Da tenker jeg vi har kost oss lenge nok med morsomme soppkreasjoner og fargerike høstløv, så nå bærer det raka vegen inn i et dødelig nettverk.
Nå mener jeg selvsagt ikke dødelig for oss, men i aller høyeste grad dødelig for de som blir fanget i det infløkte nettverket spom veves i sammen av edderkoppen..
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt.
Etter å ha måttet stake opp- og vaske ned toalettene i event-lokalene for etterlatenskaper i forbindelse med klargjøring for fredags-quizzen på jobb x-antall ganger, fløy jeg nærmest i flint da jeg sist torsdag ble servert en do verre enn noensionne.
– Vel.. Kanskje ikke umiddelbart, da jeg hadde mer enn nok med å brekke meg, men dog såpass at jeg fikk avsagt både streiketrusler og eder og galle før jeg dro hjem for dagen.
Såpass rødglødende var jeg tydeligvis at bossen lot meg få legge ut om planlegte plakater med varsel om offentlig ithengning om jeg skulle finne ut hvem denne/disse ‘driteren/driterne’, som vi kaller de, er uten innvendinger what so ever.
Etter jeg fikk en lovnad om at disse toalettene ville bli avstengt for bruk av gjester i underetasjen neste gang noe slikt ble oppdahget, hadde leg fått sagt mitt der, og var dermed klar for neste trinn i utrasningsprosessen bestående av å rase av gårde akkopagnert av mumlende bannskap, som så glir over i en slags turbokreativitet. Herav ble så det nedtegnede kvad utformet, hvorav jeg faktisk har rast såpass fra meg at jeg i det minste er i stand til å se humoren i det poetiske makkverket ved hjemkomst, så jeg knoter det ned før det går i glemmeboken.
Når jeg så dagen etter skulle lage i stand en plakat eller noe, så slo det meg; Nå skal jeg jaggu smekke sammen en doplakat i samme slengen, for å se hva bossen sier!
– Og her er altså det kreative utkommet av min velrettede harme denne torsdagen.. Om den ikke akkurat egner seg på en vegg ute i offentligheten, syntes jeg dog den passer en offentlig blogg hvor det er godt over gjennomsnittet høyt under taket som hånd i hanske..
Siden kameraet har løpt løpsk den siste uken, får vi bare kjøre på med nok en runde med høststemning her!
Denne gang er det imidlertid ikke de stadig mer fargerike løvbladene som står i fokus, men den særegne livsformen som går inder fellesbetegnelsen sopp. Hvordan folk klarer å artsbestemme disse ved hjelp av en bildebok, er imidlertid over min fatteevne, da jeg på den ene siden syntes det er så himla mange som matcher det samme bildet, mens jeg på den andre siden, syntes de ser ut som om de er av en helt egen art alle som en. Så hvorvidt de som utgjør denne kolleksjonen er toxic eller toppers overlater jeg glatt til andre å avgjøre. Fra mitt ståsted er de bare kule foto-objekt.
Om ikke disse hadde stått samlet i ei klynge, men spredt rundt iblant andre arter, ville jeg neppe klart å koblet de sammen til å tilhøre samme art. Så langt jeg kan dse, har de jo ikke stort annet enn bruntonen til felles, og det er jo flere sopparter som er brunfargede, for å si det sånn.
Her er det vel imidlertid en rød fluesopp i en lettere herpet forfatning! Denne kan jeg, men det er vel muligens den eneste jeg kan være såpass skråsikker på også, tror jeg..
To i overmåte ‘skække’ eksemplarer av samme art.. – Ergo kan jeg vel likesågodt bare døpe den til nettopp det; Altså ‘skækksopp’.
Jaggu ser det ikke ut som om gult er kult også her!
‘Høyt henger de- og sure er de’, eller noe i den duren, er det visstnok et ordtak som sier. Denne soppen henger såvisst et stykke opp på trestammen, men hvorvidt de er sure- eller regelrett dødsgiftige, har jeg ingen anelse om, -og ikke er jeg nevneverdig interessert i å prøve å finne det ut heller..
