55 år har gått siden de såkaldte 68’erne startet det som har vist seg å bli tabuenes endelikt. I dag er det knapt noen tabuer igjen. Vi snakker om sex like fritt som vi snakker om været, homofile/lesbiske har tilnærmet full aksept, onani har gått fra å forårsake blindhet og sinnsykdom til å bli tilnærmet livsnødvendig.. 

Global warming- eller global cooling?..

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

[foto: DF-foto]

Utviklingen som har skjedd i løpet av disse 50 årene er jo udiskutabelt særdeles positiv, og en stadfestelse av at det meste var virkelig ikke bedre før. Hva angår hetrofil sex i sin helhet, og en stadig større del av den homofile har vi imidlertid nådd dithen hvor nok er nok. -Vi vet alt vi trenger å vite, og ‘over-sharing’ inntreffer regelmessig i samtaler. Kvantespranget hva angår følgene av å onanere/unngå å onanere er et skoleeksempel på at den økte åpenheten resulterer i at det som faktisk er realiteten bare blir stående i en forbigående periode før det går videre ut og forbi sannheten til at det nærmest blir gitt å være ødeleggende for kropp og sinn dersom en ikke gjør det/gjør det ofte nok.

Med lanseringen av p-pillen og videreføringen av ‘abortloven’ fra 1960 som fra 1/1-1976 overlot det til kvinnen å ta avgjørelsen om svangerskapsavbrudd frem til utgangen av 12 svangerskapsuke, var ikke uønskede barnefødsler lenger noe problem.  [foto: ukjent/viralt]

Sannheten er jo, som kjent, at dette overhodet ikke er skadelig på noe vis, og i følge dagens forstå seg-på’ere skal det visstnok til og med være helsefremmende! – Og fakta er- og blir fakta uansett hvordan de etiske retningslinjer, tabuer og grenser fortoner seg i det aktuelle tidsrommet i den og den kulturen og aldersgruppen. Problemet er at vi, som seg hør og bør for positive samfunnsutviklinger, vel må kunne sies å ha bikket over til den motsatte ytterligheten også hva dette med kropp- og sex angår. Det overdrevne sexfokuset som råder i dagens samfunn er vel og merke ikke like giftig som på de fleste andre områder hvor i utgangspunktet positive endringer blåses fullstendig ut av sine proposjoner, men non the less..

Jeg mener.. Når vi har kommet til et punkt der folk vekselsvis ikke blir trodd- eller at det ansees for å være noe ‘galt’ med de dersom de ikke f.eks ikke onanerer nevneverdig, ikke nærer noe ønske om å benytte seg av hverken dildoer eller noe annet av de talløse remedier som tilbys, osv, er vi jo brått tilnærmet like langt ute på villspor som vi var da man f.eks anså onani for skadelig! Så vidt meg bekjent, har det enda ikke vært et eneste dødsfall som på noe vis kan linkes til manglende onanifrekvens, orgasme, eller i det hele tatt noe som helst relatert til sexuell ‘tørke’ og/eller avholdenhet.

Jeg må innrømme at jeg syntes det meste av sexleketøy ser ut som regelrette torturgjenstander jeg ikke ville turt prøve om livet mitt sto på spill..   [foto: kondomeriet]

Videre ser en utviklingen av en kultur, og da spesielt blandt de unge, hvor sex og følelser er i ferd med å rives fra hverandre som om de utgjorde hver sin side av et papirark. Her var utvilsomt en sprekk i glasset udelt positivt for å fjerne oss fra den moralske tvangstrøyen med jomfruelighet til ekteskapet, og den slags. Seriemonogami er så absolutt ikke å forakte, da dette forhindrer at en blir tvunget til å bli værende i forhold som ikke fungerer, eller at en går til alters uten å kjenne hverandre på det intime plan i det hele tatt. Det er først når folk generelt og ungdom spesielt blir gitt den oppfatningen at grenser for hva som føles komfortabelt skal feies til side. -Verdien/kvaliteten av et sexliv blir dermed tatt fra det følelsesrelaterte- til en opplevelsesgreie der det er om og gjøre å prøve alt. – Vi får altså et tilsvarende syn på dette med seksuelle eskapader som vi har i hht greia om å få reist rundt for å oppleve mest mulig av verden! Vi har m.a.o kommet dithen hvor det råder et ‘try-seksuelt’ sex-press. Det er nemmelig en vesensforskjell på det udelt positive i å ha friheten til å prøve og kjøre på etter eget forgodtbefinnende uten nedlatenhet & stigmatisering, og det å føle et press på at dette er noe en bør/må gjøre. Følgen er da at vi ender opp med et like unaturlig forhold til sex som i de puritanske tider, bare på den andre ytterkanten.

Det er selvsagt flott at de tidligere tiders tabu hva sex angår er brutt. Men det er ikke dermed sagt at alt og alle detaljer bør deles, og at det må være ett eller annet sexrelatert hvor enn en vender blikket.  [foto: VG]

Hva jeg mener helt konkret, er at det allerede er i ferd med å utvikle seg en norm på at en er ei ‘snerpete og innskrumpet kjærringspetakkel’ -eller impotent som mann om en ikke villig vekk hiver seg rundt seg rundt på både trekanter & fler-kanter, drar i vei med en ‘Nordtug’ som overhodet ikke er relatert til kappløp på ski, høstet erfaring med homofil/lesbisk sex som hetro- liksom hetrofil sex som homo, i tillegg til å ha nattbordsskuffen full av sexleketøy. Endeløse erfaringsutvekslinger m.h.t steder, situasjoner & stillinger gjør at de av oss med en noe begrenset fantasi i kombinasjon med en gitt dose bluferdighet det har vist seg vrient å bli kvitt har marginalt å bidra med. Hjelpemidler & ‘leketøy’ får et stadig villere design, og nyheter enhver med respekt for seg selv må forsøke for så å elske popper opp som paddehatter. – Og i det noe blir stemplet ‘unormalt’ i negativ betydning, bør en reagere, for da er det mest sannsynlig en uheldig utvikling på gang.

Frisinnethet- og åpenhet er i mine øyne handler snarere om følgende;

A) At man allerede ved første korsvei får fortalt sannheten i forhold til det som har med sex- og kropp å gjøre.

B) At enhver, ut i fra egne ønsker- og behov, i størst mulig grad ikke bare skal kunne avgjøre hva- og hvor mye en ønsker å dele av eget sexliv- men også hva- og hvor mye en ønsker å få vite om hva andre måtte drive med.

Sannheten er jo at vi alle har ulike behov, preferanser og grenser, og at det dermed er langt ut til de ytterkantene hvor vi kan begynne å snakke om avvikere. Det er jo her vi bør holde oss, og ikke konstruere avvik der de ikke finnes. Betegnelsen ‘avvik’ burde forbeholdes uakseptabel/ulovelig seksuell adferd, mens andre variabler burde plasseres i kategorien ‘individuelle forskjeller’, der de faktisk hører hjemme.

