At det er likhet for loven, er noe vi her i Norge tar for gitt. -Og loven gjør ingen forskjell på Kong Salomon & Jørgen Hattemaker, det være seg hva angår hverken tyveri, drap, trafikkforseelse eller hva det nå måtte være.
Men virkeligheten er ikke nødvendigvis slik den blir presentert! For i realiteten fortoner loven seg faktisk ganske så forskjellig for de rikeste blandt oss.
De fleste, vil nok først og fremst tenke på de fordeler penger gir i form av å kunne hyre de beste og mest meritterte advokatene når de blir konfrontert med dette spm. Det er imidlertid en annen forskjell, kanskje enda mer graverende som kommer i tillegg; Nemmelig den som følger ved at bøtelegging nettopp følger de samme satsene for alle! Spørsmålet som melder seg i så henseende, er hvorvidt en tusenlapp er det samme for en minstepensjonist & en milliardær?.. Milliardæren har jo vitterligen langt fler å ta av, og vil ikke merke en tusenlapp eller ti [eller 100 for den saks skyld] i uforutsette utgifter. For de som befinner seg i den andre enden av inntektsskalaen derimot, vil en skarve tusenlapp ekstra faktisk sette vedkommende i en skikkelig knipe.
Om vi så tar dette enda et steg videre; Om en ikke merker noe til den kostnaden f.eks en trafikkforseelse eller feilparkering innebærer, så kan en vel heller ikke kalle boten som følger en straff? Og når det [i realiteten] ikke er straffbart, er det jo rett & slett fritt frem for de det gjelder! Når en ser det på denne måten, er det vel strengt tatt ikke likhet for loven likevel, er det vel?..
Erstatningsretten er et annet område denne forskjellen melder seg.. Å saksøke noen, innebærer som kjent utlegg. Selv om en har en sikker sak, er en faktisk nødt til å ha de midlene som behøves for å gå til sak der og da. Det hjelper ikke om en aldri så mye vil kunne dekke dette når dommen har falt!
Videre har en slikt som miljøavgifter, osv. Om en flytur koster Røkke eller Petter Stordalen 500-1000 kr mer, har jo ingen betydning! For oss andre, derimot, innebærer dette at vi ikke har råd til å fly like mye; Ergo; Det er lønnsslippen som bestemmer graden av miljøvennlighet hos den enkelte.
Svaret på dette spørsmålet kommer selvsagt an på øyet som ser; Hvilken vinkel den enkelte ser det fra. Videre, følger eventuelt spørsmålet hvorvidt det er riktig at det er slik; På den ene siden, innebærer jo penger kjøpekraft, hvilket igjen innebærer frihet, mens vi på den andre siden har en jo det etiske i det å skulle respektere loven..
Bør dermed slikt som bøter avregnes i forhold til betalingsevne?..
For en drøy halvannen time siden, ble jeg den ‘piss-kjærringa’ mitt unge ‘jeg’ foraktet mer enn noe annet. Derfor er det med en undelig blanding av vemod & selvforrakt jeg sitter her med en absurd følelse av anger etter å ha foretatt et valg som var like selvsagt som det var det eneste riktige..
På vei hjem fra jobb, møtte jeg nemmelig på noen ‘kids’ som spurte om jeg kunne være så snill [] å kjøpe ei pakke sigaretter for de…
…- hvilket selvsagt skviset meg opp i et hjørne hvor jeg satt bom fast, -med metaforisk super-glue; Jeg visste hva som kom, og ikke minst hva dette innebar allerede før jentungen hadde begynt å si ‘sigaretter’, hvilket umiddelbart fyllte hele hodet med ett eneste gedigent
‘NEEEEEEIIIII!!!‘
[Note to self: Gry, somdu kjenner kjente henne, er herved fucked..]
Hadde bare ikke den jentungen oppført seg så jævla uklanderlig, kunne dette faktisk kunnet få et bedre utkomme for min påfølgende identitetskrise.. Da hadde jeg tross alt kunnet riste av meg litt av denne ukulheten under noe sånt som ‘du får lære deg å oppføre deg først vet du, jenta mi..’ [Har nemmelig (av en eller annen merkelig grunn) aldri hatt slike ‘gammel surmægge-assosiasjoner ved ‘kjærring-gneldring’..] Men Neida! Her var det både ‘unskyld’, ‘vær så snill’ & ‘beklager’ på rett sted & tonefall. – Jeg tror faen ikke det var antydning til øyehimling ETTER jeg var passert engang.. Ved å svinge inn gaten til venstre forbi de, og samtidig fikle litt med vesken på sykkelstyret, kunne jeg nemmelig ha de i sidesynet litt lenger slik at jeg fikk sjekket.. Denne sjekkingen var i grunnen mot det nåværende ‘selv’s vilje, men tvunget igjennom av et indre ‘tenåringsselv’ i harnisk over den vi som helhet var blitt..
‘Barnet ungdommen som fremdeles bor i meg, og som langt i fra bestandig var mottagelig for fornuft, har nemmelig vist seg å til og med ha det i seg å kunne gjøre seg uimottagelig for EGENERFART fornuft, og vendte derav det døve øret til for faktorer som at voksne mennesker KAN simpelthen ikke gjøre slikt! [Og iallefall ikke i gågaten midt på lyse (sommer-)dagen..]
Meeen.. En modererende faktor har jeg da i det minste klart å komme på; For det var nemmelig faen så skråsikker disse kidsa var på at JEG var gammel nok til å kjøpe røyk, ser du!! -Og mens ‘tenåringsselv’ ville elsket å bli tatt for å være eldre enn hun var [‘ville’ er forresten bevisst ordbruk, da hun opplevde det aldri], er det nåværende ‘selv’s [særs anstrengte] forhold til alder av en altoverskyggende karakter. – Ergo kjører jeg på med et mentalt korstog på den frekkheten som ligger i å bare komme her å tillate seg å gå ut fra at jeg!.. -Jeg, et menneske de aldri før hadde møtt!.. -Jeg ansås som en selvfølge at var gammel nok til å kjøpe sigaretter!..
Det er jo tross alt ikke gått 20 år en gang, mener jeg!.. [kun 19] – Så hvordan kunne DE liksom vite det, da, liksom!?..
En photo-shoppet illustrasjon over den transformasjonen som menneske jeg opplevde fant sted i løpet av disse fatale sekundene tidligere i ettermiddag..
Da er sirkuset i gang! Fotball-VM vil ha enerett på din kjæres oppmerksomhet i de kommende 2-3 uker. Mannfolket vil være som fjetret av det som foregår på skjermen, og fullstendig ubrukelig til alt annet enn å samle støv. Du, derimot stiller deg fullstendig uforstående til hvordan 22 mann løpende etter en ball kan overskygge selv primære behov som sult, tørst, sex & søvn..
