IQ som faktisk matcher vår [nitidige undersøkelser har vist at de forskjellene vi har tillagt en høyere intelligens, i realiteten er en mix av vårt enorme lydsortiment sammen med de like unike skills som er muliggjort via menneskehåndens ekstreme fingerferdighet, og vesentlig større nysgjærrighet], en biologisk identiskhet på hele 98,6%, i tillegg til å ha beholdt tilhørigheten med naturen, er det ingen tvil om at sjimpansen har rett: Vi skal ha i oss begge deler!
Dette viser jo med all tydelighet at evolusjonen ikke brått hadde et anfall av beslutningsvansker under skapelsen av de sist tilkomne primatene; Evnen til å nyttegjøre oss av store deler innen planteriket samtidig som at vi ble utstyrt med både hjørnetenner og et mage/tarmsystem som evner å fordøye kjøtt ble gitt oss FORDI vi er gitt å føre et kosthold inneholdende begge deler! -Samtidig som dette har den fordel at vi kan overleve kun på det ene i en periode med dårlig tilgang på det andre!
Spikeren i kista i hht å oppnå full overbevisning om at det vi blir gitt som en gitt sannhet, -opplest & vedtatt, faktisk ikke stemmer, er imidlertid gitt i det faktum som var mitt utgangspunkt for å gå ‘all in’ hva undersøkelser og granskninger for å komme til bunns i dette her; Nemmelig at levealderen har øket i ekspressfart de siste par århundrene, og har virkelig eksplodert i løpet av det siste, -og at dette ikke bare har skjedd i takt med medisinsk fremgang, men også i takt med at mlandingskosten i stadig større grad ble muliggjort, for til slutt å bli en selvfølgelighet hva angår menneskets kostpreferanser. Antallet som opplever sin 100 årsdag skyter i været ‘as we speak’, pensjonistene har forlatt gyngestolen, og fyker nå verden rundt, hvor de sprinter fra den ene festeligheten & severdigheten til den neste! Gruppen på 35+ holder koken, og det er så langt fra gitt at en 25 åring har noe fysisk fortrinn over en på 50 lenger.. -Og hvorfor ikke det, må en jo spørre, for ut i fra dette resonnementet, skulle jo også denne gruppen ha blitt tilsvarende sterkere. -Men det har de ikke! De har tvert i mot blitt svakere. -Vesentlig svakere! For det er blandt disse, hvis immunforsvar er underutviklet ved ikke å ha fått tilgang til den nødvendige mengde bakterieflora for at dette skal kunne fungere som det skal, det er desidert størtst rekruttering til vegetarianer- [ev veganer] tilværelsen. -Ikke så rart det heller, kanskje, med tanke på at det tross alt er de som har levd med dette som en absolutt sannhet siden de ble født..
Like fullt, er det i mine øyne et grusomt svik mot disse, og resten av befolkningen, for den saks skyld, at denne løgnen opprettholdes når det er så åpenbart at det er det det er; En løgn. -Jeg mener.. Om et fotballag vinner hver eneste kamp gjennom hele sesongen med den samme lagoppstillingen, for så å gå på tidenes smell etter å ha spilt som om det var et trailersjåførenes bedriftslag etter å ha rokkert om på den konstante vinnermodellen i siste kamp.. Da burde det jo for faen klinge ei bjelle ett eller annet sted! -Og om en i tillegg har en rekke faktaopplysninger om spillerne som sier at deres originale plassering var ideell, mens den siste var det motsatte, syntes det åpenbare nærmest for platt til å sees i sammenheng med noe som helst. -Men ved nærmere ettertanke, burde det imidlertid syntes klart for de fleste at en utvikling som stadig har gått raskere fremover, brått stanser opp med indikasjoner på reversering i samme momanget det rokkeres om på en faktor som har fått bestå uforandret gjennom hele fremgangsperioden, ikke gir noen mindre banal sannsynlig årsakssammenheng!
Et sunt legeme, besørges desidert best gjennom et godt, gammeldags variert kosthold. For om det finnes noe sånt som en absolutt ufravikelig leveregel, er det nettopp “Never to change a winning team!”