Jepp, du leste faktisk riktig. Så til de grader langt har altså ‘the furry 5’ fjernet seg fra sin naturlige rovdyr-natur at 4 av de 5 ikke bare er de eneste katter jeg noensinne har hørt om som ikke utviser så mye som et hint av interesse for å jakte noe som helst, mens den femte har ett og annet skjeldent øyeblikk. For det har seg nemlig så at Pepsi på toppen av det hele er redd for mus!.. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Furry selfies!

Som sagt, så har i det minste Dolly ett og annet sporadisk innfall der hun finner det for godt å ‘bidra til kosten’ med et bytte. Som regel kreves det en viss utfordring for at denne interessen skal vekkes, så det har blitt noen ekornepisoder i tillegg til fugler av ymse slag. Mus, derimot, blir for lett. Men en skjelden gang hender det at det kommer ei mus også. Men mens de borderline umulige byttene, som f.eks ekorn og større fugler etter alt å dømme kverkes umiddelbart, i det de blir presentert med hodet i en stilling man ikke finner hos de levende, for å si det sånn (- hvilket iallefall settes stor pris på i hht ekornene). Men de gangene hun kommer med mus, derimot, er det snarere et leketøy hun ser seg selv bidra med enn til matvarebeholdningen. – Og da sliter jo selvsagt jeg litt i hht at en på den ene siden skal prise katten for jobben den har gjort, mens en på den andre siden har ansvaret for å få avsluttet det stakkars byttedyrets lidelser asap..

Dolly er den eneste av disse angivelige rovdyr og mesterjegere som kan finne på å jakte noe som helst per d.d.

Gudskjelov har Rusken bort i mot nulltolleranse for både musepip og medkatter som svinser og svanser rundt ham, slik at det hele er over så snart spetakklet med katt- og mus kommer innenfor hans rekkevidde slik at han får klasket til den musen en gang for alle. Et poteklask fra en katt høres kanskje ikke så fryktinngytende ut, selv ikke for en mus, men når den respektive poten som klasker den rett i veggen er av et såpass kaliber at den dekker hele håndflaten min, så blir det brått av et helt annet kalliber! Ruskens størrelse er nemlig såpass at han ville grenset til mellomstor hund!

Men så skulle det altså skje at musen ble bragt inn i stuen uten at Rusken var inne.. Tufsa og Knert våkner riktignok opp fra sløvingen på sine respektive plasser, men tilsynelatende kun fordi de lurte på hva pokker det gikk av Dolly. Pepsi, derimot, blir imidlertid hakket mer nysgjerrig.. For mens de andre i det minste hadde en viss jaktinteresse en liten periode i sin pure ungdomstid, har Pepsi aldri jaget noe som helst i sitt 5 1/2 år lange liv. Og den svært så begrensede jegervirksomheten forøvrig tatt i betraktning, så var hun, tro det eller ei, helt i det blå hva dette søsteren kom trekkende med inn i stuen kunne være for noe..

Søsteren Pepsi, derimot, som jeg er overbevist om ville plassert blant topp 10 av verdens mest atypiske katter om det fantes en slik kåring, har faktisk aldri jaktet et bytte i hele sitt 5 1/2 år lange liv..

Selv var jeg i ferd med å trekke et lettelsens sukk da det lot til at kattens lek med noen levende mus iallefall lot til å være over før jeg fikk grepet inn. Dollys interesse lot også til å falle som en stein på dette tidspunktet, i det hun legger den fra seg, for så å trekke seg litt tilbake, hvor hun ble stående å se om det kunne være noe mer å hente, for å si det sånn. Pepsi drister seg så bort til dette her som søsteren har lagt fra seg, for så å våge seg bortpå med poten.. Hun skvetter imidlertid tilbake som et prosjektil, og hadde allerede rukket å få full piasavakost av pelsen før hun nådde gulvet i landingen i det musen atter igjen våkner til liv med et pip og rykker til. ‘Pepsen’ befinner seg i sjokktilstand der hun står sidevent i full forsvarsmodus og frese, med ører liggende paddeflatt bak på hodet, og pelsen like strittende som en sånn der australsk pinnsvin -sak.

Fra Ruskens ståsted, faller det ikke i god jord når de andre skaper sånt her ståhei i heimen. Å bli vekket opp fra sin døs i lugn og ro med mas og styr, er i det hele tatt bare helt ‘blæh’..

Jeg hadde jo opp til da tatt det som en selvfølge at samtlige arter fra naturtens side instinktivt kjenner igjen hva som er for mat å regne for den respektive arten, og at mennesket var den eneste av disse som har klart å tape denne evnen, sammen med så mange andre av våre opprinnelige overlevelsesinstinkter. Riktignok hadde jeg jo selvsagt forlengst fått merke at bortskjemte ‘fur-babies’ utvikler en svært så påtagelig kresenhet, men det hadde allikevel aldri vært i mine tanker at de skulle kunne fjerne seg så til de grader fra sin natur at de brått viste seg å ha en fobi for det som fra naturens side er ment å utgjøre hoveddelen av kosten!

En stk. uber-stolt pusefrøken som etter adferd og kroppsspråk og dømme later til å tro at den Pepsi-skapte viraken er grunnet i ren- og skjær begeistring..

Men Ikke faen om ‘Pepsen’ nærmet seg den saken igjen! Det hele kulminerer jo da med at jeg bare må prioritere panisk katt fremfor døende mus (som så skulle vise seg å faktisk være død etter dette siste ‘sprellet’). For med en gang jeg tok henne opp, så var det åpenbart at dette her ikke bare var snakk om å skvette. Dette var nemlig en pus i panikktilstand, for hun klamret seg fast mens hun skalv som et aspeløv..

Oversatt fra kattespråk til norsk, betyr en slik vridning på ørene at det er en lettere krenket/forurettet ‘pusers’ en har med å gjøre.. 

Det hele var altså regelrett surrealistisk. Der sto jeg altså med en skjelvende katt på armen og en nylig avdød mus på gulvet, og det absurde i situasjonen gjorde det selvsagt umulig å holde latteren inne. Jeg vet ikke hvordan det er med mine katter, men ‘the furry five’ reagerer på latter. Vanligvis ‘våkner de til live, og blir nysgjerrig på hva som avstedkommer med disse lydene. Hva de forbinder det med, har jeg selvsagt ikke noe (eksakt) svar på, men de viser iallefall med all tydelighet at det er noe positivt ladet. Men Pepsi, som begynner å roe nerven med en gang hun blir løftet opp i god høyde fra museliket, er åpenbart av den oppfatning at disse gladlydene ikke er hjemmehørende i det scenarioet som nettopp har utspilt seg, så mens panikken går ut av systemet, så kommer krenkelsen inn i dennes sted. Så det var både stolthet, fornærmelse, tilfredshet over gjeninntatt ro og orden i heimen, og lettere forvirring over hva som foregår blant de lodne bøllefrø i det musen blir skuffet opp på en reklame-blekke og fraktet til sin ‘siste hvile’ inne i ‘bushen’ på baksiden av huset.

