Atter en gang så viser det seg altså at værgudene har lurt meg! I det jeg legger ut DETTE innlegget for noen dager siden, er det nemlig andre gang jeg går ut i fra at vinteren 2021/22 er passè, -og andre gang mine antagelser blir gjort til skamme, da jeg våknet til nok et snøfall med minusgrader i går morges.. Men i det vi går mot midten av mars, våger jeg meg allikevel frempå med at dette her blir mitt forvel til vinter- og mørketid for denne gang, så inntil vi sees igjen..
Evnen til å tilgi er en av de menneskelige egenskaper som blir ansett for å være like nobel over hele verden g til alle tider. At det å kunne tilgi er sett sånn opp til, har nok en del å gjøre med at det kan være svært vanskelig, og i verste fall borderline umulig. Har du noengang reflektert over hvor langt kunne du strukket deg mht å tilgi en som har forvoldt deg/dine nærmeste betydelig skade og/eller urett? Selv er jeg usikker på hva jeg ville vært i stand til i så måte, men jeg ville iallfall kommet kraftig til kort i forhold til amerikanske Ronald Cotton..
Først må det imidlertid presiseres at ’tilgivelse’ er et av de begrepene med betydelige individuelle variasjoner i hht hvor vredt det favner. På den ene siden, har vi de hvis begrepsoppfatning innebærer at det å kunne legge det respektive anliggende bak seg ved å forsone seg med det som har hendt uten at slikt som bitterhet og hevntanker ovenfor den som har forvoldt uretten vil prege livet deres. På den andre ytterkanten, har en de som krever at forholdet til motparten nullstilles, -altså at man forholder seg til vedkommende som at det inntrufne aldri har skjedd, for at det kan defineres som en tilgivelse.
For min del, så heller jeg nok ganske kraftig mot sistnevnte ytterlighet, da jeg snarere ville betegnet den vidtgående tolkningen for ‘å ha forsonet seg med det inntrufne’.
Så med denne begrepsavklaringen, så går jeg ut i fra at samtlige er inneforstått med at dette dreier seg om noe ganske annet enn ‘forsoning’ og bitterhet lagt til side. Her snakker vi om den totale tilgivelsen, selv i begrepets snevreste betydning. – Og dette i et anliggende så til de grader brutalt at jeg for min del ikke kan se for meg engang kunne forsone meg med det inntrufne, selv i begrepets videste betydning..
[foto: godlessmum,com] Ronald Cotton (t.h) ble uskyldig dømt for voldtekt grunnet sin likhet med gjerningsmannen (t.v)
Denne totale tilgivelsen av det fullstendig utilgivelige, er det den uskyldig dømte voldtektsforbryteren Ronald Cotton sto for etter endelig å ha fått bevist sin uskyld etter ti år innesperret i et amerikansk ‘high security prison’ (høysikkerhetsfengsel). Dette vil altså si de verste av de verste av amerikanske fengsler, både når det kommer til hvordan man behandles som fange, og hva angår det klientellet en er innesperret sammen med. Kort fortalt, så har fyren m.a.o tilbragt et helt tiår i helvete uten å ha gjort ei flue fortred
Og denne dommen, som falt i 1985, var i all hovedsak basert på det ene av ofrene, Jennifer Thompson-Cannino’s vitneforklaring, hvor hun, – dog i beste mening, feilaktig utpekte Cotton som overfallsmannen.
Utvelgelsen var et resultat av metoden som tidligere ble benyttet i amerikansk etterforskning, og som har vist seg å være svært mangelfull m.h.t rettssikkerheten. Men ikke desto mindre, var det Thompson-Cannino som ikke bare fikk ham dømt, men som også sørget for at alle hans forsøk på å nå frem i etterkant av dommen ble blankt avvist ved å insistere på at hun hadde utpekt rett mann! For Jennifer Thompson-Cannino far nemlig hellig overbevist om st det var Cotton som hadde voldtatt henne, og dermed var situasjonen fullstendig fastlåst inntil DNA-analysen ble en realitet, og Roald Cottons avlagte prøve viste en DNA-profil som slettes ikke stemte overrens med de funn som var gjort på Thompsom-Cannino!.