Jeg kan imidlertid røpe at det kun handler om hvordan en følger spillet. Se fotball ‘my way’, og jeg kan garantere du vil være minst like facinert som ham!..
Feilen ligger nemmelig i at du har lagt hans forutsetninger til grunn for hvordan du har betraktet dette spillet! I stedet foreslår jeg at du går innom vinmonopolet og kjøper med deg ei flaske god vin eller ‘sprudlevann’ på vei hjem fra jobb og setter deg godt til rette i godstolen, for nå skal du & jeg se fotball-VM!..
Her gjelder det som sagt å legge ens egne forutsetninger til grunn for hvordan en betrakter det som foregår ute på denne opptegnede gressplenen. I praksis innebærer dette helt enkelt; Drit i spillet som sådan! Hvorvidt det er rød- eller blåtrøyene som får den ballen flest ganger inn i det nettet, og dermed, ut i fra den mannlige synsvinkel, vinner kampen, er [akkurat som det høres ut] fullstendig irrelevant.
Du skal imidlertid ta en titt på den enkelte spiller, i stedet for 22 enheter som flakser rundt etter en ball på et avgrenset område.. Forbered deg gjerne på forhånd ved f.eks å gjøre et bildesøk på “profiler i fotball-VM 2018”, eller noe i den duren, og jeg vil tro min misjon vil åpenbare seg ganske så snart.. For det er nemmelig ikke spillet som teller fra vår synsvinkel, men spillerne!
Pantovic, Tyskland
(foto: off. utgivelse – Google)
Denne måten å betrakte fotballspillet på, er faktisk latterlig godt forenelig med den tradisjonelle metoden; Når den svartkledde mannen som løper rundt på den nevnte gressplenen sammen med de andre uten å jakte på ballen [i mannens verden kaldt ‘dommer’] blåser i fløyten, og veiver med ett eller annet, betyr ‘heads up’, for nå er det tid for ‘close-ups’.
Mål er i aller høyeste grad relevant også for deg, da dette brått kan vise seg å avstedkomme med enda mer snaks for deg enn for ham! Her er du for det første garantert en rekke close-ups, av jublende & glade lekkerbiter, såvel som sinte & macho! For det andre byr dette scenariet ikke så rent sjelden på bonusoverraskelser i form av flashing av alt fra ‘abbs‘ til ‘shirt-less’..
Skulle bruduljen ende opp med hva som etter mannlig synsvinkel betegnes som uavgjort, da er det bare å meske seg til enda mer, for dette innebærer at det faktisk er VI som har vunnet den kampen! Dette innebærer nemmelig at en og en snadder-pakke skal forsøke å skyte [altså sparke] ballen i målet, hvorav keeperen [målmannen] som seg hør & bør skal forsøke å forhindre dette. Hvorvidt dette lykkes eller ei, har forsåvidt ikke noen relevans for oss. Det som betyr noe her, er at dette er en eneste lang serie av snasne nærbilder med etterfølgende mål-scenarios, det være seg både om det er spilleren eller keeperen som går seirende [fra det mannlige perspektiv] ut av den gitte duellen! -Og dette gjentas min 10 ganger [5 ganger pr.lag].
Aller sist, når kampen i mannens øyne er over, da får vi den absolutte høydaren på hele greia, for da skal nemmelig samtlige av disse veltrente mannebeina bytte trøye med en fra motstanderlaget!
Som en velkomstpakke til deg som en gryende fotball-fanatiker, legger jeg ved et par smakebiter til..
¤ Enjoy ¤
Neymar – Brazil
(foto; off. utgivelse, Google)
Pogba – Frankrike
(foto: off.utgivelse – Google)
..- Og sist, men definitivt ikke minst; Min personlige favoritt:..
Nok en helg er på hell, og atter en mandag morgen står for døren, hvilket slettes ikke er noen spøk for et toppsidet B-menneske i elitedivisjonen. En konsekvens av at disse tvinges opp og ut i gryningen, er at de inntar en særs fientlig innstilling ovenfor alt & alle. Gretne & hatefulle rusher de avgårde blandt den mer stabile delen av befolkningen som lettantennelige bomber, hvorpå eksplosjoner kan oppstå for det minste, det meste, og det uforståelige..
Som representant for denne gruppen, tenkte jeg det kunne være på sin plass å benytte noe av den tiden hvor jeg skulle vært i seng om jeg var tilnærmet normal, og derav [i det minste relativt] stabil i så måte, til å gi noen generelle råd om hvordan en best kan unngå å utløse denne grettenskapen..
Som sagt, er det ofte helt uforståelige ting som kan utløse ekstremisten blandt B-menneskenes vrede før kl 10:00. Noen fellesnevnere finnes det likevel som det kan være verdt å merke seg:
1) Ungeskrik & ungemas: Dette er virkelig ikke tiden for å slippe ungen løs i butikken/kiosken, og/eller minst av alt på offentlige transportmidler som buss, tog & t-bane. Om den lille er trolig til å protestere høylytt i så måte, eller av andre årsaker, for den saks skyld, vil jeg anbefale å unngå offentlige transportmidler i disse timene dersom en nærer et sterkt ønske om å forskåne den lille for bannskap og eller annen uhygge som oppstart på dagen. Velger du å gjøre dette, er du imidlertid nødt til å ta høyde for at det kan trigge saftige irettesettelser, det være seg til deg som ansvarshavende eller direkte til den det gjelder [altså; ungen], hvilket ikke er den beste starten på dagen, for å si det slik..
2) Sommel i kassen: Dette er virkelig ikke tiden for slikt som å gå etter noe en har glemt i det du blir betjent i Narvesen-kiosken e.l. Ei heller er det tiden for å begynne å stille spørsmål om varer, priser, etc, samt at du bør sørge for at betalingen forløper knirkefritt. Det siste innebærer at dersom du f.eks planlegger å betale kontant; Sørg for å ha nok kontanter så du ikke etter mye telling & knoting ser deg nødt til å bruke kortet likevel.. Likeså, anbefaler jeg å betale med sedler eller ha summen noenlunde klar, så du ikke blir stående å telle kronestykker & femmere. Planlegger du derimot å betale med kort, bør dette virke knirkefritt, og for guds skyld; Sørg for å ha dekning på kontoen!.. Overtramp her, risikerer du verbale overhalinger så vel som tydelige & beklemmende kroppsspråkantydninger dersom det skjuler seg en eller flere surpumper i køen bak deg..
3) Folk som blir stående i veien: Blir du stående på stedet hvil i det folk strømmer til tog, t-bane, e.l, gjør du dette på eget ansvar. Her er det nemmelig ikke gitt at vi nøyer oss med en verbal utblåsning, da vi meget vel også kan finne på å deise til deg -med fullt overlegg.. Her finnes også de som faktisk er på vei i samme retning som strømmen, men som ikke klarer å få ‘ræva i gir’ slik som de som f.eks aldri får satt seg på bussen.