Knert er vel den som må sies å være unskyldt for sine avvik fra en betydelig del av det som er naturlig adferd for sin art, i og med at han er blitt flasket opp- og oppdratt av meg fra han ble funnet, og kjørt hit anslagsvis 3 uker gammel. De andre har riktignok bistått på det mest forbløffende vis, men siden naturlig adferd vitterlig ikke er noe som vektlegges nevneverdig i denne lodne gjengen, så har han m.a.o ikke blitt skolert i konsten å være en katt. Han ble dermed stående i full forvirring som vitne til det hele, for så til slutt å våge seg bort for å sjekke om den ‘Pepsen’ han kjenner er tilbake..

Selv om det hele var en hysterisk seanse, er det allikevel utvilsomt av det gode at det råder en unison distansering fra sin respektive natur med tilhørende latskap blant ‘the furry five’, slik at det minimalt med jegervirksomhet i hverdagen.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Klikk her for det sist utgitte bildet i dette konseptet! 

Dette er et av mine favorittbilder av Ruskepusen min, da både lys, posering, og det som ellers måtte være sitter perfekt. – Og hva (bla.a) Rusken angår, er dette så langt i fra hverdagskost som det vel er mulig å komme, for her har vi nemlig en herremann som er pokka nødt til å ha en 6 sans når det kommer til påslåtte kameraer, samtidig som han, i likhet med Knert og Pepsi, som har gjort sport i.å herpe flest mulig bilder ved å foreta en brå bevegelse akkurat i det en klikker utløsertasten..

Nå når han vel ikke helt opp til Knerts regelrette superpower i hht å fremstå som en slags uformelig skygge av seg selv på hva som i utgangspunktet er garanterte ‘keepers’, for det tror jeg strengt tatt ikke er mulig. Men hva Knert har ‘fordel’ av i hht superpowers hva brå bevegelser timet på hundredelen, tar Rusken igjen ved at han er ensfarget, hvilket krever mer av både lys- og bakgrunn for å skikkelig dreis på sånt som konturene i ansiktet. (Hvordan andre serverer både videoer med de respektive ‘pelsdotters talløse morsomme påfunn- og episoder- og bilder som viser de på sitt vakreste på løpende bånd, er for meg et mysterium..)

Men ‘every duck has its day’, som det heter seg på utenlandsk, så også mine pels-pøbler. Og her har vi altså dette ene- av et snitt på +/- 1000 bilder som blir (forsøkt) tatt hvor ‘kattenes konge’ virkelig står frem i all sin prakt.

Fra siste fotorundes favorittelement, er det denne gang den vegetative favoritten som skal tas nærmere i øyesyn: Blomsten hvis direkte oversatte engelske navn får den mest ‘blod-harry’ ordlyden.. 

– Nemlig ‘Lily of the Valley’, -eller ‘Lily fra ‘dær’n’ som den ville blitt hetende på godt Norsk, dog langt bedre kjent under det hakket mer flatterende navnet ‘liljekonvall’..

Til tross for at jeg er en av de ytterst få jenter som aldri har drømt om å stå brud, da tanken på ekteskapsinngåelse har fremstått klaustrofobisk i mitt lettere forkvaklede sinn fra barnsben av, er det allikevel to ting selv jeg greide å mane frem når temaet ble bragt på bane i oppveksten;

1) Tiara på hodet.

2) Liljekonvall i buketten.

..- Men flotters og velduftende blomster- og en sparkling drømmetiara på knollen til tross.. Holdbare grunner for å avgi livsvarige løfter en derfor ikke kan vite om lar seg gjøre å overholde, er det dog ikke.

Og en blomsterbukett er- og blir en blomsterbukett, -hverken mer eller mindre, uavhengig av om den bare er en bukett- eller en brudebukett, så..

..Og det var hva vi hadde av ren & skjær svada for denne gang..

Vi har klimaforskere, klimakonferanser, klimaaktivister og klimarapporter. Offisielt syntes det å være opplest og vedtatt at verden står på randen av en krise av abnorme proposjoner grunnet menneskeskapt drivhuseffekt. Men til forskjell fra hva som vanligvis er utkommet av et såpass ensidig bilde fra offisielle hold som det som gis på dette området, ser vi her at uenigheten i hht at det faktisk ER slik det sies istedet øker! Og argumentene deres er faktisk for sterke til å ignoreres..  

Kvinner med kukk..

Selv kan jeg bare innrømme at jeg ikke har peiling på hva som faktisk er realiteten hva denne (angivelige) globale oppvarmingen angår. For på den ene siden, er det jo en kjensgjerning at andelen CO2 i atmosfæren fører til en såkalt drivhuseffekt med den følge at en mindre del av varmen fra sola slipper ut, slik at vi ender opp med en høyere overflatetemperatur. Det er dette som er grunnen til at temperaturforholdene på vår naboplanet, Venus, antas å ha gått fra svært behagelig- til det brennende 475°C -helvetet som den er endt opp med å bli. – Og det er en kontrollert utgave av den samme effekten som er gitt å skulle sørge for oppvarmingen (så vel som oppbyggingen av en jordlignende atmosfære) i den planlegte terraformingen av Mars. M.a.o er det ingen tvil om at det vitenskapelige er på stell hva det rent kjemiske angår. – Ei heller later det til å være noen grunn til å tvile på de respektive temperaturmålingene som angis i denne sammenhengen.

Så langt ser det jo vitterlig ut til å være en ‘slam dunk’, ikke sant!? Det ser da ut til å være bunnsolide bevis dette her! – Men så enkelt er det altså vitterlig ikke..

For det første, er det bildet som gis av situasjonen utelukkende basert på temperaturmålinger som ligger latterlig tett opp til vår tid. Når det gjelder forholdene på planeten som sådan, må en nemlig se ting i et hakket videre perspektiv enn hva vi gjør i det daglige, med tanke på at det er ca 4 milliarder år siden planeten så dagens lys, hvorav den er anslått å ha huset liv et sted mellom 3 – 3,5 milliarder år. Følgelig, innebærer dette at tidsperioder på 200, 300, 500 år, som fra vårt menneskelige perspektiv syntes tilnærmet uendelige, ikke en gang er for en dråpe i havet å regne i astronomisk perspektiv. I praksis vil dette altså si at temperatursvigninger på så- og så mye siden 1980 ikke kan sies å ha store verdien uten at det foreligger noe mer, mens målinger fra 1800 -og-ett-eller-annet igrunnen ikke sier all verden, men kan i det minste gi et svar på de naturlige svingninger som forekommer innen en tidsalder.