Denne konklusjonen syntes imidlertid like klar som det spørsmålet som dukker opp i kjølvannet er urovekkende: Hvorfor lyves/forties det om slikt? -Altså.. Hvorfor gis folk en overbevisning om at noe er helsefremmende mens det i realiteten er motsatt??..
Eksempler på de fantastiske måltidene bestående av kjøtt (hvitt & brunt), fisk, poteter, ris & grønnsaker som venter ved arbeidstidens slutt hos ‘Nye Asia’. I tillegg til den nydelige smaken, er de asiatiske kjøkken de sunneste som er.
Jaaa-daaah.. Så gjorde jeg dette i Photoshop, da (he he).. -Men som du kan se i artikkelen, eller om du velger å Google eller å klikke hashtaggen, for den saks skyld, er resultatet nøyaktig det samme som om det var ‘the real thing’..
Denne trenden er såvisst ikke alene i sitt slag heller! Noen vil kanskje huske at det begynte å komme i form av noe glitter-greier i forbindelse med julen?.. Ikke lenge etterpå kunne bla.a Side2 slippe nyheten om den nye øyenbrynstrenden, hvis nyhet provoserte, og ikke minst førte til fortvilelse blandt mote-slavene over looken de med stor sannsynlighet ville måtte ikle seg innen overskuelig fremtid.
Og her er jeg & ‘fashionistaene’ fullstendig på bølgelengde. -For til tross for at looken blir presentert i sin mest ekstreme form; Dette var bare grusomt. -Og det var grusomt på en slik måte at det selv ikke i sin mest moderate form kunne fri seg fra denne betegnelsen. Ei heller var det av den typen som faktisk blir kult etter å ha kunnet venne seg til det.
Ja, det var faktisk så jævlig, og ikke minst så latterlig at jeg slo fra meg tanken på å teste den ut, -det være seg i Photoshop eller ved faktisk å ta øyenbrynsmake-up’en til hjelp. Der merket jeg klart at grensen var nådd for hvordan jeg kan la meg avbilde i det offentlige rom..
Denne samstemtheten mellom de svorne ‘fashionistas’ og meg, stanser imidlertid her. For mens de har så til de grader har undertrykket alt av egen smak ved å la tidenes trender komme på bekostning av denne over så lang tid at de ikke lenger evner å frembringe noen individuell formening om hva de liker, er jeg en svoren forkjemper for individuell tenkning.
Nå skal ikke jeg sitte her å påstå at jeg ikke påvirkes av trender! Det gjør vi til en viss grad alle som en. -Og med tanke på min yrkesbakgrunn m.m, må en vel også kunne si at det faktisk er en nødvendighet å holde seg noenlunde ‘up to speed’ stilmessig.
Det er heller ikke det å ha interesse for moter & trender, det å trives i moteriktige klær, og i det hele tatt et generelt ønske om å kjøre en tidsriktig stil jeg stiller meg kritisk til. Det er noe helt annet å velge seg en stil innenfor hva som er in, og det å iføre seg/følge alt av trender kun fordi det er trenden! Om en bruker den gjeldende galskap som eksempel her, er det ensidig positivt om en gjennom dagens trend har fått øynene opp for at det kunne gjort seg med litt mer muskelmasse i bakenden, armer, mage & bryst, for derav å tegne medlemskap på nærmeste treningssenter, og skride til verket. Føler en seg derimot nødt til å ta leppefilling og ‘fixe’ puppene i tillegg, da dette også er trender i tiden, blir det brått noe helt annet.
Poenget er nemmelig at en person med egenarten inntakt har en klar formening om hva vedkommende liker og derav hva denne velger å iføre seg/følge innenfor det tidsriktige. Ditto er de fullstendig på det rene med hva de ikke liker, og derav heller ikke akter å gå til anskaffelse av. Selv hadde jeg eksempelvis for tykke øyenbryn gjennm perioden hvor de ifølge trenden kun skulle være to buede streker i pannen, mens de i følge dagens trend er for smale/tynne, da jeg heller ikke syntes det er flatterende med to ‘trønderbarter’ over øynene. Mine bryn har imidlertid også blitt ilagt litt mer ‘pondus’, men forskjellen på ‘da & nå’ er alikevel ekstremt mye mindre for mitt vedkommende enn for de som slavisk følger moten, da jeg har vært tro mot individuell smak, og derav holdt stylingen innenfor hva jeg liker best.