Men som sagt; Selv om du skulle overholde all verdens forhåndsregler, er det ikke dermed gitt at du vil fri deg fra de morgengretnes vrede. For en topp-sidet morgen-grump reduseres nemmelig samtlige av hans/hennes medmennesker til å oppfattes som intet mer enn idioter som flyr i veien. De eneste som kan utgjøre et unntak i så måte, er ens likesinnede. Denne unntakstilstanden inntreffer når to morgen-grumper slår ned på samme irritasjonsmoment på samme tid. Dette fører til en oppsiktsvekkende kjedereaksjon hvorav det båndet som knyttes i det de to [el. fler] fyrer av mot samme mål, faktisk eliminerer mørkesinnet for de begge! Utskjellingen av ofret forandrer derav gjerne karakter til at det i stedet gjøres narr, hvilket i bunn & grunn forblir sjargongen mellom de to vedrørende dette & hint frem til de blir nødt til å skilles ad..
Ja, vi er så absolutt både et merksnodig, lunefull & tidvis urovekkende og regelrett skummelt folkeferd vi daggryens grinebitere. Det beste tipset jeg kan gi deg om du tvinges til å oppholde deg i samme lokalitet som en av mine like, enten hjemme eller ‘ute’, er å sørge for at vi får inntatt kaffe/koffein så raskt -og i så store mengder som mulig. Da kan jeg garantere at vi er en sann glede å omgås allerede fra 12 – halv et -tiden!
Avisforsidene som åpenbarte seg i det jeg passerte jernbane-kiosken på vei til jobb onsdag morgen, skulle etter alt å dømme vært av den typen som fjernet morgensurheten som dugg for solen. I stedet opplevdes denne nyvunne forbrødringen av en eller annen grunn som mer urovekkende enn ‘min [atom]bombe er større enn din’ -disputten som forløp for et halvt års tid siden..
Jeg reagerte like momentant som jeg reagerte negativt med full visshet om at dette etter alt og dømme skulle frembragt den helt motsatte reaksjon..
Undertegnede var med andre ord mer forvirret enn en nysluppet fjert i en kurvstol i det hun bråsnudde sykkelen, og løp inn i kjosken for å få med seg et eksemplar av blekkene som var prydet med de nevnte krigstyper ved inngangen til denne dagen.
Egentlig var dette aviskjøpet fullstendig unødvendig, da alt som sto skrevet utover de allerede observerte forsider, druknet fullstendig i den forvirringen som rådet m.h.t den negative reaksjonen som avstedkom hva som etter alle solemerker skulle tatt ‘en gledens nyhet’ til et helt nytt nivå. For hva faen var det her!?..
Jeg, som har hylt om denne tidsinstilte bomben de lar få svirre rundt i det hvite huset mens han fingrer med den berømmelige ‘knappen’ siden valget i november for halvannet år siden, hvilket eskalerte til nye høyder i takt med fornærmelsene som føyk fra ‘Don’ til ‘Kim’ & tilbake igjen for et halvt år siden.. Jeg burde jo vært sjeleglad for denne forbrødringen som nå hadde funnet sted over natten! Jeg burde jo faktisk ikke bare vært glad; Jeg burde jo vært i ekstatisk lykkerus over denne nyheten! Istedet for å rase avgårde i en mental tilstand som i etterkant syntes å ha gjort meg til en nær sagt like uttrygg syklist som en passlig påseilet bilist, burde jeg ha vent blikket mot himmelen, og utbasunert at “I’m singing in the rain” til mine med-rushtraffikanter!..
Så hva faen er greia!? De to, som har vært en reell trussel for verdensfreden, og derav skapt en ditto reell frykt for utbruddet av en tredje [hvilket meget vel også kunne vist seg bli den siste], har nå møttes med tilsynelatende best tenkelige utkomme! Vi er gjennom nyhetskanalene ikke bare vitne til forsoning, det er faktisk intet mindre enn forbrødring dette som fant sted i Singapore forleden! Så hvorfor er jeg ikke henrykt!? -Og ikke minst; Hvorfor virker det slettes ikke som om jeg er alene om ikke å være henrykt!?..
Noe ensidig fasitsvar på dette, har jeg desverre ikke klart å oppdrive gjennom de siste døgns instendige grublerier [selv etter en grubler i topp-ligas standard]. Men jeg har i det minste kommet dithen at årsaken bunner i at vi her har med to menn som ifølge alt jeg har klart å grave frem av ekspertuttalelser [hvilket er en hel del], scorer skyhøyt på de personlighetsforstyrrelse/psykopati -målinger/evalueringer som er foretatt.
Like fullt er det et faktum at en av våre nærmeste, og militært sterkeste allierte etter alt og dømme vil forbli under ledelse av idioten blandt de to i de kommende to og et halvt år. Tryggheten som skulle vært gitt av styrkeforholdet til NATO’s fordel, blekner betraktelig med vissheten om at Nord-Koreas leder kommer ditto seirende ut i hht IQ. -For Kim Jong-un er såvisst gal, men dum, det er han såvisst ikke!
Så her står vi da, med en idiot som er fullstendig ukvalifisert til å lede så mye som ei gudsforlatt bygd i Sogn & Fjordane, og langt mindre verdens ledende stormakt, og en hvis posisjon ble ham til del gjennom å ha blitt utpekt av sin vel så diktatoriske far som den ‘mest skikkede’ [les; mest hensynsløst/diktatoriske] blandt avkommet til å ta over, til tross for at han er blandt de yngste i søskenflokken.. Trumps presidentembete får vi iallefall for guds skyld håpe ikke strekker seg ut over de fire årene som gjelder denne valgperioden, mens Jong-uns periode etter alt og dømme vedvarer til han dør, for så å bli erstattet med hans utvalgte etterfølger..
Jung-un er tredjegenerasjons diktator med tilnærmet samme [tyranniske] lederstil. – En lederstil som er like lite forsonlig som den er nestekjærlig, hvilket han gjorde klinkende klart gjennom å beordre hengningen av sin egen onkel som noe av det første han foretok seg etter innsettelsen. Ikke spesielt mindre urovekkende er fakta av typen som at den gjevne Nord-Koreaner eksempelvis kun er kjent med eksistensen av følgende nasjoner bortsett fra sin egen; Sør-Korea, Russland, Kina & USA.
Jeg finner det rett & slett besyndelig at denne tredjemann i rekken av despoter som kun har bekjentgjort en eneste ting for omverdnen; ‘Jeg gir ikke etter for noe som helst i hht militær opprustning, og jeg gir fullstendig faen i hvem og hvor mange som stryker med som følge av mine handlinger!’ genuint skal ha tatt helomvending over natten! Ut i fra handlingsmønster frem til d.d, syntes disse plutselige fredsinitiativ til landets to svorne erkefiender, Sør-Korea & USA desverre ikke noe særlig mer troverdig enn bildet han gjennom sitt konstante super-imøtekommende brede smil sender ut til omverdnen av seg selv som den ‘gosligste’ gomodigheten selv..