Siden det tross alt er menneskelig å feile, vil også gale domsavsigelser inntreffe en og annen gang. Vi har også tilfeller der opplysninger som fremkommer i etterkant kan snu en sak fullstendig på hodet.
Det er imidlertid en vesensforskjell på gale domsavsigelser som har blitt avsagt på tross av at de involverte, -fra etterforskere til de rettslige aktører har gjort sitt beste med de bevis de har hhv skaffet til veie/fått fremlagt, og de som avstedkommer som følge av bevisst bevisforspillelse, manipulering i form av bagatellisering av avgjørende bevis/fakrorer, for ikke snakke om overtaler vitner og/eller medsiktede til å dra personer inn i saken på politiets oppfordring, og derav toppe det hele med å nekte den dømte muligheten til å få prøvd saken sin på nytt, på tross av at de faktisk kan legge frem bevis for sin uskyld.
Hvordan kan det å bevisst frarøve noen opptil flere tiår av sine liv få skje ustraffet??
Retten har talt; Den er ikke I tvil om at Baneheiadrapene ble utført av Jan-Helge Andersen alene. (foto: Politiet)
Norge har i løpet av de siste fem årene vært vitne til oppullingen av hva som skulle vise seg å være historiens groveste justismord da Viggo Kristiansen ble idømt 21 års sikring i 2001. Til tross for at han bla.a praktisk talt kunne bevise sin uskyld i form av at mobilen hans ble påvist benyttet et annet sted enn i Baneheia da drapene ble begått, vitneuttalelser til hans fordel ble bevisst utelatt, m.m. måtte det hele fire gjenopptagelsesbegjæringer til før den ble innvilget.
Veronica og Per Orderud, fikk imidlertid et nytt avslag, til tross for at en vitterlig ikke trenger noen ekspertise innen juss, politietterforskning eller bevisevaluering for at det som fremgikk i den begjæringen burde vært en ‘no-brainer’.
I begge disse domsavsigelsene, der Per og Veronica Orderud idømmes 21 års fengsel for drapene på Pers foreldre, Marie og Kristian Orderud, samt hans søster, Anne Orderud Paust, ogViggo Kristiansen altså får 21 års sikring for angivelig å ha vært hivedmann og pådriver i Baneheiadrapene den 19. mai, 2000, syntes det åpenbart at det har vært noe riv, ruskende galt.
Til tross for å ha saumfart hver millimeter av de respektive områder med lys og lykte, ble det ikke funnet et jævla teknisk bevis som kunne knyttes til disse domfeldte i hhv Baneheiaområdet- eller på og rundt Orderud gård. Og bare her begynner det å skurre ut av den annen verden, spør du meg. For selv med datidens teknologi, skal det etter alle solemerker være klin hakke umulig for folk som ikke er yrkeskriminelle å kunne utføre flerfoldige drap uten å legge igjen så mye som et hårstrå, nada hudceller under noen av ofrets 10 fingernegler, eller en eneste forbannet sædcelle på og/eller rundt ofret etter en voldtekt, for den saks skyld. Likeså var tilfellet på de tiltalte selv- og i hjemmene deres.
Når det dernest skal komme for en dag at politi og påtalemakt har begått bevisst bevisforspillelse i Baneheiasaken, for så å toppe det hele ved å forfatte en plausibel forklaring for mannen de hadde påvist DNA’et til der han ikke bare skal involvere kammeraten Viggo Kristiansen, men gjøre ham til hovedmann og pådriver i bytte mot en mildere dom og muligheten til å fremstå mer som et offer selv enn som en forbryter av verste sort, er all tenkelig tvil feid rett ut vinduet: Rettssaken mot Kristiansen var fikset og fingert fra ende til annen.