[For ordens skyld bør det nevnes at jeg i forbindelse med denne og lignende saker uttaler meg kun som privatperson. I forbindelse med modelloppdrag, lar jeg imidlertid aldri min personlige smak komme til uttrykk i hht stylingen, da jeg tilhører den ‘gamle’ generasjonen modeller hvor det å blande seg inn i stylingen er ansett for å være særdeles uprofesjonelt].
For å vende tilbake til den kommende nesekunst-trenden og de beslektede varianter av ansiktspåtegninger, må det først være sagt at det faktisk er noe litt søtt over disse små & fargerike ‘drotlingene’ over nesepartiet som gjør at gir det en viss apell i fotoøyemed, mens det andre jeg har sett som nevnt er fullstendig ubrukelig i enhver sammenheng. Når det er sagt, er det en vesensforskjell på hva som kan ta seg ut i en fotosammenheng ute i virkelighetens verden.. Jeg kan strekke meg dithen at det faktisk finnes et ørlite mindretall blandt oss som muligens vil kunne iføre seg denne looken i sin aller mildeste form på kveldstid, -men selv disse menneskene vil slite med å ‘lande’ denne looken på dagtid.
Hva oss vanlig dødelige angår, trenger en vel bare se for seg et møte med ansiktet på bildet over ute på gaten, så går jeg ut fra at svaret vil være ganhske så innlysende..
Avslutningsvis, legger jeg ved et bilde jeg bidro, og oppnådde premieplass i en fotomotasje/photoshop -konkurranse for noen år tilbake, og som under arbeidet med dette innlegget brått slo meg som fullstendig ubetalelig i hht å tilført dette emnet tilstrekkelig perspektiv, og derav muliggjøre et mer objektivt syn på virkeligheten slik den ser ut i øyeblikket:..
Jeg må jo si det er påfallende hvor mange fellestrekk det er mellom det jeg kun få år tilbake tok i bruk i nevnte photoshop-konkurranse for å lage denne ‘all out crazy’ utseende ‘alienated’ versonen av meg selv, og hva som nå faktisk er utropt til den up & coming trenden med stor ‘T’..
Jeg har oxo tidligere gått hardt ut mot den utviklingen #MeToo -kampanjen har tatt [bla.a i ->> DETTE <<- innlegget fra Januar i år], da rettet mot den manglende rettssikkerheten for de angitte, i tillegg til at terskelen for hva folk får seg til å rapportere har sunket til det absurde. Etter å ha fremlagt dette i alle tilgjengelige kanaler, hadde jeg fått sagt mitt i anledning denne hash-tag’en. -Trodde jeg!..
..Inntil jeg for ei ukes tid siden ble gjort oppmerksom på ENDA en bi-effekt av denne kampanjen som i utgangspunktet var et ubetalelig virkemiddel for å få satt en stopper for folk som i kraft av sine ledende stillinger uhindret har kunnet begå seksuelle overgrep i uminnelige tider; Nemmelig faren for at arbeidsgivere & ledere ikke lenger kan risikere å inkludere ‘menneskelig’ faktor i forholdet til de ansatte..
Jeg hadde kun hørt faren for et upersonlig og derav kjølig arbeidsmiljø i forbindelse med #MeTo -kampanjen nevnt ved et par anledninger, før en av mine arbeidsgivere på Resturant Øst, Tu [derav overskriften]] kom bort til meg under en rolig periode, og spurte hvorvidt jeg ville reagert negativt om han [eller en av mine andre mannlige arbeidsgivere, for den saks skyld] hadde tatt meg på skuldre/overarmer og ristet meg lett? – “Hæ!?..” Jeg skjønte det var relatert til en nyhetssak e.l han hadde kommet over på nett, men mens ordlyden gav inntrykk av at dette var en ‘Tu-spøk’ av sitt sedvanlige småtørre slag, tilsa tonen noe annet; Dette var et seriøst spørsmål. -Men hva pokker det var fyren snakket om, var jo fremdeles utenfor fatteevne, -og som antatt, hadde dette sitt opphav i en sak han nettopp hadde lest på nettet;
I og med at disse er av vietnamesisk opphav, besøker de jo også vietnamesiske nettsider for å holde seg oppdatert om hva som skjer i sitt opprinnelsesland, og det var her han ble gjort kjent med en sak som nå var blusset opp i der nede; En kvinnelig artist [et eller annet innenfor underholdningsbransjen] hadde angitt sin mangeårige agent hun med årene etter alt og dømme hadde hatt utviklet et nært vennskapsforhold til ved siden av det profesjonelle etter at han hadde tatt tak i skulderne hennes og ristet/vugget henne lett, på en måte jeg vil anse for å være vanlig gest blandt nære bekjente, i tillegg til at gesten er vanlig hvor foreldre småtøyser med -, og/eller på en enkel og grei måte gir trygghet til et barn..