[foto: mintpressnews.com] Ronald Cotton sammen med Jennifer Thomson-Cannino; Kvinnen han tilgav hva mange av oss vil karakterisere som det utilgivelige, og som i dag er en av hans aller nærmeste..
Greit nok at Thompson-Cannino ble regelrett manipulert til å tro hun hadde utpekt rett mann, men ikke desto mindre hadde den stakkars mannen, som sagt, tilbragt 10(!) samfulle år i et helvete av et fengsel, og med stemplet ‘sexualforbryter’ på toppen av det hele, med alt det innebærer.. At han allikevel evnet å tilgi sin ‘bøddel’ fullstendig uten forbehold, er for meg stort hinsides fatteevne.
– Og tro det eller ei, men det går faktisk lengre enn som så.. For ikke nok med at han tilgav henne, med full forståelse for at hun handlet i god tro! Det som skjer under dette forsoningsmøtet, er at disse to ‘bånder’ så til de grader at de i ettertid endte opp med å knytte så sterke bånd at de betrakter hverandre som nærmeste familie! De arbeider i dag som foredragsholdere, hvor de reiser rundt i hele USA for å opplyse om den risikoen som foreligger i hht feilaktige vitneutvelgelser med ditto fatale domfellelser!..
Jeg kan bare bøye meg i støvet i nesegrus beundring, for jeg ville aldri ha klart tilgi de involverte etter det Ronald Cotton måtte gjennomleve! – Ville du?.. ..
Det later til at vi er inne i en høysesong for bloggerutfordringer for tiden, og denne gang er det selveste BUNNY’en som etterlyser et bildedryss av våre firbeinte familiemedlemmer. Så i den anledning, så følger altså en oppvisning av ‘the furry five’, som du bla.a også kan lese om i innleggene Nyttårsaften og Unormal galskap! Det er ingen på planeten jeg elsker høyere enn disse 5, som etter utseende og opphav å dømme, er katter, men hvis opptreden bryter så totalt med normen for sin arts adferdsmønster at de snarere er å betrakte som mutanter tilhørende sin helt egne art..
RUSKEN: Eldstemann i flokken med sine 8 1/2 år, er kattenes konge. En kjempe av en kosebamse som faktisk bikker grensen mellom liten og medium hund på sitt største (les: Vinteren), i det han da overskrider 10 kg. Ute, opptrer han imidlertid som sitt alterego ‘Kim Jong-pus’, i det han styrer sitt i overmåte massive revir med jernpote. Ovenfor de andre, er han en typisk storebror som herser med de hjemme, men banker liv-skitten ut av den som måtte prøve å være ufin mot noen av de ute.
TWOFACE (‘TUFSA’): I likhet med Rusken, er også Tufsa omplasseringskatt som kom til oss da de var rundt året. Dette er primadonnaen hvis samlede antall knuter i pelsen på sine 6 år kan telles på en hånd. Tufsa er også den eneste som aldri havner i klammeri med noen av de andre.
PEPSI: Pepsi er den ene av Tufsas to døtre som er blitt boende. Puse-prinsessen som også er tidenes stuegris. Pepsi er vitterlig ingen friluftspus, i det hun nekter å sette så mye som en pote utenfor med mindre værforholdene er helt perfekt. Dessuten har hun aldri sluttet å være kattunge, i det hun setter i å hyle på det mest hjerteskjærende vis i det hun ser en forlate huset. I det hele tatt er Pepsi muligens den aller snåleste av de snåle..
DOLLY: Den andre av Tufsas unger som jeg valgte å beholde selv er den eneste (jeg understreker; den ENESTE) som kan finne på å jakte every blue moon. Men for at det skal giddes, er det nødt til å være et byttedyr av det mest spektakulære, som ekorn o.l. Samtidig som Dolly er den mest kjærlige ovenfor de av de andre hun kommer overrens med til enhver tid, er hun også den, sammen med Knert, som havner i flest krangler. Ei lita frøken med et stort hjerte.