Veronica og Per Orderud, sammen med privatetterforsker Tore Sandberg og advokat Arvid Sjødin. (foto: Bjørn Langsem / Dagbladet)
Nå gjenstår imidlertid kun ankesaken mot Jan-Helge Andersen igjen før Kristiansen må sies å være 100% renvasket. Det samme kan vitterlig ikke sies om det tidligere ekteparet Orderud. Ved hjelp av sine advokater og privatetterforsker Tore Sandberg, kunne de tidligere i år legge frem en gjenopptagelsesbegjæring som, i likhet med Kristiansens, ikke bare inneholdt dokumenterte bevis for saksbehandlingsfeil, slik at det kunne trekkes tvil om skyldsspørsmålet, men håndfaste bevis på at de faktisk var uskyldig dømt. Når gjenopptagelseskommisjonen så allikevel klarer å avslå begjæringen, er det synonymt med at det vitterlig ikke har blitt tatt noen som helst lærdom av Baneheiasaken, men snarere at de med vitende og vilje lar uretten bestå.
Årsaken kan jeg selvsagt ikke gi noen dokumentert redegjørelse for. Men ikke desto mindre, kunne jeg satt en solid pengesum på at det er grunnet i det tapet av ære, troverdighet og respekt som ville avstedkommet av at også den andre store drapssaken ved årtusenskifte ble påvist å ha avstedkommet med en fingert rettssak. At sannheten til slutt har en lei tendens til å komme for en dag, hvilket dermed innebærer en massiv risiko for at det respektive tap av alt fra ansikt til respekt og anseelse vil bli enda verre, -altså uopprettelig, er de tydeligvis villige til å risikere.
Det jeg lurer på, er hvordan i granskauen fremstående aktører innen rettsvesnet og politietaten bevisst kan frarøve opptil flere tiår av menneskers liv på dette viset uten at det avstedkommer med noe som helst av konsekvenser!?
Også den tidligere politiinnfiltratøren, Eirik Jensen, kjemper Davids kamp mot Goliat som følge av å ha blitt idømt en hinsidig fengselsstraff på et særdeles shady grunnlag. (foto: Preben Sørensen Olsen / NTB)
Som nevnt innledningsvis, er det jo ikke disse tilfellene snakk om menneskelige feilvurderinger og/eller senere fremkomne opplysninger, men snarere bevisste handlinger med det mål for øyet å få vedkommende til å fremstå som skyldig ovenfor juryen! – Og her er det også verdt å merke seg at selv om disse menneskene som sitter i de respektive juryer overhodet ikke kan klandres for utkommet, da de har fått fremlagt en sak bestående av løgn og manipulasjon av instanser de hadde all grunn til å stole 100% på, er det like forbannet de som må leve med vissheten av å ha vært de som idømte disse menneskene eviglange dommer for forbrytelser de ikke hadde begått!
Og sist, men så avgjort ikke minst, har vi så de pårørende, som i årevis har levd i hellig overbevisning om at rettergangen har skjedd fyllest, og at sannheten er kommet for en dag, brått får hele jævla traumet pælmet i fleisen for andre gang..
Om ikke dette er en forbrytelse av groveste sort som de ansvarlige må stå til rette for på lik linje med de stakkars uskyldige de bevisst fikk besørget idømt livstidsdommer med alle intensjoner om at sannheten aldri skulle komme for en dag, så vet iallefall ikke jeg! Her råder det jo vitterlig en kynisme- og en fullstendig ikke-eksisterende empati hinsides fatteevne, da de altså hadde alle intensjoner om at deres manipulerte virkelighet skulle skrive seg inn i historiebøkene, og herav at det aldri var tiltenkt noen oppreisning for de respektive offrene. Og da snakker vi reinspikket psykopati som vitterlig ikke burde slippes løs i samfunnet igjen, av hensyn til både enkeltmenneskets- og hele forbannede rikets sikkerhet!
Her holder vi oss i trærnes verden en runde til. For om ikke løvet har lange levetiden her på berget, så har de i det minste en regelrett spektakulær død!
Den første måneden av skoleåret er nå passé, og det til min store overraskelse uten det sedvanlige hylet om de stakkars barna som kommer fra hjem så fattige at de ikke har råd til verken sportsutstyr av dyreste sort- eller årlige luksusferier.