Atter en gang responderer jeg med et “Hæ!?..” – dog av en helt annen grunn enn forrige gang; Nå var det ikke lenger noen tvil om hva spørsmålet dreide seg om, men hvordan et menneske faktisk kan få seg til å ødelegge livet, og med stor sannsynlighet også karriæren til en mangeårig venn, som på toppen av alt har en stor del av æren for vedkommendes success!..
Dermed ble brått de tidligere nevnte anledningene jeg hadde hørt problemet med ledere som ikke lenger tør begi seg innpå selv den minste menneskelige relasjon med noen av de ansatte av frykt for hva noen kan oppfatte som støtende, og derav raportere til myndighetene for straffeforfølgelse, så vel som en #metoo -angivelse for spott & spe dyttet ut av bevissthetens bakevje til dens fremste del. For når det nå viser seg at det er en klar utvikling i denne retningen i Asia, vil dette like fullt spre seg hit på samme vis som våre ‘uting’ sprer seg dit. Det må imidlertid påpekes i så henseende at den høye befolkningstettheten, og ditto høye antall mennesker en i ulik grad & ulike situasjoner dermed hensettes å forholde seg til i hverdagen, er en faktor som i vesentlig grad tilrettelegger for denne utviklingen. I høyt befolkede områder, lar det seg rett & slett ikke gjøre å skape noe særlig med personlige relasjoner på arbeidsplasser av en viss størrelse (hvilket de i slike områder gjerne er) om vi legger forholdene vi har her i Norge til grunn. Det er jo en kjennsgjerning at desto større befolkningstetthet, dess mindre lar det seg gjøre å relatere seg til de utenom ens egen familie & personlige venner/bekjentskapskrets, -arbeidsplassen innkludert.
I Norge, hvor vi er blandt de nasjoner med lavest befolkningstettet i tillegg til å være blandt de aller fremste hva velstand angår, bskal det nok vanskelig la seg gjøre å eliminere alt av personlig relasjoner mellom de ‘styrende & de styrte’ i jobbsammenheng. Men det er ikke dermed sagt at ikke også vi vil oppleve en forandring i så måte om denne tendensen får fortsette, spesielt ved større bedrifter. -Og dette er virkelig ikke noe som tjener hverken bedriftene som sådan eller menneskene som arbeider der! For i det en leder ikke våger annet enn å føre en ensidig profesjonell policy ovenfor de han/hun er satt til å styre, vil det oppstå en nærmest robotaktig relasjon mellom de involverte, noe som fører til et kaldt og upersonlig miljø, og derav så absolutt ikke noen kilde til den trivsel som kommer med å føle seg verdsatt, sett & anerkjent for den jobben en gjør. -Og når dette går tapt, går dette faktisk også i vesentlig grad utover kvaliteten på det arbeidet som utføres!
For meg personlig, koker dette i bunn & grunn ned til at jeg ønsker å trives i hverdagen, hvilket er avhengig av at jeg forholder meg til arbeidsgivere & kolleger på et mellommenneskelig plan. Jeg vil ha det gøy på jobb, syntes det er moro å jobbe!