KNERTEN: Knerten ble faktisk funnet etterlatt på søppeldyngen av en venninne da han var rundt 3 uker gammel, for så å bli kjørt til meg da jeg hadde en viss erfaring med håndmating. Meningen var at hun skulle beholde ham selv, men så ble han så ekstremt knyttet at det var åpenbart at det beste for ham var å bli værende. Knert er en særs spesiell skapning som ser like mye opp til Rusken som han vet å gå ham på nervene.
Som følge av krigen i Ukraina, er vel de likestillingsrelaterte oppslagene som vanligvis preger denne dagen kommet litt i bakleksen. Men ikke desto mindre, har man heller ikke i år kunnet unngå oppslag der det rasles med sablene i harme over hva som måtte restere i forhold til å oppnå full likestilling her på berget.. Så jeg står nok en gang på trappene til å bli den som banner i kirken, i det jeg mener det er på høy tid at vi tvinge blikket ut av egen navle, og heller retter fokus dit det VIRKELIG er problemer..
Jeg mener.. Samlet sett, så er det vel strengt tatt flere områder hvor det er menn som lider overlast grunnet kjønnsrelatert forskjellsbehandling enn kvinner! Eksempelvis kan nevnes slikt som at menn fremdeles kommer klart dårligst ut i barnefordelingssaker, troverdigheten deres er vesentlig svakere enn en kvinnes i saker som dreier seg om mishandling i hjemmet, om så vi aldri så mye luker bort den fysiske- og kun ser på hva tilfellet er for den psykiske. Videre, så slipper kvinner jevnt over billigere unna i straffesaker enn hva menn gjør. Jeg kjenner nemlig til flere tilfeller der de tiltalte har vært sammen om en handling, altså ‘sammen’ i betydningen at de f.eks har gjort innbruddet sammen. Ergo, burde denne dagen snarere bli omgjort til en likestillingsdag hva angår oss her på berget.
Men ikke desto mindre syntes jeg altså det er på tide å rette blikket ut av eget hode. For det som måtte være av restanser i hht full likestilling her til lands, er kun flisespikkeri i forhold til hva tilfellet er for størstedelen av verdens kvinner. TV2 kan nemlig melde at i følge FN, så er hele 35% av verdens kvinnelige befolkning utsatt for vold i hjemmet på ett eller annet tidspunkt, hvorav det i enkelte områder dreier seg om svimlende 70%. Videre får vi opplyst at så mange som 600.000.000 (altså 600 millioner) kvinner er bosatt i land der det er fullt lovlig for en mann å banke liv-skitten av kona/konene, og at 650.000.000 (altså 650 millioner) av dagens kvinner giftes bort før oppnådd norsk myndighetsalder, -altså før fylte 18 år.
– Og DA snakker vi om å ha et problem. – Et VIRKELIG problem!!
Nå skal det imidlertid også tas med at det heller ikke på noen måte er akseptabelt med en prosentandel på 22 av kvinner bosatt i Norge som på ett eller annet tidspunkt utsettes for vold, hvorpå 17% dreier seg om partnervold. Men ser vi realiteten i hvitøyet, så dreier brorparten av de som skjuler seg bak disse tallene om to sider av samme sak, da dette i betydelig grad er et kulturelt problem. For nå har det unektelig blitt en god del innflyttere hvis kulturelle bakgrunn befinner seg nettopp i de områdene av verden hvor vold mot kvinner har full aksept. Derfor mener jeg at det absolutt bør sees forbi landegrensene hva dette med kvinnekamp angår, og ta for oss den ukulturen som tillater dette! For når alt kommer til alt, så er og blir dette med landegrenser kun menneskelig fjas, da disse opptegnede grensene vitterlig ikke fulgte med planeten, for å si det sånn! – Ergo, er det faktisk like alvorlig at en kvinne lever i et helvete i Afghanistan, Somalia, eller hvor enn det måtte være som det hjemlige helvetet en norsk kvinne generelt, og en etnisk norsk kvinne spesielt måtte leve i. Lidelsen er akkurat den samme om den skjer her eller der, liksom det unektelig oppleves akkurat like fryktelig om den utsatte har høy eller lav melaninproduksjon i epidermis, -altså overhuden! – Altså er det med andre ord ingen skjellig grunn for at man ikke skal betrakte disse tilfellene på samme måte.