Den sedvanlige murringen om hvordan de vederstyggelige karakterene i skolen forkludrer den av en eller annen grunn ønskede oppfatningen at barna skal vokse opp i den tro at alle er like gode i alt, har imidlertid murret også dette året. Samtidig har den blitt akkopagnert av et stadig høyere kor som skraller i vei om at all konkurranse må elimineres for barn; Alle må få lik premie, alle må få lik spilletid på laget, -og det selvsagt på de plasser de måtte ønske, osv, osv.
Problemet er imidlertid at barndommen skal være en opptreningsperiode for å kunne fungere som selvstendig, overlevelsesdyktige voksne, og hvordan det skal kunne la seg gjøre når alt det man eliminerer alt av ubehag fra verden de vokser opp i, for så at de får verden slengt i trynet i det de flytter til en eller annen storby for å studere, er hinsides min fatteevne.
Å leve i en Anne-Cat Westly -verden på steroider, hvorav ethvert tilløp til ubehag og problematikk er ikke-eksosterende, lyder unektelig forlokkende. Jeg vil vel også gå så langt som til å si at det vil avstedkomme med en riktig så lykkelig barndom dersom noe ikke skulle komme i veien og forkludre dette her.
Men nå er det nå en gang så at naturen har slrget for at mennesket har en riktig så lang barndomstid av en grunn: Det er en temmelig kompleks livsform, iallefall i jordisk målestokk. Og en kompleks livsform har komplekse samfunnsstrukturer det kreves opptrening i for å være i stand til å kunne fungere i på egen hånd som et voksent, selvstendig individ. Så i det man eliminerer alt fra den daglige dritten som må innåndes daglig for å kunne utvikle et sterkt, velfungerende immunforsvar til at det finnes slikt som vold, sex- for ikke snakke om sexuelle overgrep, til økonomiske problemer til det faktum at alle så langt i fra har de samme forutsetninger for å kunne bli gode i alt, er scenen satt for at de i beste fall vil få store problemer den dagen de forlater redet, og får verden slengt i fleisen.
Jeg sier ikke at en skal lesse all verdens dritt over ungen fra det øyeblikket den er i stand til å ta i mot informasjon, for all del! Men en gradvis innføring er faktisk påkrevd for at ungen ikjke skal bukke under før kvarteret er gått i det h*n skrider ut i verden utenfor den polstrede boblen h*n har tilbragt de første to tiårene av sitt liv i.
Siden det uomtvistelig er så at det ikke er gitt at et tenkt hendelsesforløp basert på ren logikk, – altså forventet virkning som avstedkommer en årsak faktisk viser seg å innfri i praksis, består en betydelig del min research denne gang av at jeg har snakket med de ungdommer jeg kjenner som befinner seg i utflyttingsalderen. Og svaret må vel trygt kunne sies å være ensidig; Den resoektive teorien går troll i ord i praksis.
Ut i fra hva jeg er blitt fortalt, flytter de nemlig hjem fra sine studenthybler i flokk og følge fordi de ikke mestrer grunnleggende overlevelsesstrategi som disponering av midler, å komme seg opp om mirningen, osv, osv. De har ikke snøring i hht street-smarts da de ikke har måttet ta seg hjem på egen hånd etter mørkets frembrudd i sitt liv, for ikke snakke om at de brått befinner seg i en verden som er en eneste stor konkurranse.
De har nemlig ikke fått den nødvendige opptreningen i hht det å takle nederlag, og om det eskallerende hylekoret får det som de vil, vil de ikke engang ha nevneverdig snøring i hht innen hvilke områder de har sine evner, og hvilke områder de aldri kan nå opp uansett hvilket arbeid de legger ned. Det blir som om jeg skulle gått ut i verden med et virkelighetsbilde som tilsa at jeg kunne blitt verdensmester i turn, sanger eller en superb trailersjåfør, for den saks skyld! For meg, er disse tingene fullstendig uoppnåëlig da det rett og slett ikke finnes spor av det nødvendige talentet som må ligge i bunnen forå kunne nå opp på et felt.