Greit nok at vi ikke er så lettlurte at vi kjøper ‘snill onkel’ imagen, men jeg frykter faktisk at det er mange nok lettlurte fjols blandt vestens befolkning som kjøper såpass at guarden slippes nok til han kan få det nødvendige pusterom for å kunne foreta seg ett eller annet faenskap! For at han bruker idioten i det hvite hus for alt han er verdt, det er jeg iallefall ikke et øyeblikk i tvil om!..
5 juni ble det med nær sagt rent flertall i Stortinget vedtatt forbud mot bruk av ‘ansiktsdekkende plagg’ [les: nikab & burka] i norske skole- og utdanningsinstitusjoner. Dette er garantert ikke det siste forbudet som blir gitt i den forbindelse. De folkevalgte har talt sitt tydelige språk, mens jeg enda ikke har klart å gjøre meg opp en mening om hvor jeg står vedrørende denne typen forbud, da det er sterke argumenter på begge sider..
Foto: NRK.
I følge lovteksten, gjelder forbudet ‘ansiktsdekkende plagg’, hvilket dermed også innkluderer slikt som f.eks finlandshetter, men det er jo åpenbart at lovvedtekten er foretatt med sikte på de islamske plaggene nikab & burka. Dette fremgår ikke minst ved at det presiseres at plagg som lue & caps ikke omfattes av lovbestemmelsen.
Jeg er jo generelt ikke noen tilhenger av lovforbud som går på den personlige frihet. Videre syntes dette forbudet også å berøre grunnlovens bestemmelser på dette området, og ikke minst det nye kapitlet fra 2014 hvor menneskerettighetene ble innfelt. Her fremgår jo dette med kulturell- og religionsfrihet helt klart. Dette blir imidlertid alt for omfattende å gå nærmere innpå her..
Som sagt, er jeg, som svoren liberalist, en ihuget motstander av forbud som går på den personlige friheten løs. Slik jeg ser det, er det dermed gått milvis over streken i hht den grunnlovgitte frihet individet har til selv å være enerådende ‘eier’ av egen kropp og eget liv, hvorav denne har full bestemmelsesrett over dette, såfremt det ikke skader andre, eller utsetter andre for uforholdsmessig risiko. Og her er jo muslimenes argument med at nikab slettes ikke er farlig en udiskutabel vinner, for lakenlignende gevanter av bomull utgjør da vitterligen ikke fare for noen..
Videre har vi dette med at det er både positive & negative ringvirkninger til alt som er, og når en først har valgt personlig valgfrihet som grunnprinsipp for staten, lik som demokrati & ytringsfrihet, skurrer det veldig når det blir snakk om å sette rammebegrensninger på disse områdene. På samme vis som de meninger folk flst oppfatter som reinspikket galskap må omfattes av ytringsfriheten, må også dette gjelde de beslutninger som tas for eget liv. -For hvem skulle ellers satt standarden for hva som var for galt til at det kunne være tillatt å mene, og derav argumentere til fordel for? -Liksom vi her like fullt møter spørsmålet hvem som skal kunne sette strek for hvilke personlige valg som kan aksepteres?? Den personlige friheten vi her snakker om, har jo nettopp retten til å få være oss selv som formål! -Retten til å være oss selv, selv om det innebærer å være annerledes og/eller gjøre/handle på utsiden av ‘normen’.
‘So far, so good’.. For hadde dette vært de forutsetninger som ligger til grunn for denne problemstillingen, ville det vært soleklart hvor jeg hadde stått i saken.
Hittil har vi jo lagt til grunn at dette dreier seg om en inngripen i enkeltindividets valgfrihet over eget liv, gjøren & laden. Vi har imidlertid ikke tatt for oss hvorvidt dette faktisk dreier seg om en personlig valgfrihet eller ei! – Og det er nettopp her skoen trykker..
Det er jo ingen hemmelighet at den islamske delen av befolkningen har mye å hente når det kommer til kvinners rettigheter, for å si det mildt. Likeså er det en kjennsgjerning at desto mer fundamentalistisk en kultur, land og/eller folk er, desto mer tildekket er kvinnene; Mens det hos moderne muslimer benyttes hijab, -som kun dekker håret, og i stadig økende grad har utviklet seg til å bli fargesprakende ‘high fashion’ accessories, syntes det som et lysår av en forskjell til det å dekke seg fra topp til tå. At de heldekkende variantene, nikab & burka er enerådende i de mannsdominerte fundamentalistiske miljøene, mens disse er ikke-eksisterende hos de moderne muslimer, setter jo dette med frivilligheten for disse kvinnene i sterk tvil, for å si det mildt.
Og det er desverre ikke slik at den tvangen & undertrykkelsen som følger et fundamentalistisk styresett ‘oppheves’ med Sharia lovene. -For selv om Norge & vesten gir de juridisk frihet, er det ikke gitt at denne friheten får noen nevneverdig praktisk betydning for disse kvinnene. Her er mannen enerådende, og dette er ikke noe som uten videre lempes på i det de lander på Gardermoen..
De det gjelder hevder [selvsagt] hardnakket at deres bruk av plagg som burka & nikab er et valg som fullt og helt er foretatt på frivillig grunnlag. Desverre har jeg svært vanskelig for å tro de på deres ord når de hevder dette. Det må faktisk uomtvistelige bevis til for at jeg skal kunne gå med på at disse sortkledde kvinneskikkelsene en kun ser øynene på, eller ikke noe i det hele tatt hva burkaen angår, trygt og i sin fulle rett kan revurdere sin beslutning; At hun, like fritt som deg & meg, som følge av dette skal kunne komme hjem til husets herrer med bæreposer proppet med olabukser, skjørt & topper, som hun så ifører seg fordi hun føler seg best tjent med å ‘blende inn’ med landets øverige befolkning!?.. – Desverre er nok sjangsene for at dette hadde fått passere noe a-la de som er gitt en snøball i helvete.
For ikke snakke om hvor umulig det syntes å frivillig iføre seg plagg som hemmer en så til de grader som disse plaggene gjør! – Selv synet deres begrenses jo av denne bekledningen!
Om dette er hva som legges til grunn, stiller jeg meg imidlertid klart bak stortingets beslutning..
Men samtidig kan jo forbudet slå tilbake, -ved at utelukkelsen av nikab & burka fører til at kvinner da istedet blir nektet å gå på skole/ta utdanning av sine hjemmelige diktatorer!?
Nei, jeg har enda ikke funnet hvilke argumenter jeg finner mest tungtveiende hva angår denne problemstillingen.. Hjertet heller vel mot forbud, mens hodet sier det motsatte..