Så i anledning kvinnedagen 2022, vil jeg derfor rette en henstilling om at vi kan gå i oss selv og skrape sammen nok raushet til å kunne legge vårt eget flisespikkeri til side, og heller prioritere å føre kampen der det har en reell betydning. – Altså der det faktisk er snakk om liv og død!..
I forbindelse med det russiske angrepet på Ukraina, har det over nær sagt hele verden rådet en bred enighet om at dette er president Vladimir Putins verk og hans alene. Både fra offisielt hold og blant sivilbefolkningen har det vært hevet over enhver tvil at det russiske folket overhodet ikke kan klandres, og ikke minst at de i samme grad som ukrainerne er uskyldige ofre i dette anliggende. På bakgrunn av dette, så kan jeg ikke hjelpe for at jeg blir litt småforvirret, for å si det mildt, når det vedtas sanksjoner som rettes inn mot nettopp enkeltmennesker tilhørende den russiske befolkningen..
Flere refleksjoner angående krigen i Ukraina er bla.a å lese i innlegget Å le mens andre lider
Nå skjønner jeg jo selvsagt nødvendigheten av at det gjennomføres økonomiske sanksjoner, handelsboikott, og det som ellers måtte være av tiltak rettet mot den russiske føderasjonen for med det å ha et håp om å kunne tvinge den nevnte psykopat Putin i kne. Likeså er det klart som dagen at dette dessverre umulig kan la seg gjøre uten at det vil ramme folket. Som sagt innledningsvis, er jo også russerne ofre for denne galskapen av en presidents herjinger..
Der logikken imidlertid brister for mitt vedkommende, går på dette med at russiske borgere utestenges fra alt som er av internasjonale konkurranser og arrangementer; Melodi Grand-Prix, idrettsarrangementer (hvorpå vi fikk bruset godt med fjærene i forbindelse med helgens storstilte verdenscup-avslutning for de nordiske grener i Holmenkollen), etc. Kort oppsummert, utestenges russiske borgere altså fra å kunne delta på den internasjonale arena på grunn av deres nasjonale tilhørighet. -Dette være seg om de stiller som privatpersoner, og ikke som representanter for landet! I mine øyne, er det disse reaksjoner/handlinger som går på tvers av parolen om at folket ikke er å klandre for den krigen som nå er en realitet. Det ville vært langt mer forståelig om det var Russland som nasjon som utestengelsene var rettet mot, men da det like fullt gjelder i tilfeller der den enkelte kan representere seg selv, internasjonalen, eller whatever, så mister jeg tråden, for å si det sånn. For så langt jeg evner å se, så tilsier dette at en da iverksetter tiltak som direkte sikter seg inn på å ramme den enkelte russer, hvor de simpelthen straffes for sitt geografiske fødested. Jeg mener.. Om noe, så burde jo snarere det at en russer som stiller opp på de respektive arenaer uten å representere nasjonen være et statement som taler sitt tydelige språk!
Tilsvarende paradoksalt opplever jeg diskusjonen som gikk angående dette med å bistå Ukraina med våpenleveranser.. For når det på den ene siden gås så beinhardt og kompromissløst ut med støtteerklæringer til Ukraina, så blir det uforståelig for meg når det på den andre siden gjøres et issue ut av dette med å ‘sende våpen til land i krig..