Om en liker det eller ikke, så er det også i enhver barneidrett så at X har det i seg å kunne redde hinsides mange flere baller i håndball/fotballmålet enn Y, liksom Z slår X på løpebanen selv med det ene beinet i gips. Fra egne skoledager, var f.eks mine prøveresultater i de teoretiske fagene like overlegne- som de underlegnes evner innen formingsfagene var overlegne mine om så de ble utført med venstre hånd. Det er m.a.o ikke sånn at alle er gitt å skulle få den samme gullpokalen. Den er- og bør forbli dedikert til den som gjorde det best i den respektive konkurransen. Og her kan jeg til og med snakke ut i fra egen erfaring, da min generasjon fikk med seg forsmaken på det som så skulle komme. Jeg var på ingen måte tjent med at mine snekrede brødfjøler, strikkede makkverk og maleriske smørje ble sidestilt med de av mine talentfulle klassekammerater, da det førte til en smell selv for meg, da jeg på et langt tidligere tidspunkt fikk realiteten i fleisen i form av at mine tidligere så mesterlige strikkesjerf og nisser sydd på en striebit brått ble devaluert til karakteren G når den første karakterboken kom oss i hende etter endt høstsemester første året på ungdomskolen.
Og gymfaget er jo fullstendig krise i så måte. Her fortsetter jo galskapen hele veien til avgangskarakteren ved at man først og fremst vurderes etter innsats. Altså, for at samtlige skal være inneforstått med hvor galt det faktisk er fatt hva dette faget angår;
(foto: AI -generert)
En 5’er foræres en som er fullstendig blottet for idrettstalent fordi h*n har forsøkt så godt en kan. -En 5’er som brått teller like mye for snittkatakteren for å komme inn på ønsket studie som vedkommende glatt oppnådde i form av å¨være et rent tallgeni. Samtidig har vi så det eksepsjonelle fotballtalentet som avsto fra å gå all-in i kampene i gymmen for å unngå skade. Vedkommende har fast plass på eliteserielaget allerede som 16 åring, så vedkommendet briljerer selvsagt allikevel big-time i disse timene grunnet sine eksepsjonelle ballferdigheter så vel som fysikk generelt. Men fordi det er klart at vedkommende ikke la 100% innsats i hjørnefotballen, basketballen og sirkeltreningen, settes karakteren til 4, i verste fall 3. Hva matematikk angår, gikk h*n like all-in i hht innsats som hva førstnevnte med de morsatte ferdighetene gjorde i gymmen, uten at dette belønnes med mer enn en 3’er. Ergo kommer førstnevnte inn på sitt ønskede studie med glans, mens fotballtalentet ikke kommer inn på toppidrettsstudiet grunnet for dårlig snittkarakter.
Hvor forkvaklet er ikke det!??
I voksenverden lønnes man etter resultatene en er i stand til å oppnå, punktum! Og for at disse to ungdommene skulle få en rettmessig avspeiling av dette, skulle de blitt gitt hhv 3 i gym, 5 i matte, og omvendt. – Ergo skulle de endt opp med lik snittkarakter, samtidig som det klart fremgikk hvilken retning de måtte gå for å kunne lykkes. Kanskje en burde tenke på det, i stedet for å tilrettelegge for desillusjonering av ungene slik det gjøres i dag!?
Med høsten kom også muligheten til endelig å få begynt å bruke de fine klærne Leah fikk i forbindelse med hjemkomsten i vinter. De fleste var imidlertid for store den gang, men nå, en 8 måneders tid senere, sitter de derimot som et skudd!
Etter den høyst uimponerte reaksjonen på å bli påført fleeze-genseren som kunne brukes allerede da, kan det ikke benektes at det knyttet seg en viss spenning på å bli iført bekledning denne gang.
Og første-plagg ut var allværsjakken, som ble tatt frem i forbindelse med styrtregnet som var den første halvdelen av forrige uke.
Om du så lurer på hvorvidt påføringen av jakken ble den beskyttelsen mot det iskalde fossefallet fra himmelen den var tenkt å skulle bli, så er imidlertid svaret et ubetinget ‘nei’. Leahs preferanser i forhold til vann- og vanntemperaturer, følger åpenbart ikke min logikk. Fra hennes ståsted, innebar dette fossefallet fra oven at alt av grøfter var et eneste stort badebasseng med innlagt lekefunksjon i form av at det strømmet så morsomt i vei.