Hva sier du?
Det gir unektelig en spesiell følelse å se seg selv i en slik klesdrakt, om den er aldri så mye påtegnet..
Sosiale medier er fulle av sitater & slagord om egenskaper en etter sigende burde bestrebe seg på, og en slager blandt disse, er de som forteller oss verdien av å lytte fremfor å snakke. At læring [osv] via lytting avhenger av at noen faktisk formidler noe, og derav snakker, later det imidlertid ikke til at noen har tenkt på..
Like som slagord-bølgen på dette med at ingen drømmer er uoppnåelige her i livet legger tilrette for at drømmer knuses, og det gjerne på de mest bestialske vis [hvilket jeg har tatt for meg i et tidligere innlegg], er denne opphøyelsen av å lytte fremfor å snakke en sannhet med vesentlige modifikasjoner, for å si det pent.
Det er imidlertid ikke sånn å forstå at det ikke er en både god & viktig egenskap å kunne lytte til det som formidles av andre mennesker, men det er dermed ikke sagt at en ‘lytter’ derav innehar en mer verdifull personlig egenskap, såvel som sosiale rolle enn en som i vesentlig grad tar seg av snakkingen. For å kunne være en god lytter, uansett om det dreier seg om det personlige som å lytte til en venn, e.l eller å lytte for å lære, er en faktisk helt avhengig av at noen snakker! – Om alle skulle levd etter dette prinsippet, og dermed gått ‘all in’ for å lytte fremfor å formidle, ville jo det hele blitt fullstendig fåfengt! Da ville det jo bare vært to eller flere mennesker som satt der i sin egen tause lille verden.
Uten at noen formidler, og derav snakker, blir det jævlig stille, for å si det sånn. I stillheten, er det intet å lytte til og lære av, og selv det å betro seg til en venn vil få begrenset verdi om samtalepartnereen ikke deltok i samtalen gjennom forslag, spørsmål, og ikke minst råd! Jeg mener.. Da kunne en jo like gjerne satt seg ved sjøkanten og tømt hjertet til en utvalgt glassmanet! Denne har jo vitterligen allverdens tid, og den vil garantert ikke dolke deg i ryggen. I motsetning til individer av vår egen art, kan du stole 100% på at denne vil holde alle dine betroelser for seg selv til den dagen den dør, for ikke snakke om at en bedre lytter enn en glassmanet, det finner du faen ikke! 😉
Bare i løpet av min tid på planeten, har en rekke betegnelser på ulike mennesketyper og grupper blitt skiftet ut grunnet at den opprinnelige termen nær sagt over natten er blitt erklært diskriminerende, nedlatende, og gud vet hva. Men det er vel strengt tatt behandlingen disse gruppene er blitt gitt opp gjennom historien det har vært noe riv ruskende galt med snarere enn selve terminologien!..
Jeg vokste opp i et hjem der likeverd, tolleranse & aksept for de som var annerledes var en sentral del av oppdragelsen. Like fullt vokste jeg opp med terminologier som ‘neger’, ‘hyper-aktiv’, ‘mongoloid’, osv, hvilket nærmest syntes som et paradøx å regne sett fra dagens synsvinkel.
Ta f.eks betegnelsen ‘Downs syndrom’.. Jeg kan for mitt bare liv ikke se hva som gjør denne betegnelsen [i seg selv] mindre diskriminerende og stigmatiserende enn ‘mongoloid’. Om jeg skal være helt ærlig, syntes jeg faktisk ‘downs syndrom’ er å betrakte som langt værre enn den gamle betegnelsen! -Men det er forsåvidt ikke det som er poenget; Poenget er imidlertid at det strengt tatt ikke er den nå utgåtte terminologien det var noe galt med, men snarere hvordan denne gruppen, såvel som psykisk utviklingshemmede generelt har blitt behandlet opp gjennom historien..
Dette skiftet i terminologi er likevel som en bagatell å regne i forhold til de følger term-endringen hva angår mennesker med afrikansk opprinnelse har fått for dagligtalen. Betegnelsen ‘Neger’ var fullstendig fritt for den stigmatisering som hefter dets amerikansk-engelske opphav, ‘nigger’. Den norske betydningen av ordet, var [og er] kun en kategorisering basert på visse utseendemessige trekk, som ‘hvit’ blir benyttet som en ‘sekkebetegnelse på oss med nord-europeisk opphav.
Nå er betegnelsen ‘neger’ strengt tatt ikke innlemmet i rasismeparagrafen [enda], og dermed ikke straffbar å benytte i offentlige uttalelser. Like fullt gjør den fordømmelsen som ordet har blitt til del at det i praksis ikke utgjør store forskjellen om det er innlemmet i lovverket eller ei. Betegnelsen ‘neger’ er per i dag så uglesett at det skal svært mye til for at en offentlig uttalelse inneholdende denne benevnelsen skal kunne passere uten at ikke alle kluter settes inn for å få ytringen til å omfattes av lovverket som diskriminerende.
Det som gjør denne endringen i betraktelsen av ordet ‘neger’ så spesiell, er i mine øyne mer enn noe annet at dette overhodet ikke syntes å ha kommet fra de som omfattes av denne terminologien! Ifølge de jeg kjenner, er det nemmelig snarere det motsatte som er tilfellet! Dersom ikke de tilhørende min bekjentskapskrets skiller seg fundamentalt ut fra befolkningen forøvrig, er det ikke lenger å kunne betraktes som ‘neger’ snarere som en fornærmelse å regne enn noe annet. Med utestengelsen av dette ordet fra språket, følte de at de ikke lenger kunne vedkjenne seg sin utseendemessige karakteristikk.
Nå skal det selvsagt ikke stikkes under en stol at mennesker med annet etnisk opphav har blitt, og fremdeles er utsatt for rasisme, både i form av ord og handling, som selvsagt er fullstendig uakseptabelt og derav nødvendig å sette iverk tiltak for å forhindre og forebygge. Derimot er det ingen jeg har snakket med, eller hørt om for den saks skyld, som har forbundet ordet ‘neger’ med noe rasistisk! ‘Neger’ har derimot kun vært en utseendemessig og/eller etnisk sekkebetegnelse på lik linje med hva ‘hvit’ gjelder for oss med nord-europeisk opprinnelse.. Faktisk omfatter jo betegnelsen ‘blondine’, som også gjelder for undertegnede langt mer stigma enn hva som i norsk språkbruk er gitt ordet ‘neger’, uten at det burde medføre noen moralsk fordømmelse av benevnelsen som sådan av den grunn.