Når denne faktoren så legges til dette med at overflatetemperaturen på planeten har en påvist snittøkning på så og så mye, blir det brått langt mer usikkerhet rundt disse tallene. For nå er det ikke lenger kun snakk om hvor mye temperaturen har økt med de siste tiår, men også hvordan ståa er i forhold til (anslått) overflatetemperatur for 4-500 år siden, for 1000 år siden, osv. Og den økningen som har vært de siste 100 år, blir brått til en senkning om vi ser på forholdene en 100-150 års tid før der igjen, så hvor stor del av de siste års oppvarming, -om noe, er menneskeskapt?? For selvsagt er de respektive utslippsmengder reelle, men hvor stor del av dette utslippet fikses igjennom naturens egne prosesser er det fint lite konkret kunnskap om. Følgelig, er det dermed ingen som later til å kunne dokumentere noe eksakt i hht hvor stor del av dette her som skyldes naturlige temperatursvigninger og hvor stor del som er menneskeskapt.

Når det er sagt, så er det imidlertid all grunn til å gå ut i fra at en del av de siste års temperaturøkning er menneskeskapt, m.h.t at temperaturen har økt i takt med økningene i utslipp. Så, for å gjøre en lang historie kort, så holder dette såpass vann fra et vitenskapelg ståsted at jeg ikke ville sett noen grunn til å stille spørsmål i anledning klimaforandringene om det ikke var for at det på sentrale områder handles på et vis som ikke adder opp med den oppgitte krisesituasjon..

Jeg kommer iallefall til kort i hht å kunne finne plausible forklaringer som ‘tetter’ den logiske bristen ved at  styresmakter og maktelite ikke utviser noen restriksjoner med å igangsette massive byggeprosjekt (veier, fabrikklokaler, skyskrapere, osv, osv) i de samme kystområder- så vel som utsatte landområder som de hevder vil  preges av stadige oversvømmelser innen 2050 om ikke utslippene snarest reduseres til et minimum. – Og siden den reduksjonen vil umulig kunne la seg gjøre, så adder de gitte prognoser bare ikke opp med at hverken den økonomiske- eller politiske makteliten later til å ha det minste betenkeligheter med å investere i prosjekt som sannsynligvis vil ødelegges/være mer eller mindre ubrukelig innen en 25 års tid! Hva større fabrikklokaler, høyhus, o.l angår, så innebærer jo dette intet mindre enn at de angivelig vil befinne seg midt i et flomområde i god tid før gjelden er betalt!

Konkret, så inkluderer altså de områder det her er snakk om f.eks New-York City, Danmark som sådan vil jo, om vi skal ta disse prognosene på ordet, være utelukket å bygge- eller investere i noe som helst i grunnen, og Nederland plasserer seg jo også godt nede i bunnsjiktet over land å investere i, for å si det sånn. Bare det at politikerne her på berget ufortrødent fortsetter med å bygge opp- og/eller investere i de hytte/ferieeiendommene på Hvaler, Tønsbergtraktene, og i det hele tatt om de faktisk er helt sannferdige i sine dystre redegjørelser henger jo overhodet ikke på greip, spør du meg! Så da sitter man jo igjen med spørsmålet hvorfor de (tilsynelatende) gir opplysninger som er stikk i strid med egne disponeringer!?

Som sagt, kan det godt være det finnes en eller annen forklaring som tetter igjen det som ut i fra de allmenne opplysninger peker i retning av et reinspikket paradoks. Dette vil iallefall være en absoluitt betingelse for at jeg skal kunne ‘kjøpe’ de nevnte prognoser.. Slik det fremstår nå, så sitter jeg imidlertid med en nagende mistanke om at det kan ligge noe sånt som økonomiske motiver bak dette her, ved at klimaeffekten overdrives for å få fokuset hit fremfor slikt som f.eks nedfellingen av reinskogen.

Og det er vel nettopp ved denne nedfellingen av reinskog hvor skoen trykker som mest for min del. I mine øyne, er det nemlig utslettingen av disse skogområdene som er det mest prekære å rette opp i hva menneskelig ødeleggelser angår. Grunnen er at det er her vi etter alle solemerker forårsaker størst skade, død og lidelser hos planetens øvrige arter, i det arter dør ut over en lav sko som følge av denne hogsten. For vi har faktisk ikke noe mer eierskap til denne planeten enn enhver annen art, slik at måten vi tar oss til rette på er mildt sagt avskyelig. Følgelig mener jeg dermed for det første at det er på høy tid at vi tar støyten for vårt eget crap, for å si det sånn. – Altså at vi rett og slett må ta de konsekvenser i form av menneskelige tragedier som måtte avstedkomme noen m.m høyere vannstand selv. Selvsagt ville det ideelle vært om ingen måtte vært nødt til å lide for noe som helst, men våre ødeleggelser er dessverre alt for graverende til at så skal kunne skje. – Og som seg hør og bør, vil rettferdigheten selvsagt ikke kunne skje fyllest her heller, da dette etter alt å dømme vil gå hardest utover følk som så langt i fra har brorparten av skylden. Greia er bare at slikt som gorillabestanden i Afrika og elefantene i Asia iallefall ikke har ødelagt noe som helst, slik at en som menneske blir nærmere å ta denne smellen enn jordens øvrige arter.

Jeg er fullt klar over at en slik likestilling av livsformer oppleves kontroversielt av mange. Men like forbannet så kommer jeg bare ikke forbi denne skamfølelsen over egen arts selverklærte fortreffelighet og opphøydhet i hht verdi. For det er faktisk ingen- eller intet annet enn mennesket selv som i forbindelse med natur- og skaperverk har gitt noen indikasjoner på at dette er tilfelle!..

Siden det planlagte tekstbaserte innlegget viste seg å kreve mer research enn som så, blir det kun tid til en tur ut i det våte element i dag. Men i det vi skal ned til det lille tjernet, så er jeg i det minste der jeg trives aller best på fotofronten.. 

Ubeskrevede blad!

Fra det ugresset som fylte det siste fotoinnlegget her på berget, skal vi heve oss over dette nivået denne gang, – bokstavelig talt. For i dag skal vi nemlig opp i trærne.. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I takt med at dette med aksept av de som hevder å føle seg fanget i feil kropp m.h.t kjønnsident, popper nå menn som angivelig identifiserer seg som kvinner inn i idrettsverden som paddehatter. Følgelig er det, pr. d.d, en rekke idretter der de respektive forbund ikke har satt foten ned for deltakere som har gjennomgått en mannlig pubertet man som biologisk kvinne ikke har en snømanns sjanse i helvete å kunne hevde seg i.. 

Here we go again..

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg har jo ved flere anledninger tatt opp ulike aspekter ved den stadig mer absurde utviklingen av det som i utgangspunktet var en kamp om aksept av de som er ‘født i feil kropp’ . Men denne gang skal det altså ikke dreie seg om den borderline grenseløse selvidentifiseringen, men at det også har fart galt avsted med dette grunnfenomenet i så måte, -altså i hht biologiske menn som føler seg fanget i feil kjønn, og omvendt. For som nevnt innledningsvis, regelrett oversvømmes kvinneidretten av biologiske menn som angivelig identifiserer seg som kvinner.