Trivsel på arbeidsplassen for mitt vedkommende, inkluderer i tillegg til den fagelige respekt, tillit osv som hører hjemme i en profesjonell drift med success, en rekke små absurditeter, som f.eks å inneha ‘offer-rollen’ for min arbeidsgivers hverdagsmoro grunnet min ‘skvetne’ natur og hans vanvittige evne til å bevege seg fullstendig lydløst [-Hvorpå det hinsides galne ansiktsutrykket som følger gjerne blir foreviget gjennom noen rimelig spitzy øyeblikksbilder..] Andre faktorer som inngår i den ‘pakken’ som utgjør min trivsel, er bla.a til stadighet å bli stillt til veggs av en sjefs spørsmål med utspring i hans evne til å ta for seg verdens realiteter fra en annen vinkel, for ikke snakke om at jeg aldri ville vært foruten risikoen for å bli møtt av en kald ‘dusj’ av en sjef som befinner seg i den selvbetjente bilvasken ved siden av i det jeg ankommer jobben ved Askim treningssenter, m.m.. Disse to i utgangspunktet temmelig ulike arbeidsplassene har imidlertid det til felles at jeg ved begge steder har arbeidsgivere jeg på den ene siden virkelig respekterer hva det yrkesmessige/profesjonelle angår, mens de på den andre siden oxo er mennesker jeg personlig er blitt glad i og trives i selskap med. – Nettopp slik jeg vil ha det! – Og nettopp under slike forhold, er det jeg blir i stand til å levere i henhold til den standar jeg både krever av meg selv med hensyn til yrkesstolthet, i tillegg til å utgjøre en lønnsom ressurs, og derav bli verdsatt i bedriften.
Sett i sammenheng, fremgår det tydelig at det hele utgjør en sirkel; Ledere/arbeidsgivere hvis lederstil innehar den rette ‘mixen’ av faglig/profesjonell autoritet & menneskelighet med en omtanke for sine ansatte som skaper trivsel & trygghet, fører til en vesentlig økning i lønnsomhet hos hver enkelt av de ansatte, da båndet de har til bedriften og dens ledere er styrket, ikke minst pga at de føler seg delaktige i den store helheten. Sirkelen rundes derav av i den åpenbare kjensgjerning at det miljøet som skapes av gode ledere kommer bedriften til gode i fullt monn gjennom den oppnådde økning i produktivitet pr. hode.
– Og all den informasjon og observasjon jeg har rukket å få med meg så langt i livet skulle tilsi at her har vi faktisk et område hvis syn/oppfatning jeg deler med hele den hurven som utgjør den yrkesaktive delen av befolkningen. -Med unntak av det ørlille, ubegripelig ‘mugne’ mindretallet som her utgjør den berømmelige fluen som velter det gedigne lasset; De selvopphøyde korrektheter som i løpet av forbløffende kort tid klarte å dra den i utgangspunktet hinsides formålstjenelige & effektive #metoo -kampanjen, som vi ikke må glemme har vært ubetalelig hjelp for svært mange mennesker, ned til sitt patetiske lavmål. – Et lavmål som i praksis innebar at selv mildere utgaver & varianter av det mest normale og ikke minst alle fester & festlige tilstelningers allstedsnærværende fyllerør som eksempelvis fikk den ut av alle proposjoner uthengte AP -toppen Trond Giske plassert i samme båt som de ubeskrivelig kyniske lederskikkelsene/autoritetspersonene som takket være #metoo kampanjen endelig ble avslørt og stilt til ansvar etter å ha kunnet utføre de grusomste seksualforbrytelser non-stop i en år-rekke!..
Disse menneskelige utyske har klart å herpe #metoo ‘beyond repair’, men at denne ødeleggelsen skal få spredd seg til å påvirke arbeidsplassers varianter av min #MeTu skal iallefall ikke få skje uten å ha gjort et helhjertet forsøk på å bevisstgjøre for sammen å kunne bekjempe!
I tillegg til mine faste stillinger, dukker det fremdeles opp ett & annet oppdrag for en gammel modell, – hvor det også er rom for ‘sprell’ bak kulissene. I sakens anledning, har jeg valgt dette ‘blinkskuddet’ som ble tatt i forbindelse med innstilling av kameraet.
For et betydelig antall nordmenn, er bunad på 17 mai like selvsagt som pakker på julaften. Selv har jeg ikke bunad, og i år blir antrekket på toppen av alt helsort med forkle, da jeg skal jobbe store deler av dagen, men jeg er alikevel nødt til å si noen ord i anledning de utallelige artikler av typen ‘Bunadstabber’, ‘Bunadens Nei-nei/fy-fy’, ‘Bunadsregler’, ‘Bunadssynder’, osv, osv..