For også her, er det behandlingen som er gitt denne gruppen opp gjennom historien som ligger til grunn for ord-byttet, -dog noe forsinket her til lands. Årsaken til at utestengelsen av ordet ‘neger’ fra det norske språk brått ble presserende, er jo utvilsomt at dets amerikanske opphav ‘nigger’ innehar en helt annen, og fullstendig uakseptabel betydning enn den norske versonen av ordet skulle få. Det som er uforståelig, er derimot at det skulle stigmatiseres etter å ha fungert smertefritt paralellt med sitt ‘onde opphav’ i gudjammerlige tider; For ‘neger & ‘nigger’ var og er langt fra gitt samme betydning!
Hva som mer enn noe annet satte punktum for aksepten av betegnelsen ‘neger’ på den afrikanskættede befolkningen, må vel sies å være den endringen som ble tvunget foretatt i Astrid Lindgrens bøker om Pippi Langstrømpe. De av oss som er født før 1990, vokste som kjent opp med at Pippis far var ‘neger-kung’. I løpet av tiden som er gått etter årtusenskiftet, er titlueringen som ble gitt denne figuren ikke bare blitt å anse som uakseptabel, og derav blitt gjenstand for en ‘nødvendig utskiftning til ‘sydhavskung’, men også reist tvil om Lindgrens integritet! I hjemlandet Sverige spesielt, men også i Skandinavia generelt,, har det nemmelig pågått en heftig debatt angående Astrid Lindgrens menneskesyn, da sterke krefter har forsøkt å få påsatt henne et rasist-stempel på bakgrunn av denne titlueringen av Pippis far. Dette viser mer enn noe annet det riv ruskende gale i det hele, da få mennesker kan sies å ha vært mer fordomsfrie & hjertegode enn Astrid Lindgren, som både i form av sitt forfatterskap, såvel som i måten hun benyttet seg av det gehøret hun var gitt i form av sin kjendisstatus gjorde en enorm innsats for de svake i samfunnet!
Når det er sagt, er det imidlertid ikke alle term-skifter som har vært av det negative og/eller uforståelige. At eksempelvis MBD [minimal brain disfunction] ble byttet ut, -eller snarere korrigert får en vel si, til ADHD [Attention deficit hyperactivity disorder], er det selvsagt ingenting å si på. Men til forskjell fra betegnelser som f.eks ‘neger’ og ‘mongoloid’, var MBD -betegnelsen faktisk både feilaktig og stigmatiserende, da dette følger ‘brain disfunction’. Det er dermed ikke slik å forstå at all foretatt utskiftning i terminologi er hverken negativt eller uforståelig. Det jeg mener, er bare at vi kanskje burde gå litt dypere inn i oss selv og vår egen oppførsel for å se om vi snarere burde ta et oppgjør med vår egen samvittighet før vi går ‘all in’ for et slikt ord-skifte neste gang!..
Det krever så langt i fra noen ekspertise hva ansettelsesintervjuver angår for å skjønne at et spørsmål ang. hvordan en takler kritikk er nødt til å besvares med noe slikt; ‘Jeg har lært meg å verdsette konstruktiv kritikk, da dette gjerne inneholder verdifull innsikt i hht hvordan en hele tiden kan utvikle seg å bli bedre..’
Det ville jo vært svært så ønskelig, for ikke snakke om gunstig på alle tenkelige måter om en faktisk hadde vært slik en fremstiller seg på jobbintervjuv!
For fleste av oss, innebærer jo fremstillingen en gir av seg selv på dette punktet en solid oppgradering av hva som faktisk er sannheten. Det er imidlertid ikke nødvendigvis en tvers igjennom bevisst løgn. Vi har nemmelig en tendens til å anse oss selv som vesentlig flinkere til å takle, -og derav nyttiggjøre oss av kritikk enn vi faktisk er. Når vi blir fremlagt et spørsmål som går på hvordan vi takler kritikk, tilsier jo settingen at dette dreier seg om konstruktiv kritikk, og siden ordet ‘konstruktiv’ er så positivt ladet [i sammenhengen], påvirker dette i vesentlig grad bildet som manes frem for vårt indre.
Når ordet ‘konstruktiv’ legges til kritikken, for denne termen som alene gir negative assisasjoner som ligger opptil kjefting, uthenging, og i værste fall regelrett mobbing, blir bildet snudd på hodet. Istedet ser vi for oss en bagatellmessig uvane bli påpekt nærmest i en bisetning, og foreslått gjort annerledes for faktisk ytterligere å kunne tilføre/finspisse vår fortreffelighet.
..- Satt på spissen!..
Men dog ikke så langt ut på spissen som en skulle tro. For et annet typisk menneskelig vrengebilde, er nemmelig blindheten, -eller i det minste nærsyntheten, hva angår egne feil & mangler. -Og det er nettopp her skoen trykker..
Selv om kritikken er aldri så konstruktiv, faller den svært skjelden i tråd med det nevnte svært så idylliske bildet vi har på dette. Kritikk har nemmelig en lei tendens til å blottstille oss ovenfor de feil & mangler som foreligger ved oss selv, noe som igjen utløser forsvarsmekanismen vår. -For like fullt som vi gjerne stuer de nevnte negativer så langt bak at de glir inn i underbevisstheten, setter det plutselig å måtte face disse i gang en forsvarsmekanisme, hvor vi instingtivt ønsker å forsvare oss. Ifølge denne mekanismen, er det vi har blitt presentert i bunn & grunn feilaktig.
For let’s face it: Kritikk på arbeidsplassen, går jo f.eks gjerne på utkommet av vår innsats, hvorav det hele koker ned til en form for fagelig udyktighet/uvitenhet/mangel sammen med en egenskap som ligger i vår person; Eksempelvis har en den reduksjon i effektivitet som foreligger ved mangel på struktur, – at det er mangler ved nøyaktigheten, som i værste fall insinuerer regelrett slurv, og/eller mangler ved fagkunnskapen som gjør at selve oppgaven(e) ikke utføres/er utført godt nok, m.m
Her finnes med andre ord knapt noe som er fritt for de faktorer som går på stoltheten og sårbarheten løs, og derav trigger den nevnte forsvarsmekanismen. Om kritikk i det store & hele var av typen jeg selv mottok her om dagen, som gikk på at vaskingen av speilene i treningssenteret kunne effektiviseres ytterligere om jeg brukte enda mer papir om gangen.. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg, så vel som stort sett alle andre ville vært racere på kritikk om dette var prototypen, for å si det på den måten.
Men realiteten er dog slik at kritikk av denne typen knapt omfattes av begrepet. Å få kritikk er ytterst skjelden noen hyggelig opplevelse, og vår umiddelbare reaksjon, er som oftest at den er uberettiget og urettferdig. Reaksjonene som følger er derav at vi blir opprørte, sinte, og/eller lei oss, -det være seg om vi viser det, eller ei.