En påtagelig fellesnevner for disse ‘nytransformerte kvinner’ er at de, i de mannlige konkurransene de har sine hjemmehørende har manglet det ‘lille ekstra’ som må til for å kunne nå helt til topps i sine idretter. – Men i konkurranse med kvinner, derimot, ser muligheten for å nå til topps internasjonalt, med VM, OL, og alt som hører til, brått særdeles mye lysere ut for den mannlige middelmådigheten!

Nå er det heldigvis også mange forbund som har vedtatt å nekte deltakere som har gjennomgått mannlig pubertet innpass i kvinneidretten, til tross for at de respektive utøvernes testosteronnivå er innenfor det tillatte. For mens dette med testosteronnivå i kroppen er argumentet som benyttes når det argumenteres for at en penis fra eller til ikke har noe å si i hht hvorvidt en er for fullgod kvinne å regne, så er det et vitenskapelig faktum at dette har fint lite å si i denne sammenhengen. Om testosteronnivået på testtidspunktet er skviset ned til et kvinnelig nivå, så forsvinner ikke den muskelaturen som avstedkommer det å ha gjennomgått en mannlig pubertet av den grunn. Og det er tross alt muskelaturen det dreier seg om, og ikke hormonballansen som sådan. Ja, testosteronnivået har sitt å si for oppbyggingen av den respektive muskelaturen, -det er jo derfor tilskudd av nettopå dette som det i nærmest samtlige dopingsaker dreier seg om. Greia er imidlertid at testosteron først og fremst har relevans i hht å bygge opp den respektive muskelmassen! -Og m.h.t at dette tross alt dreier seg om toppidrettsutøvere, så vedlikeholdes derfor den oppnådde muskelaturen i stor grad uavhengig av om testonivået i blodet så skulle synke aldri så mye.

For det det koker ned til her, er vår biologi. Har man gjennomgått en hhv mannlig- og kvinnelig pubertet, innebærer dette at vi har fått to vidt forskjellige utgangspunkt å jobbe med i hht fysisk styrke. Selv med samme testosteronnivå,  vil m.a.o et mannlig utgangspunkt uansett ha en mildt sagt uforholdsmessig fordel i forhold til en kvinnlig hva opptreningspotensial angår satt opp mot et kvinnelig. Men så langt, er det altså en rekke idrettsforbund som (fremdeles) har døren åpen for disse (angivelige) transkvinnene. – Og da snakker vi ikke små, sære idretter, og ei heller idretter der muskelmasse har begrenset relevans som f.eks cricket og curling, men verdensidretter som sykling og svømming!

I all sin morbiditet, kan jeg jo ikke la være å le av den galskapen som, man er vitne til. Jeg mener.. Hvem kunne vel i sin villeste fantasi ha sett for seg at kvinneidretten atter igjen skulle dommineres av de samme bulende muskler og bulen av en penis i shortsen som kjennetegnet dopingidrettens grelle ‘glansperiode’ på 70 -tallet!?..

Men mens urettferdigheten som følger at middelmådige (biologiske) mannlige utøvere gis anledning til å dominere i kvinneidretten er hva saken objektivt sett dreier seg om, har det for meg personlig også en alternativ vinkling. For jeg kan nemlig ikke se verdien av de seire de respektive utøverne har satt seg fore å oppnå. Og da refererer jeg faktisk ikke til at de er tiljukset, men hva som i sin tid utgjorde det springende punktet for at jeg selv i sin tid tapte den nødvendige motivasjonen i hht å utvikle det potensialet jeg hadde til å kunne bli en løper av internasjonal kaliber..

Om så jeg selvsagt var helt på det rene med følgene av de biologiske forskjeller som foreligger mellom kvinner og menn, så fikk jeg nemlig erfare at det å vite på det rent interlektuelle plan, fikk en helt ny dimensjon i det denne viten fikk sunket inn til også å bli en ‘full blown’ erkjennelse av det ubestridelige faktum at jeg aldri ville kunne måle meg med mine mannlige motstykke, for å si det sånn; For uansett hvilke- og hvor mange internasjonale mesterskapstitler  jeg enn måtte klare å vinne, og uansett hvilke rekorder jeg så måtte klare å sette, ville jeg aldri kunne bli verdens raskeste (menneskelige) 800m løper. Og her var det så at interlektet- og det følelsesmessige nektet å spille på lag, og som seg hør og bør når så skjer, hadde ikke det intetlektet som tilsa at en seier i kvinneklassen ikke står et grann tilbake for den mannlige en sjanse stilt ovenfor at jeg på det følelsesmessige plan dermed var hensatt til B-ligaen..

Altså.. Jeg er fullt klar over at jeg har et fullstendig forkvaklet sinn på dette området, men når jeg ser tilbake, så har jeg bestandig målt meg selv opp imot samtlige. På barneskolen var jeg f.eks aldri den raskeste jenta på 60m, men kunne ikke annet enn å si meg godt fornøyd med å klokke inn som nr.2 i klassen (etter den raskeste gutten) i 6 klasse. Og så fortsatte det postpubertalt på videregående, i det jeg i følge den allmenne oppfatning var skolens raskeste jente på ‘skoleløypen’, mens jeg i eget hode kom inn som nummer 4- eller 5 i klassetesten..

Jeg var altså så til de grader god at jeg faktisk klarte å slå de fleste guttene, og deriblant en landslagsutøver i turn! Men når det kom til de de guttene som satset på idretter som på ett eller annet vis tilgodeså kombinasjonen hurtighet og stamina, var jeg (selvsagt) sjanseløs. – Og jeg klarte å stå i dette her en stund, det skal sies, men i det nettet begynte å snøre seg såpass sammen at jeg ikke lenger kunne flyte på talentet i samme grad i hht den videre utviklingen, slik at jeg begynte å få en viss anelse av hva det ville koste å nå yil topps, var det altså kjørt.

Til tross for at jeg, som sagt, er fullt klar over at dette var en gal oppfatning, og dermed iallefall tilnærmet evner å se kvinneklassens seire som likeverdige de mannlige vinnerprestasjoner fra tilskuerplass, så kan jeg alikevel ikke forstå at det å kunne bli en ener i kvinneklassen kan ha noen verdi for en som er biologisk hjemmehørende blant menn. I dette anliggende, blir det for mitt vedkommende ikke annet enn at en som er hjemmehørende i A -heatet finner et smutthull for å kunne jukse seg til en seier i B-heatet. Og i følge den kunkurranserelaterte delen av min persona, er en seier i en B-klasse fullstendig verdiløs. Det var jo en og annen anledning der jeg særdeles motvillig ble hensatt til å løpe B-finaler i det jeg ble satt opp på andre distanser enn der jeg hadde mitt hjemmehørende, som f.eks 100 – eller 200m, for sånt som klubbpoeng. Det eneste som kunne være av interesse på de resultatlistene, var hvordan jeg hadde plassert sammenlagt, og jeg kan derfor ikke begripe at disse såkalte kvinnene med både penis og sjeggvekst ikke later til så mye som å streifes av noe tilsvarende når de tross alt legger ned alt det som kreves av arbeid og forsakelser for å kunne nå verdenseliten i en idrett. For det er jo det unike talentet som kreves for å ha en mulighet til å nå toppen i en verdensidrett som ligger til grunn for at de ikke har kunnet gå ‘all the way’ som menn, og ikke innsatsen! Og de kvinnene de går opp i mot på dette nivået er faktisk såpass gode at en som middelmådig mann slett ikke kan ‘spasere seg’ til seier. Men ikke desto mindre, vil denne innsatsen som nedlegges like forbannet være ensbetydende med garantert suksess i konkurranse med kvinner. – En suksess som jeg altså hverken kan forsvare på det rent objektive plan når det kommer til de fysiske forhold som foreligger, eller på det personlige plan i hht å det å føle noen verdi i det å vinne kvinneklassen som mann..