Så i det hun hopper uti og blir plaskende med vann til halvveis opp på kroppen, gikk jo selvsagt mine intensjoner om å holde kroppen sånn noenlunde fri for vann samme vei, for å si det sånn.
Men nå tåler både hund og hundeklær vann, liksom begge er vaskbare, om så skulle være (dog kun sistnevnte i maskin).
‘
Men om jakken med glidelås avstedkom uten protester eller øvrige problemer, gikk det ikke fullt så glatt med den fantastisk flotte mariusgenseren, – som seg hør og bør for en genser også må tres over hodet.
Sammenlignet med fjorårspåkledningen, gikk det forsåvidt greit å få den på. Men der var det også bråstopp hva det å ‘gå greit’ angår. Den lille logreren viste seg nemlig å ha nada forståelse i hht at dette er et flott plagg hvis materiale ikke er all verdens motstandsdyktig i forhold til å bli forsøkt revet av av en ilter frøken med et akkutt anfall av tenåringstrass!
Ergo får vi heller gjøre et nytt genserforsøk når hun har vent seg til de to med en større hodeåpning. Underskljønn er hun nå like fullt..
Jeg har en usjarmerende, noen vil sikkert si borderline nedrig, forkjærlighet for det å kunne stå igjen med mulugheten til å dra et ‘Hva var det jeg sa!?..’.
Paradoksalt nok, er det imidlertid intet jeg respekterer mer enn det å ha ‘baller nok’ til å stå frem og innrømme sine feilgrep/feilvurderinger.
APs Trond Giske (f.v) og Venstres Abid Raja har begge gått ut med innrømmelser om å ha tatt feil i hht den innvandringspolitikken de har gått i bresjen for. (foto: Thomas Rasmus Skaug)
Vi alle kan- og vil ta feil- liksom å begå feil x-antall ganger i løpet av livet. De færreste har imidlertid ryggrad nok til å innrømme- og beklage disse. – Iallefall ikke før de er pokka nødt! Som sagt, kan ikke jeg annet enn å innrømme at jeg er blant de med en usjarmerende forkjærlighet for det å kunne stå igjen med muligheten til å dra et ‘hva var det jeg sa!?’ For å si det rett ut, er jeg på mange måter en ‘besser-wisser’ som gasser seg ved muligheten til å kunne hovere. Vi kan m.a.o slett ikke se bort i fra at jeg ville vært regelrett uspiselig om denne forstyrrede siden ved min persona ikke var blitt holdt i tøylene av at jeg gudsjelov er født med de sosiale antennene noenlunde på stell, god oppdragelse, og ikke minst at jeg altså er velsignet med denne høyst berettigede, må det vel være lov å si, aktelsen for det å ha ‘baller nok’ til å stå frem og innrømme at en har tatt feil.
Som meningsytrer, samfunnsdebattant, eller hva en nå ynder å kalle det, er jo det å kunne nå inn til folk med det en anser som hhv det rette- og/eller det beste hva angår det som oppstår i samfunnet vårt selve poenget. Det ville jo vært fullstendig meningsløst for meg å vie såpass mye av min tid til å argumentere for den ene saken etter den andre (med alt som hører med av research i forkant- og utfyllende svar i kommentarfeltet i etterkant) dersom det ikke lå et genuint ønskemål om i beste fall å kunne bistå med argument tungtveiende nok til at leseren endrer mening, mens det i det minste bør føre til at det medfører et utvidet perspektiv i de respektive anliggende.
Videre innebærer jo også en sådan virksomhet, uansett hvor ekstrem jeg er i hht dette med reasearch på de respektive emner i forkant, at jeg, helt eller delvis, tar feil. F.eks var jeg i sin tid skråsikker på at nyheten om den nye virusinfeksjonen COVID 19, -eller koronaviruset det gikk under den gang, ville gå inn i historien som et tilsvarende storm i et vannglass som de vi hadde vært vitne til så mange ganger tidligere i form av SARS, ebola, og gud vet hva de heter alle sammen. Så jeg vet av egen smertefull erfaring hvor forsmedelig det er å bite i det sure eplet, og innrømme slikt som at det viruset fant jaggu veien til Norge og fikk stelt i stand et helvete allikevel gitt..