For meg personlig, er den værste kritikken den som sårer, og derav gjør at en blir lei seg, fordi dette er hva jeg har vanskeligst for å skjule, og derav gjør at jeg eventuelt blir mindre skikket til å gi min side av saken. Sinne, derimot, er jeg flink til å kanalisere inn i rett utløp. Jeg er både flink til å skjule det om nødvendig, i tilleggv til at det er ideelt hvor det er nødvendig å få formidlet mitt ståsted. For denne forsvarsmekanismen vi har er faktisk ikke bare den negatyive greia som gjør oss overfølsome, og ikke minst gjør oss mindre kapable til å se sannheten i øynene. Det er nemmelig vel så viktig som noe annet å evne å forsvare seg, dog på en behersket og sakelig måte, der kritikken føles gal. For det er nå engang ikke all kritikk som er berettiget. – Så langt derifra! Kritikk kan være fullstendig, såvel som delvis feilaktig, og dette er det faktisk ganske viktig å få rettet opp i, spesielt i yrkeslivet. Uansett setting, er det greit å få satt ting på rett plass, om ikke annet så for ens eget forgodtbefinnende, da det aldri føles greit å bli sittende igjen med ‘svarte-per’. De fleste av oss har jo en sterk iboende rettferdighetssans som i bunn & grunn består i den formen som fikk oss til å reagere på urettferdighet som barn. Blir en urettferdig behandlet, klandret og/eller kritisert uten at en får talt ens sak, og rettet opp i det, gir det en svært vond følelse som kan bli hengende igjen lenge. I værste fall, går det så langt at den forulempedes tillit til andre mennesker, det være seg en bestemt gruppe eller i sin helhet..
Når det er sagt, er det imidlertid vanlig at ens umiddelbare reaksjon etter å ha mottatt kritikk, er nettopp at denne er både feil & urettferdig, men at vi, etter at det hele har fått sunket i noen dager, blir nødt til å bite i det sure eplet og innse at kritikeren dog hadde et poeng likevel.. Det er med andre ord vel så viktig å vente med å ta det opp til en har kommet på det rene med hva som eventuelt var berettiget, hva som var uberettiget, og hvorfor [hvilket er glimrende om kan dokumenteres på ett eller annet vis], for ikke snakke om at en selv og situasjonen i i sin helhet har fått roet seg såpass at de involverte evner å snakke om det intrufne på en rasjonell & saklig måte. Lar det seg av praktiske årsaker ikke gjøre å vente med å forsvare seg, er det særdeles viktig at en virkelig anstrenger seg for å være så rasjonell og objektiv som det lar seg gjøre. Da har en i det minste en grei sjangse til en delvis oppretting av eventuell feilrettet kritikk..
Lett er det imidlertid ikke å komme noen vei med å ta en slik diskusjon der & da. Kritikk, om den så er aldri så berettiget & konstruktiv, er et av de mest ‘touchy’ sidene ved oss mennesker. Dette er et område hvor følelsen av såret stolthet & ego virkelig evner å smokke den rasjonelle tankegangen rakt ut på sidelinjen. Det ligger rett & slett til oss å ta kritikk personlig, uansett hvor lite berettiget dette måtte være. Bedre blir det jo ikke når en også tar det faktum at kritikereen også ofte kan være mer eller mindre anterert/oppskaket i det kritikken faller. Dette er jo gjerne tilfelle dersom det dreier seg om noe som nettopp har funnet sted, eventuelt følgene av eventuelle begåtte feil nylig er blitt oppdaget eller inntruffet. Da skal det mye selvkontroll til fra begge parter for å komme noen vei, det er helt sikkert!
For mitt vedkommende, har jeg blitt noe flinkere til å ta kritikk med årene, med det er ikke dermed sagt jeg er flink til det! – Den mest riktige betegnelsen, er vel heller at jeg er litt mindre ‘ræva’. Jeg er nemmelig blandt de som instinktivt går i forsvar ved den minste lille anelse av noe i denne retningen er i ferd med å komme, for ikke snakke om at jeg også er blandt de som har problemer med ikke å ta det personlig/la det gå inn på seg. Fornuften kan være fullt klar over at det ikke er personlig, uten at det gjør en dritt fra eller til. -Iallefall ikke der & da. Videre, har såret stolthet og annet som i utgangspunktet har ført til at jeg har blitt lei meg en tendens til å gli over i sinne der de fleste roer seg, noe som både kan slå bra og dårlig ut. Det er imidlertid her en finner et av de områdene jeg har hatt en forbedring ved å kunne bruke dette sinnet på en konstruktiv måte. Videre, er jeg også blitt bedre på å skjule hvor opprørt jeg er og fremstå langt mer rasjonell, sakelig og behersket enn hva jeg faktisk er på innsiden.
Størst problemer, har jeg imidlertid der jeg blir kritisert hvor andre er tilstede. Ikke at de nødvendigvis er tilstede i/den umiddelbare nærhet av samtalen, med at det finner sted i det offentlige rom hvor andre brått kan dukke opp eller befinne seg innenfor hørevidde. Videre er det vanskelig for meg der kritikeren gjentar seg selv, hvorav jeg gjerne ikke når frem med mine svar og argumenter i det hele tatt. Siste gangen jeg havnet i en slik situasjon var attpå til på et offentlig sted, så det var tilnærmet det værst tenkelige scenariet i så måte. Jeg klarte meg imidlertid relativt greit, forholdene og tidligere reaksjonsmønster tatt i betraktning. Et par sarkastiske motspm på hvorvidt det var noe fundamentalt galt ved mine evner i hht å kommunisere ved hjelp av det norske språk, siden det syntes åpenbart at hva jeg hadde gjentatt flere ganger åpenbart ikke lot til å ha blitt mottatt & forstått. -Det var forsåvidt greit nok, for jeg hadde virkelig gitt tilsvar på det som ble sagt gjentatte ganger uten at dette fikk noen som helst innvirkning på episodens videre forløp. Det viktigste i så måte er utvilsomt at sammenbrudd ble unngått, det være seg i form av verbalt raseriutbrudd eller opprørt grining. Da jeg et par dager senere møtte igjen vedkommende, fikk jeg også lagt frem mitt syn på seansen på en rasjonell & rolig, men alikevel bestemt måte, så en får jo bare håpe dette ikke bare var et blaff, men en generell forbedring/fremgang hva selvbeherskelse/selvkontroll angår.
Det ideelle ville jo utvilsomt vært dersom folk kunne se meg som den perfekten jeg er, og jeg derav ville kunne unngå kritikk med de ubehageligheter som følger i fremtiden 😉 😉 😉
Sosiale medier flommer over av quotes som sier at en kan oppnå absolutt hva det måtte være dersom en er villig til å jobbe for det, og successfulle kjendiser og idrettsstjerner går ‘all in’ for å spre det lykksalige budskapet; Om en bare går 100% inn for det en har satt seg fore, vil successen komme!…
Svaret på dette, er desverre NEI.. Desverre lar de færreste store drømmer seg oppfylle uansett innsatsen en måtte legge i det. De heldigste av oss, er kanskje gitt en tre-fire områder hvor toppen kan nås på denne måten, hvorav det for folk flest antagelig kun er et par stykker.