Joda, det er nå en paragraf i Norges lover som stikker kjepper i hjulene for dette, men samtidig er det en kjensgjerning at det ikke finnes en eneste forbannet lov uten unntak..
Ut i fra mitt ståsted, er det en vesensforskjell på det å være et ‘land i en krig’ der det foreligger en grad av skyld i det respektive anliggendet, og det å bli angrepet på grunn av en konflikt som vitterlig er av en slik karakter at et væpnet angrep er fullstendig absurd. Med andre ord; Det er forskjell på å være i krig der det kan vises til egen skyld, og å være i en krig bestående av å måtte forsvare seg etter å ha blitt angrepet helt ut av det blå!.. Jeg mener.. Når til og med Sverige, -hvilket har holdt stand som den feigeste nasjonen på planeten siden Napoleonskrigen, faktisk har funnet det i seg å bistå der de kan på området, så sier det sitt. Vi snakker tross alt om et folk som ikke engang evnet å velge side under andre verdenskrig, men lot sine sympatier styres av den veien vinden blåste! – Selv Vidkun Quisling klarte da i det minste å velge side og forbli der under den krigen!!
Når vi i tillegg føyer til at Kongsberg våpenfabrikk faktisk er en av de største og mest anerkjente av sitt slag på planeten i denne mixen, så blir sluttproduktet en smørje med en absurditet uten sidestykke. For vi altså denne store inntektskilden til norsk økonomi som opererer ved siden av oljen og fiskerieksporten, men som det helst ikke snakkes høyt om. Og når man ikke kommer utenom å nevne denne gigantbedriften hvis virkeområde gjør at den i seg selv er et paradoks i forhold til Norges høye internasjonale profil som fredsnasjon, så vrir man seg mesterlig ut av klemmen ved ikke å levere ferdige våpen, men i form av våpendeler. – Våpendeler som etter sigende nærmest skal være typ som å sende en pistol i to deler hvorpå det kun krever at den ene klikkes på plass i den andre.. Dette lagt til grunn, så ender vi altså opp med det totale paradoks i det man tar på seg den skinnhellige masken og viser til den nevnte lovparagrafen i hht norsk bistand i hht våpenforsendelser til Ukrainerne.
Nå har jeg jo forstått det slik at denne bistanden er blitt vedtatt og foretatt, men det endrer jo ikke det faktum at dette irrasjonelle motargumentet har vært- og etter alle solemerker fremdeles er et issue i dette anliggendet!
På spørsmål om hva en er ute etter i en partner, vil svaret jevnt over være en som er så attraktiv som mulig, kombinert med en personlighet som matcher vår egen. Men for å finne den rette, kreves det at en har en utstråling som blir lagt merke til. – Og i dette, ligger det at en må ha sex-appeal, -eller ‘draget’, på godt norsk..
De fleste lever i den villfarelse at sex-appeal, eller ‘draget’ om du vil, er noe en enten har- eller ikke har, men dette er faktisk noe som kan læres! Og en minst like god nyhet, er at dette dreier seg i svært liten grad om utseendet, men om innstilling! Så ‘hold your horses, ladies & gents’, for her følger oppskriften på hvordan du får draget:
Jobb med kroppsbildet gjennom å velge antrekk som kler deg: Det første bud, er at du må føle deg vel med deg selv. Vi alle har jo de kroppsdeler og utseendemessige trekk vi er fornøyd med, og de vi er (langt) mindre fornøyd med. Kunsten er dermed å velge klær som fremhever dine gode sider samtidig som de skjuler/flytter fokus fra dine dårlige. For mitt vedkommende, som er høy og tynn, vil dette si å ‘flashe’ lange bein og flat mage, samtidig som det skapes en illusjon av de formene jeg dermed har lite av. For å oppnå dette, velger jeg gjerne et strutteskjørt med lengde til rett over kneet til hverdags, og gjerne litt kortere når jeg skal ut. Overdelen kan gjerne være relativt tettsittende, forutsatt at jeg har en bra push-up BH under, men må unngå dype utringninger generelt og runde utringninger spesielt. Skoene foretrekkes å ha halvhøy hel på dagtid, og halvhøy til høy hel på kveldstid. Er det noe jeg til enhver pris må unngå, er det tettsittende både oppe og nede, da dette vil få meg til å føle meg som en ‘bønnestengel’.