Det er kun gått noen få uker siden jeg tok opp dette med å skåne unger for livets realiteter istedet for å forberede de på hva som venter når de engang er tenkt å forlate redet i innlegget barndommen er ment å være en opptrening til å mestre livet. Men i kjølvannet av årets 17 mai-feiring, har det evinnelige gnålet om angivelig ‘utenforskap’ for de mindreårige hvis foreldre/forestatte ikke har ubegrenset kjøpekraft blitt tatt til et helt nytt nivå.. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hva om alle midler var tillatt??

Helt konkret var det som fikk ‘ballongen til å sprekke’ denne gang, en kronikk av stortingsrepresentant for partiet ‘Rødt’, Mimir Kristjansson, på tv2.no. Her tas nemlig denne skjermingen av unger for livets realiteter til et nivå så til de grader absurd at jeg kjenner på en indre krig mellom trangen til å le- og å brøle et par sannhetens ord inn i PC-skjermen- og ut til de tusner med tilhørighet i det respektive hylekoret.

Det er mer enn galt nok når vi har fått en policy som tilsier at unger skal vokse opp med en illusjon om at det ikke finnes nevneverdige økonomiske forskjeller- og konsekvensene av disse. I dette barndommens tilsiktede fantasirike, skal samtlige kunne få de samme tingene/godene, og i de tilfeller hvor så (selvsagt) ikke lar seg gjøre, er barna gitt å lide under såkalt ‘utenforskap’ og det som verre er. Så kommer altså denne i overmåte venstreradikale politikeren og drar det hele enda lenger it i det hinsidige ved å trekke bunader/festdrakter inn i den eksisterende mixen av ungers ‘must-have’s for ikke å føle på utenforskap og fattigdom. Bla.a kommer han med følgende uttalelse:

*jeg siterer* 

“Dette er folk som ikke har mulighet til å kjøpe en festdrakt til barna som kanskje bare brukes en eller to ganger før den blir for liten. Alle som har barn vet hvor utrolig sårbare de er for å føle seg utenfor. Å være den eneste jenta i klassen som ikke har råd til verken bunad eller festdrakt, er sånt som svir for en niåring..”  

Jeg mener.. Ja, det er et ubesstridt faktum at man som barn opplever det som vanskelig de gangene en ikke får de samme tingene- eller får lov til som vennene våre. Vi alle har vel friskt i minne hvordan vi selv i sin tid hylte ‘men alle andre får det!!!’ til våre hardt prøvede foresatte, mens de av dere som har barn fra barneskolealder og eldre garantert opplever/har opplevd det samme med deres barn (-for ellers ville jo ikke dette vært noe issue, så..) Men om så disse bruduljene er både opprørende- og slitsomme for både barn og foreldre, er ikke ensbetydende med at den delen av oppveksten hvor man får kjenne på at det er forskjeller i hht kjøpekraft bør bekjempes. – At det ultimate målet skal være at ungene blir forskånet for følgene av de enkelte husstanders forskjellige økonomi. Snarere vil jeg vel si det er ‘anything but’.

Jeg kan jo ikke annet enn å spørre når det å få alt en pekte på har falt gunstig ut på noen som helst måte, for noen som helst, noensinne?? – Nå har jeg selvsagt ikke dekning for å påstå det ALDRI har forekommet, men personlig har jeg iallefall enda til gode å møte- eller i det hele tatt høre om noen som dette har vist seg fordelaktig for i hht den menneskelige utvikling!

En trenger vitterlig ingen universitetstittel på emnet for å være inneforstått med følgende: Barndommen har, for mennesket, liksom for de øvrige av planetens pattedyr, fra naturens side den ene hensikt å være den nødvendige opptreningsperioden for å kunne håndtere livet som et selvstendig, voksent individ. For en såpass kompleks art som menneskets del, strekker barndommen seg derfor over svært lang tid i forhold til de fleste andre arter, da denne kompleksiteten innebærer at det er mer som kreves- og derav læres for å kunne fungere på egen hånd når den tid kommer. – Og hvordan en unge skal kunne lære noe som helst om hvordan verden fungerer-, følgene av dette-, og mestring av disse problemene- og realitetene når de oppstår om de skjermes for innsyn i de respektive realiteter til de er godt opp i ungdomsskolealder eller eldre, er over min fatteevne. For om så ungen bare får forbli i ‘det blå’ i hht verdens iboende ‘urettferdighet’ til de som 13 åringer begynner på ungdomsskolen, innebærer faktisk dette at det kun er 5 skarve år igjen av opptreningsperioden frem til de fyller 18, og være i stand til å mestre livet på egen hånd. Og 5 år er forbannet liten tid når det er snakk om den mer eller mindre gradvise tilvenningen som kreves for å kunne forholde seg til at det rettferdighetsprinsipp bestående av at ting skal deles likt som vi av en eller annen grunn er født med faktisk er ikke-eksisterende! – For ikke snakke om å bli på det rene med de faktorer som avgjør om en havner på den ene- eller andre siden av denne angivelige urettferdigheten, og ikke minst at det å sørge for å havne på de rikest fordelte i hht kjøpekraft og derav livets goder også har en pris som gjerne er såpass høy at man evner å se at det allikevel er underordnet et rettferdighetsprinsipp også her.

Greia er jo at det samme hylekoret som bærer seg over de angivelige ‘lidelser’ som påføres barn fra hjem hvis økonomi har visse begrensninger i hht kjøpekraft, er de samme som kaster all verdens fordømmelser over de som bestreber seg det å kunne finansiere det som kreves i hht å kunne gi ungen alt det som ‘andre har’. For det har seg unektelig slik at dette kun er gjennomførbart ved å begå sistnevnte ‘storeslem, -nemlig å ‘prioritere jobb fremfor samvær med barnet/barna’. Det er nemlig klin umulig å få gjennomført det ene- uten å begå det andre, for å si det sånn! Ergo står man rett og slett med valget om tid til rådighet på bekostning av kjøpekraft, eller kjøpekraft på bekostning av tid.