Dette høres jo ikke så halvgalt ut i utgangspunktet, men det å inneha en mulighet, betyr jo hverken at en er gitt å finne ut hva dette er, eller at det foreligger noen reell mulighet å utvikle dette talentet slik situasjonen er stilt for vedkommende! Eksempelvis, vil et enormt skitalent fra Afrika aldri få muligheten til å blomstre, hvis årsak må sies å være ganske åpenbar. Men det spørs nok om det ville vært stort enklere for et norsk turntalent a-la Simone Biles å nå toppen, selv om det ikke er andre hindringer i veien enn det manglende satsingsområdet som foreligger denne idretten..
Men disse eksemplene ville etter alt og dømme leve livene sine i lykkelig uvitenhet om hva som kunne blitt under andre forhold, kulturer & omstendigheter. Disse motivasjonsparolene som utbasuneres over hele den vestlige verden, rammer imidlertid de som har et brennende ønske om noe, og går ‘all in’ for dette i den tro at det ikke finnes grenser for hva som kan oppnås gjennom innsats. -For før eller siden, vil de måtte se realiteten i øynene..
Selv har jeg heldigvis ikke opplevd den altoverskyggende skuffelsen det er å ha en altoverskyggende drøm en på en eller annen måte tvinges til å innse aldri vil kunne realiseres. For uansett hvilken nasjonalitet jeg hadde tilhørt, hvor mye arbeid jeg hadde lagt ned, og penger jeg hadde invistert, for den saks skyld, ville jeg eksempelvis aldri kunnet turne som Simone Biles, aldri kjørt bil som Henning Solberg, gjort karriære innen direktesalg, hvis dårlige utkomme alikevel ikke kunnet matche den håpløsheten jeg utviser når det kommer til sang, osv, osv. -Uansett hvor mye jeg hadde jobbet for en karriære innen disse, og et gudjammerlig antall andre områder, ville manglen på talent i beste fall iallefall muliggjøre å nå opp til middelmådigheten, og that’s it.. For mitt vedkommende, har det seg også slik at jeg faktisk både har et slikt talent. -Et talent som faktisk er stort nok til at jeg, gjennom fullstendig dedikasjonen og arbeidsinsats, kunne nådd den absolutte toppen; Jeg har det nemmelig i meg å være extremt god til å løpe.
Grunnet dette, har jeg virkelig fått se hvor stor del av veien til den berømmelige toppen som faktisk blir gått av et purt naturtalent. Jeg hadde imidlertid ikke den nødvendige dedikasjonen til å ta det ‘all the way’, men det var imidlertid noe som fantes i fullt monn hos treningskammerater og konkurrenter.. De hadde trent mye lenger, og trente mye mer, -men like fullt vant jeg.. Det tok f.eks halvannet år å dra hjem den første NM tittelen [fra jeg begynte], og KM ble vunnet på første forsøk. På denne arenaen, endte jeg dermed også opp med å knuse mange drømmer. Det var faktisk ikke så lett å bære bestandig, selv om det var aldri så indirekte, og jeg var helt på det rene med at det ikke var min skyld. Like fullt, var jeg den lateste, -og overlegent beste, og derav formelig annonserte begrensningene deres med flagg & faner. Å være best er toppers, like fullt som det ikke er kult for en 17 åring å se bestevennene utvikle anorexi for å få den kroppen som beviselig var en betingelse for å kunne nå opp..
Når en har gått ‘all in’ for noe på denne måten, i hellig overbevisning om at dette ville ende med success til slutt, blir følgen av å møte virkeligheten i døren brutal, og en ender gjerne med at vedkommende blir desillusjonert ut av denne verden.
Dette er jo forsåvidt noe vi har fått se i fullt display i beste sendetid på fredagskveldene i de ca 15 årene som har gått siden Simon Cowell kom på banen med det nye konseptet for talentkonkurranser.. De første årene, ble det jo til & med gjort et stort nummer ut av ‘deltaker-slakten’ som fant sted på audition-rundene for disse showene, det være seg Idol, Norske talenter, X-factor, m.fl. Selv husker jeg at jeg opplevde det svært provoserende, da det liksom ikke var måte på hva disse dommerne fikk seg til å gi av knusende tilbakemeldinger..
Mange av disse deltagerne, var kommet til denne drømmeknuseren av en audition nettopp av den grunn at velmenende foreldre og omgangskrets forøvrig har latt de leve i den hellige overbevisning om at de kan nå ‘hur långt som helst’. At de dermed skulle få drømmen torpedert på den måten de fikk, -fullstendig blottet for empati, var virkelig ikke greit.
At de fikk vite det urealistiske i den drømmen de bar på, og derav slapp å sløse mer tid & krefter på et fåfengt prosjekt, anser jeg i seg selv som positivt, bare at måten det ble gjort på var ‘anything but’. Når sant skal sies, er det faktisk underlig at det ikke har blitt rapportert om noen alvorlige personlige kriser, i værste fall selvmord i kjølvannet av disse showenes brutale første år..
Samtidig, er det jo de som faktisk utgjør de få som har det nødvendige talent for å vinne slikt som Idol og norske talenter, de som er så heldig å være bosatt i nettopp USA når de er født med et gudesendt turntalent, eller i Norge om en har det i seg å kunne kjøre på ski som Jansrud & Lund Svindal, for den saks skyld. At disse har jobbet beinhardt for succeen, er jo hevet over all tvil. Men å nå helt til topps i verden, krever faktisk at det ligger et rimelig ekseposjonelt talent i bunnen..
For hva jeg kan se, koker dermed det hele ned til at alle er tjent med å gå inn for å finne de områder en er best på, og utvikle disse så godt en kan. Det verdifulle i å gjøre sitt beste, har blitt glemt og bortgjemt i all denne motivasjonsspredningen som går på å nå toppen. Det er igrunnen jævlig synd, for uansett hva som skjer, er det kun et ørlite mindretall av oss som er vgitt å kunne nå alle drømmers mål.. Ja, Barak Obama greide beviselig å bli den første fargede presidenten i USA, men dette vil uansett innsats være de aller færreste forunt!.. Det store flertall av oss, har ikke engang talentet sitt innen noe som kan føre en til noen topp i så måte i det hele tatt.
En kan jo like godt være den fødte revisor, mens en annen kan være født å bli en legendarisk bruktbilselger. -Og det er ihvertfall ikke noe å kimse av! For så lenge det finnes slike ‘schmocks’ som meg, kan jeg love deg at de gutta der vil dra noe vanvittig med penger!..