Bruk farger: Nøytrale farger som grått, beige, osv er flott i profesjonelle settinger og der en helst vil blende inn. Men for å bli sett, kreves det farger!
Gå gradvis nærmere: Dette gjelder spesielt for kvinner (i tillegg til homofile menn). -For når menn opplever at ei dame (eller en mann om vedkommende er homofil) nærmer seg, reagerer han på samme vis som magnetismen: Jo nærmere du står, jo nærmere vil han være deg.
Bruk øynene: Ikke stirr, men la øynene vandre over ansiktet til den du har sett deg ut i noen sekunder, hvor du begynner så vel som avslutter med øynene. Dette vil få vedkommende til å føle at noen liker det de ser, og vil derav svært ofte ende med å ta kontakt.
Ikke fremstå desperat: Er det noe som virkelig er ‘turn-off’ for de fleste, er det desperasjon! Velg dermed dine ord med omhu i det du legger opp til at det skal avtales en date. -Og for all del, ikke kleng på vedkommende! Samtidig er berøring unektelig en nødvendighet for opprettelse av kontakt, så hva gjør man?.. Heldigvis, er dette faktisk lettere enn det høres ut. En sikker vinner, er typ; “Du bare MÅ se den filmen, ass!” mens du legger hånden på vedkommendes arm, rygg, kne, e.l. Da utstråler du entusiasme og positiv energi, samtidig som du inviterer til å sees igjen med verdigheten intakt, mens du sørger for å ‘bånde’ med vedkommende på classy vis gjennom den flirtende berøringen.
‘Speil’ kroppsspråket: Når den vi snakker med tar etter fakter i kroppsspråket vårt, kicker urinstinktet inn, og gjør oss mer mottagelig for å la oss sjarmere.
Smil, le og ha et generelt blidt og imøtekommende oppsyn: Ikke sånn å forstå at en skal gå rundt med kjevene låst i et glis fra ankomst til sorti, for det gir snarere inntrykket av en som har rømt fra toppetasjen i et mentalsykehus. Cluet her, er at en er seg bevisst på å unngå et surt oppsyn! I praksis innebærer dette bare å sørge for at en vag antydning til et smil kruser over leppene, og derav sørger for at munnvikene peker oppover i stedet for nedover.
Snakk med folk: Om en kun forholder seg til de en kjenner, kommer en ingen vei! For å bli kjent med nye mennesker, er en nødt til å gå ut av eventuelle komfortsoner, og innby til samtaler med fremmede.
Fokuser på positivitet i innledningsfasen: For guds skyld, la det gå en god del møter uten at det så mye som ymtes frempå av de problemer du måtte ha! Med andre ord: Vær udelt positiv i startfasen, og derav ikke et pip om den brysomme ex’en, økonomiske strabaser, eller helseplager! I tilfeller der det ikke er til å unngå å lette på sløret i et anliggende, så fei det bort med en setning ved å si noe slikt som; “..- men nå er jeg ute og hygger meg sammen med deg, så det er iallefall ikke hva jeg vil bry meg med nå!..’
Og for Guds skyld, damer; ‘Bli kjent-fasen’ er elendig timing for å legge ut om bryllupsdrømmer, biologiske klokker og barneønsker!
Dette innlegget er skrevet i anledning Brits, aka Kjerringtanker, bloggerutfordring der vi oppfordres til å skrive et innlegg med sykdommen ALS som tema. Bakgrunnen for det hele, er at det er atter en aksjon på trappene i blogg-Norge. Denne gangen så er målet å gå større og hardere ut enn noensinne i det vi skal bistå vår alles Mamma på hjul (også kalt Vivian) med å få øky oppmerksomhet rundt den fryktsomme sykdomsdiagnosen hum fikk stadfestet for rundt 6 1/2 år siden.