Når jeg snakker om ‘økonomiske forskjeller’ i forbindelse med dette her. så strekker dette seg selvsagt ikke utover det som innebærer å ha slikt som mat på bordet, tak over hodet og strøm i kontaktene, for å si det sånn. -Og her må det også sies at en god del av de som skriker høyest om ikke å ha penger til å dekke deisse primære behov, er så forbannet lite prisbevisst- kombinert med å gjøre nada for å finne ut hvorvidt det muligens kan finnes billigere alternativ for enn butikkutsalgene. Eksempelvis, har tett opp til samtlige dagligvarekjeder har fullgode alternativ til nesten 40% lavere pris enn de tradisjonelle merkevarene, later til å ha gått de hus forbi, og bruktbutikker syntes å være et ukjent begrep. Jeg har selv jobbet i en gjenbruksbutikk, så jeg vet ‘first hand’ hvordan en kan få praktisk talt alt som er av svindyre remedier til en slikk og ingenting. F.eks kan en få sånt som full pakke med alpinutstyr som er brukt toppen to sesonger, og gjerne ser ut som om de kommer rett fra butikken til en 500 -lapp, sykler, møbler, hvitevarer, merkeklær.. -You name it! Hva klær angår, kan jeg fortelle at sorteseringen av innkomne varer fungerte som følger; Ser det det det minste brukt ut → Rett på søppeldynga. Ergo var det KUN klær som så spill nye ut som ble lagt ut for salg. – Og ‘salg’ i den her forbindelsen innebærer at en gjerne kommer hjem med et par stapp fulle bæreposer for en tohundrelapp.. Her vil jeg imidlertid anbefale de gjenbruksbutikkene som er driftet av f.eks Frivillighetssentralen og Evangeliesenteret, og unngå Fretex, da disse er langt mer businessminded med et ditto prisnivå. Selv er typ 90% av de innkjøp jeg gjør fra Gjenbruk. Jeg mener.. Å betale 3-4 ganger så mye- eller enda mer for samme produkt- og da gjerne av et dårligere merke på toppen av det hele, er jo regelrett idiotisk!

Og når sant skal sies, burde det jo igrunn klinge langt flere bjeller enn hva det faktisk gjør i hht at en servitør og bartender som blogger på si sprader rundt i Jean-Paul -jakker med en merkeveske i hånden!.. For her er det vitterlig noe som ikke adder opp i forhold til butikkprisene på de respektive remedier!

For har en (mot formodning) ikke en slik bruktbutikk innen rekkevidde, eller de ikke har hva man er på utkikk etter, så har man Finn.no, samt x-antall mindre utgaver av tilsvarende konsept. Så på bakgrunn av dette, evner jeg bare ikke å skrape sammen nevneverdig empati for de såkalt lidende der det fremkommer at de kun går etter butikkprisene når de erklærer ting for dyrt, og ungen derav er lidende.

Videre, kommer jeg ikke utenom en i overmåte sterk fornemmelse av at denne såkalte ‘utenforskapen’ og ‘fattigdomslidelsen’ hos de unger som er født inn i husstander som ikke kan finansiere årlige utenlandsferier, merkeklær- og vesker, sportsutstyr, svindyre fritidsaktiviteter og luksusmiddager i hverdagen, rett og slett er konstruert! For det har seg nemlig sånn at mens jeg gikk på verdens beste barneskole, hvor slikt som motepress og konkurranser om hvem som hadde vært på den feteste sommerferien var ikkeeksisterende, så eksploderte det på ungdomsskolen. Det var faktisk ikke et spor mindre motepress på den skolen, hvilket var Fredrikstads største, med hele 7 klasser i mitt trinn (-altså A tom G). Den gang var det Millet -jakker, Lacoste gensre og trøyer, Busnell gensre- og vinterplagg, og Levisbukser som var det helt store. Jeg var forsåvidt heldig på Lacoste-fronten da det vanket noen tennisskjorter fra min tante som var bosatt i USA på den tiden, og jeg husker den fullkomne lykken i det jeg åpnet julegaven med noen Busnellplaagg til jul. Men Millet -jakken, derimot, kom imidlertid ikke på tale. Og i dag ser jeg jo virkelig hvorfor; De kostet nemlig et par-tre tusen da jeg var i 13-14 årsalderen, hvilket er.. *ehh..* – en relativt drøy time siden, for å si det sånn!

Men den gang, følte jeg vitterlig på dette med at ‘alle andre’ lot til å ha en sånn jakke. -Men hadde jeg vondt av å oppleve denne utenforskapen? – NEI!! For ved å ikke kunne få alt- og at dette gjerne berodde på prisen, så lærte jeg hvordan spillereglene er i den verden der jeg noen år etter var hensatt til å skulle klare meg på egen hånd!

Og hva ferier, o.l angår, så er dette såkalte ‘behovet’ for å få tilsvarende storslåtthet som ungene fra de mest pengesterke hjemmene et oppkok fra ‘mamma-politiet’ som har forpestet hele samfunnet. For jeg var selv nemlig fullstendig fremmed for at våre teltturer på en eller annen holme i Hvalertraktene og besøk hos slektninger på Sørlandet sto det minste tilbake for sånt som 14 dager i Tunisia. -Og det er jeg ikke et øyeblikk i tvil om er tilsvarende hos unger i dag dersom ikke disse voksenpersonene kommer inn og setter griller i hodet på de i hht at de skal føle det sånn og slik. For barn ser nemlig ikke slike forskjeller som det foreligger mellom sånt som turer til Tunisia- og snekketurer til Hvaler med telt og sovepose! – Det vet til og med jeg, og jeg er vitterlig ingen ekspert på barnepsykologi..

I det jeg leser at nok en friidrettsstjerne er tatt i doping, blir jeg atter igjen bevisst det hinsides politisk ukorrekte spørsmålet som, i anledning dopingsaker, har det med å presse seg inn i bevisstheten; Dersom det ble avholdt en konkurranse der alle midler var tillatt; Hvilke utslag ville dette gitt på rekordstatistikken? – Det det dreier seg om, er m.a.o hva er menneskekroppen faktisk i stand til å prestere?? 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Har LHBTQ ødelagt pride??

Nå mener jeg selvsagt ikke på noen som helst måte at dette er ønsket utprøvd i praksis! Dopingbruk er- og blir livsfarlig, så om noe slikt ble satt ut i livet, ville jo en betydelig andel idrettsutøvere vært døde og begravet før fylte 35, ikke minst fordi folk ville tatt fullstendig av som følge av slik praksis. Men like forbannet er det enkelte idretter, som f.eks sykling, der problemet er så til de grader utbredt at det ikke engang er et spørsmål om hvorvidt en suveren vinner av slikt som Tour de France eller Giro de Italia kan ha tatt noe prestasjonsfremmende, men hva faen de kan ha klart å ‘koke opp’ for å unngå at det gir utslag i dopingkontrollen.