Og jeg er tross alt bare en skarve blogger..
Tidligere Høyrestatsråd og stortingsrepresentant, Kristin Clemet, innså sine feilvirderinger i hht fremmedkulturert innvandring allerede i 2018. (foto: Terje Pedersen / ANB)
Jeg kan derfor bare begynne å forestille meg hva det må koste de som har handlet ut i fra det som i ettertiden har vist seg å være feiloppfatninger i kraft av sine politiske posisjoner, eller på annen måte innehar en posisjon som innebærer en sterk innflydelse!
Derfor er det nå med en enorm respekt å melde at nok en i utgangspunktet innvandringspositiv politiker har gått ut og innrømmet at han tok feil i anledning fremmedkulturell innvandring, -nemlig Trond Giske. Og en kan vel også trygt kunne slå fast at dette iallefall ikke ble noe lettere av at han i sin tid på stortinget sto frem som en av de som gikk så til de grader ‘all-in’ for et økt inntak at han til og med gav ut boken ‘Mangfold eller enfold’.
Den første av de store som gikk ut med en tilsvarende innrømmelse, var, så langt jeg har evnet å grave meg frem til, tidligere statsråd for Høyre, Kristin Clemet. I tillegg til å være den første i så måte, var vel ikke fallhøyden i så måte stort lavere for henne, for å si det sånn, i det hun i sin tid også var leder for den såkaldte idéutvekslingsorganisasjonen ‘Civita’, som var riktig så innvandringsvennlig.
Men den største overraskelsen- liksom den som må antas å ha den desidert største slagkraften i anliggendet, er utvilsomt Venstres Abid Raja. En kan trygt si en hat tyngde når en som norsk-pakistaner med en ditto kulturell bakgrunn går ut med at innvandrere med en konservativ/fundamentalistisk fortolkning av Islam har vist seg å være tilnærmet uforenlig med de norske/vest-europeiske verdier og samfunnsstruktur.
Jeg har imidlertid sett at det også er de som påpeker ‘mangler’ ved både Raja og de øvriges innrømmelser/beklagelser i så måte, og til tross for at det også er de argumenter jeg kan si meg helt- eller delvis enig i blant disse, kan jeg ikke hjelpe for at de like forbannet oppleves en smule irriterende.
Hvorvidt denne mannen vil innrømme sin feilslåtte politikk med det første, gjenstår imidlertid å se.. (foto: Lise Åserud / NTB)
Som sagt, vet jeg jo hvor mye det koster bare for en som meg å se realiteten i øynene, for så å innrømme at en tok feil i et anliggende der en i utgangspunktet var skråsikker i ens sak. Dessuten savner jeg evnen til å se- og glede seg over det positive i en hendelse- eller en utvikling og bygge opp under det, for ikke snakke om dette med å kunne sette fokuset på det vesentlige- og derav se forbi de detaljer en eventuelt ikke er enig i. Og det vesentlige her, er at maktpersoner som har spilt en betydelig rolle i utviklingen av den feilslåtte innvandring- og intergreringspolitikken som har blitt ført i lengre tid ikke bare har utvist evnen til å se realiteten i øynene, men også har vist seg å ha den nødvendige ryggrad for å gå ut i offentligheten med det. At vi nå kan ane en utvikling i retning av at folkemeningen endelig har trengt igjennom, for med det at de ansvarlige enten selv innrømmer sine feilgrep, eller forhåpentligvis blir tvunget til det om det fortsetter å gå i riktig retning, er faktisk faen så mye lenger enn der vi var for bare et par måneder tilbake. Realiteten er jo den at ingen med sikkerhet kan si hva fremtiden bringer. For alt vi vet, er det jo slett ikke sikkert det ville gått så galt som som det har gått dersom en f.eks hadde spredt de ankomne rundt til de steder av landet de sliter med fraflytting istedet for å skvise de sammen i områder der det allerede i utgangspunktet var en mer enn stor nok populasjon? – Eller om det ble stilt reelle krav til tilpassning/intergrerinmg i utgangspunktet?? De fleste så nok for seg en form for vellykket intergrering, og ikke den tilnærmet ikke-eksisterende intergreringen som har vist seg å ha blitt realiteten. Ikke bare her til lands, men over hele Europa. Og når selv jeg (- jeg!!) kan anse det overveiende sannsynlig at det i det store og hele har lagt gode intensjoner bak de feilgrep som er blitt begått, så burde det vel strengt tatt la seg gjøre for alle..