Dette er ikke et plagg en kan bære etter eget forgodtbefinnende, må vite, for her lurer det åpenbart ‘know-it-alls’ rundt hvert hjørne. Disse selvopphøyde bunadsnazier fininnstiller i disse timer haukeblikket, og sørger for å ha magge-faktoren på full styrke før de på den store dagen kan boltre seg i forurettet indignasjon over alle de som på denne gledens dag tar seg friheter til å bære sine egne ‘klesskatter’ slik det måtte passe dem.
Og her er det nok å ta av for de grinebitende, for selv blandt de som forsøker, florerer det av ‘utilgivelige’ feil! Listen er nemmelig nærmest uendelig, for de nøyer seg nemmelig ikke med antrekket som sådan. -Neida! Her stilles høye, ubøylige krav til opptreden også, må vite!..
Av ‘ulovligheter’ angående antrekket kan nevnes;
! 17 mai -sløyfer! [-Ja, du leste riktig..]
! Håndveske (med unntak av den taske-lignende saken som følger med enkelte bunader),
! Paraply, med mindre denne er sort, og av minste mulige størrelse.
! Smykker, -kun [rett tilhørende] bunadssølv er lov!
! Yttertøy [Her finnes intet slingringsmonn hverken hva temperatur angår, eller hvor kåper & frakker faktisk dekker hele stasen].
! Alt av skotøy med unntak av bunadssko! [Hvorvidt disse syntes, er fullstendig irrelevant].
! Farget neglelakk [At den røde lakken matcher rødfargen i bunaden, har ingenting å si].
! Håret skal & må danderes i henhold til det respektive hodeplagget!
! Make-up utover et strøk mascara, rouge & en diskret leppestift er likeså strengt forbudt!
Videre, er det strengt forbudt å nyte alt av sigaretter, alkohol & snus, da bunaden representerer gode, sunne norske verdier, må vite!..
– Og her er vi faktisk ved sakens kjerne, -tro det eller ei! – For saken er nemmelig slik at jeg har et så totalt forskjellig syn på hva som ligger i ordene ‘gode & sunne norske verdier’ at det blir som to motpoler å regne.. Ifølge mitt verdisyn, er nemmelig de gode norske verdier ensbetydende med friheten til å ta egne valg! Privilegiet vi har til å kunne juble av glede, og være sorgløse på nasjonaldagen, og ikke minst muligheten til å kunne ta for oss av livets goder, -hvilket i aller høyeste grad innkluderer muligheten til å kunne kjøpe et festantrekk hvis prisnivå er på linje med hele familiers årsinntekt på store deler av kloden!..
For hånd i hånd med gleden, følger også den ydmykhet vi skylder de millioner av mennesker fra generasjonene før oss, hvis endeløse kamp gjennom århundrene har gitt oss det priviligerte livet vi lever som norske borgere a-la 2018.
Smålige pekefingre angående andre menneskers påkledning, syntes derfor for meg direkte forkastelig på en dag da norge skal feires, og de som ofret livet for nasjonen & friheten skal minnes. Jeg er for så vidt en svoren tilhenger av å passe sine egne saker året rundt, men skammeligheten tas til et helt nytt nivå i det smålighet og pirk på uvesentligheter en på toppen av alt ikke har noe med får innpass på 17 mai, og feiringen av norge.
Til dere som får vondt i bein & rygg av bunadsskoene; Bruk joggesko, clogs, eller ‘whatever’, så dere får kost dere og nytt dagen! Om det regner eller er kaldt, risiker for guds skyld ikke å ødelegge et plagg til et titalls tusen kroner, -og sitt heller ikke ufrivillig inne pga ‘feil’ farge på paraplyen! -Og er det kaldt, kle på dere! Syntes du 17 mai sløyfe hører dagen til?.. Bruk den til hva faen du måtte velge å ha på deg! -Smink deg som du vil, røyk som du vil, og gjør akkurat som du vil! Det er nettopp det som gjør at ‘på 17 mai, da er vi så glad!..