For mitt vedkommende, har jeg bestandig hatt tilnærmet full tillit til at disse testene i det minste var i stand til å ‘snappe opp’ det som måtte være av stoffer som står på listen på det respektive tidspunkt. Samtidig, har en jo også vært klar over at det forskes non stop hhv nye preparater- og midler for å forhindre at det blir utslag på de eksisterende midlene. Derfor tviholdt jeg i sin tid også på den amerikanske skandalerytteren Lance Armstrongs uskyld inntil det motsatte ble bevist. Jeg hadde rett og slett vanskelig for å se for meg hvordan det skulle kunne la seg gjøre å komme helskinnet igjennom alle de tester som har vært utført i løpet av tiden mellom hans første- og syvende strake sammenlagtseier i verdens største- og hardeste sykkelritt! Men dette viste seg altså så visst å være fullt mulig! – Og om så Armstrong er den mest kjente, er han jo så langt i fra den eneste. Dette fremkommer ikke minst av boken til norges tidligere stjernerytter. Thor Hushovd, som ikke bare konkurrerte om den grønne vinnertrøyen i samme periode som Armstrong gikk for den gule. -De to var også å regne som omgangsvenner privat, hvorpå Armstrong, med den største selvfølgelighet hadde droppet spørsmålet om hva Hushovd brukte i så måte over et glass i førstnevntes bolig..

Videre er det oppsiktsvekkende mange som er skråsikre på at det ikke bare var god, norsk fjelluft og husmannskost som i sin tid gjorde den tidligere skøyteløperen Johann Olaav Koss i stand til å prestere som han gjorde under OL på Lillehammer. Dette begrunnes nærmest uavkortet med at ‘de lårmusklene der ikke lar seg oppdrive uten kjemisk bistand, for å si det sånn. – Og jeg ser så absolutt poenget. Jeg mener.. En sisteårs legestudent som på skarve to-tre uker går fra en total fiasko i VM til 4 OL-gull og 3 verdensrekorder (på hhv 1500, 5000 & 10 000m)… Jeg ser jo den, for å si det sånn! Om så er, har jeg imidlertid ingen grunnlag for å si noe om sannsynligheten av, men om så var, dreide det seg iallefall etter alt å dømme om et preparat som ikke sto på listen over forbudte midler. – Og står det ikke oppført som forbudt, er det jo lovlig i juridisk forstand. M.a.o er jeg overhodet ikke i vil om at fyren virkelig var ‘ren’ i den forstand. Men så har vi da det hypotetiske spørsmålet om man også kan betraktes som ‘ren’ dersom det i ettertid fremkommer at en utøver har benyttet midler som på konkurransetidspunktet ikke var oppført på dopinglisten?

Noen konsekvenser i hht å beholde seire og rekorder er jo selvsagt utelukket, men non the less, er det jo også et spørsmål om man vil bli stående som vinner i folks bevissthet..

For ikke snakke om spørsmålet om hvor stor del av den totale mengden av hhv dopingmidler som er listet-. og midler for å skjule de allerede forbudte preparater dagens tester evner å fange opp? – Hvilket igjen koker ned til spørsmålet om hvor stor andel av de store idrettsprestasjoner som er utført helt uten hjelp fra prestasjonsfremmende preparater?

Og her er det vi så er tilbake der vi startet; For dersom en så tenker seg et scenario der svaret på det foregående spørsmålet er at dette med bruk av prestasjonsfremmende preparater er så utbredt at det kun er få unntak av de stående rekorder og  internasjonale mesterskapsseire som er oppnådd av en utøver som er ‘ren’ i ordets fulle betydning; Ville det ikke da vært like greit- for ikke snakke om mer rettferdig å bare gi faen, slik at alle hadde de samme muligheter til å konkurrere under de samme forutsetninger? For det er jo så langt i fra bare med direkte henblikk på mesterskapskonkurranser utøvere velger å ta snarveier. Det er faktisk mest vanlig å benytte slike midler for å booste treningen frem i mot den respektive konkurransesesongen! Følgelig, er det jo ikke det internasjonale forbundet som står for den daglige kontrollen av at reglementet overholdes, men forbundene i de enkelte nasjoner. – Og det er ENORME forskjeller hva syn på dopingbruk innad i de ulike land- og kulturer. Eksempelvis, blir våre topputøvere, som f.eks Karsten Warholm og Jakob Ingebrigtsen, testet left, right & center et utall ganger årlig, uten å ha den ringeste anelse om når kontrollørene dukker opp. Om de så skulle ha reist bort en tur og glemt å underrette forbundet om hvor de befinner seg når kontrollørene finner det for godt å dukke opp, er det faktisk kun et par ganger de så kan forlate stedet med uforrettet sak før det tilsvarer en positiv prøve. Norge går med andre ord all inn for å sikre seg at utøverne er rene, mens en rekke land utføres få, om noen slike tester. I enkelte idretter er det, etter som jeg har forstått noen pålegg m.h.t antall årlige slike uanmelte kontroller det enkelte forbund er pliktig å besørge, men sånt er jo i realiteten kun en papirbestemmelse; Om man ikke fysisk er tilstede og etterser at testingen er gått korrekt for seg, ville jo enhver imbisil klart å få dette her til å fremstå skinnende rent!..

Ergo vil idretten i den forstand neppe kunne bli fair. Og om vi da ser på denne i utgangspunktet surrealistiske muligheten om, helt- eller muligens også delvis, det ikke ville være like greit å bare innse at slaaget er tapt i hht bruk av prestasjonsfremmende preparater, så fremstår det jo unektelig brått i et annet lys. Dessuten kommer jo unektelig liberalisten i meg inn i bildet, hvis grunntanke er at enhver skal få leve sine liv fullstendig etter eget forgodtbefinnende, forutsatt at de ikke er til skade for andre, eller utøver en reell risiko for at så skal kunne skje. Denne politiske- så vel som eksistensielle grunntanken setter jo unektelig scenen for en oppfatning om at det i det minste bør diskuteres om- og eventuelt i hvilken grad forbudret mot prestasjonsfremmende preparater bør opprettholdes. For uansett hvilken side en lander på når de ulike faktorer skal veies opp i mot hverandre, er jo et av hovedargumentene for en lemping- eller bortfall av de eksisterende regler på dette området unektelig det at man kun utsetter seg selv for risiko ved å benytte dopingmidler..

Personlig ville jeg imidlertid aldri vært villig til å ta en slik risiko, men dersom så skulle være at brorparten av eliteutøverne skulle vise seg å være proppfulle av preparater uansett, hvilket innebærer at den illegale forskningen på området ligger lysår forran kontrollapparatet, så innebærer jo dette at hele forbudet blir fullstendig fåfengt!? – Og kom ikke her å si at ikke du som har interesse for idrett også har en del av deg som er nysgjerrig på å få vite hva som er (den garanterte) maksgrensen for hva en menneskekropp kan prestere i hht å løpe fort, kaste langt, hoppe både høyt- og langt, osv, osv..