Språket, -iallefall de europeiske, er fullt av uttrykk og floskler som benyttes i dagligtalen. Men de færreste av de gir igrunnen noen mening om vi legger de respektive ordene til grunn. Årsaken er som regel at vi ikke har peiling på hva som ligger til grunn for at de oppsto i utgangspunktet, -og en god del av disse årsakene er både uventede, artige, og/eller interessante.
Det ville jo ikke vært rart at den her lille karen (hvilket er en AI -kreasjon, og derav ikke en virkelig unge) ville gitt uttrykk for et viss ubehag om hav virkelig var født med en sølvskje i munnen..
Tommelfingerregel
Blir benyttet om en cirka-målestokk for dette og hint det er verdt å merke seg:
Dette uttrykket stammer fra at det i tidligere tider blir sagt å ha vært en lov som forbød mannen å slå sin kone med en gjenstand som var bredere enn hans tommelfinger. En smule morbid kilde, må det jo være lov å si sett med dagens øyne.
Å gå amokk
Benyttes om noen som går fullstendig bersjerk:
På 1600 -tallet, var det en hær av indonesiske krigere som var kjent for å være svært så kalkulerte og blodtørste, hvorav de gikk ut med det for øyet å få drept så mange som mulig. Disse gikk under navnet ‘Amucos’, og herav altså ‘amokk’.
Krokodilletårer
Benyttes for falsk uttrykk for sorg/anger:
I middelalderen var det en myte som sa at krokodillen gråt mens den fortærte sitt bytte for å gi falsk uttrykk for sorg, og herav altså uttrykket ‘krokodilletårer’ som holder hevd den dag i dag.
Om noe/noen bokstavelig talt skulle dukke opp sånn helt ut av det blå, slik jeg gjør her, ville det jo unektelig vært rimelig spesielt, for å si det sånn..
Født med en sølvskje i munnen
Blir benyttet som et uttrykk for å være født priviligert:
En tradisjon fra gammelt av, er at fadderne gav dåpsbarnet en sølvskje i gave. Det var imidlertid langt i fra allle kretser/samfunnslag man hadde råd til en slik ekstravagant gave. Derfor ble de som kom fra de kretser hvor man faktisk var velsignet med en slik økonomi sagt å bli født med en sølvskje i munnen, altså.
Honeymoon
Synonym for det mer norskklingende hvetebrødsdager, hvilket altså er et uttrykk for den første tiden som nygift:
I tidligere tider var det tradisjon å gi alkoholbaserte drikker basert på hhv honning og korn (alt etter som) i bryluppsgave. Denne skulle de nygifte så innta daglig i deres første måned som mann og kone for lykke, fertilitet, og i det hele tatt. Og siden månedene er basert på månesyklusen i utgangspunktet, fikk vi altså uttrykket honeymoon.
Ut av det blå
Benyttes om noe som oppstår plutselig og uventet:
Under 2. verdenskrig, hendte det at en brått ble utsatt for luftangrep, hvorav man opplevde det som om fiendens fly plutselig hadde dukket opp på den tilsynelatende klare himmelen, -altså at de dukket opp helt ut av det (himmel)blå.
Først herpet styrtregnet solsikkene, dernest begynte løvtrærne å skifte farge, og jaggu ble det ikke høst dette året også. Det kan jo faktisk se ut til å være et mønster, dette her!..