Rundt disse tider i det herrens år 2006, får jeg en bok med tittelen ‘Ro utan åror’. Den er relativt tynn bok, der en dame som det slår meg er ett eller annet kjent med figurerer på forsiden. Kort fortalt, var dette en bok der alt fra forside- og tittel til genrebetegnelsen ‘biografi’ tilsier at den ville blitt utelukket allerede i underbevisstheten under en bokjakt i bokhandleren. Men i mangel på noe annet å lese på, så blir det altså til at jeg setter meg ned med denne her, totalt uvitende om at dette er en av de ytterst få bøkene jeg ikke bare vil huske- men også ta frem minnene fra med jevne mellomrom for hva som etter alt å dømme vil bli for resten av mitt liv..
Dama på forsiden, het Ulla-Carin Lindquist, og innholdet var en dagbok som ble påbegynt på hennes 50 års dag, -hvilket sammenfalt med den dagen hun fikk diagnosen ALS med en prognose på max to år igjen å leve..
Den nevnte toårige prognosen hva resterende levetid angikk, skulle imidlertid vise seg å være gal. Lindquist, hvis gjenkjennelse avstedkom fra hennes yrkeskarriere som nyhetsanker i svensk TV. – Hvilket var hva som ble foretrukket fremfor NRK i denne parabolantennens spede begynnelse som sammenfalt med mine tidlige barneår, skulle ikke engang ha et år igjen på planeten denne aprildagen..
Denne særdeles gripende og i overkant rystende leseopplevelsen var mitt første møte med hva som for meg fremstår som den aller verste av sykdommer man kan rammes av, selv de mest skrekkinngytende av kreftformer inkludert.. – Men dette emosjonelle jordskjelvet som avstedkom fra Lindquists skjebne, kan allikevel ikke måle seg med hva som fulgte mitt andre møte med denne sykdommen, da det denne gang går fra å være en totalt fremmed til et menneske jeg har en relasjon til. – En relasjon som tilsier at vi har å gjøre med en tilhørende den gruppen som ansees for å være mine venner..
Hva sykdommen ALS går ut på rent konkret, ble beskrevet i forbindelse med høstens innsamlingsaksjon, så istedet for å gjenta meg selv, så tar jeg like godt å effektiviserer det hele i form av en henvisning til –>>> DETTE <<<– innlegget, hvor det også er gitt en kjapp innføring hva vår person, Vivian, angår.
Og i forbindelse med at nevnte mamma på hjul har planer om å få arrangert et storstilt fakkeltog i hjembyen Bergen for å øke fokuset på ALS, så åpner det seg også en mulighet for oss ellers i landet å bygge opp under dette her ved hjelp av spredning av kunnskap via sosiale medier. Ved å legge ned en innsats for å få økt oppmerksomhet og fokus på dette helvetet av en sykdom, så fører dette igjen til at det legges mer ressurser i forskningsarbeidet for å kunne komme opp med en kur, -eller i det minste noe som har en effekt å skrive hjem om. Så ved å la seg engasjere sammen med oss i tiden fremover, så vil dette også gagne en selv i form av det å kunne utgjøre en forskjell.. – En forskjell som innebærer at det faktisk ikke lenger vil kunne sies at det er ett fett for verden at du ble født som nettopp deg, da verden faktisk ville ha lidd et tap dersom noen andre hadde innehatt din plass!..
Nå er vi jo alle forskjellig, men jeg er nok langt i fra alene om at det ligger intet mindre enn et eksistensielt behov i det å kunne vise til at en igjennom ens eksistens faktisk har utgjort en forskjell.. – Og kanskje kan det til og med være at det er nettopp VÅR innsats som kan vise seg å bli oppstarten på at det utvikles en kur innen forutsigbar fremtid!!
