Solliv: Her finner du like flotte naturbilder som bilder tatt av urbane motiv. Når bloggeren i tillegg er bosatt i min fødeby, Fredrikstad, så ‘booster’ jo dette favorittstemplet til bloggen til et annet nivå.
Isabelle Eriksen: Greit nok at Isabelle Eriksens målgruppe er tenåringer og ‘early 20’s, men bildene som jenta fremskaffer, er iallefall forbilledlige for bloggere av alle aldere, og et sant skue å se på. Selv har jeg ved flere anledninger hentet inspirasjon fra poseringene hennes med riktig så vellykkede resultat.
Natheless: En nyoppdaget blogg for mitt vedkommende, hvor jeg ble fullstendig satt ut av den fantastiske fotokunsten som preger denne utgivelsen.
Iselin Renée: Her har du ikke bare en fantastisk fotograf, men denne bloggeren utmerker seg også ved å tilføre bildene en helt spesiell lyssetting som, iallfall ut i fra hva jeg har sett, er helt unikt for akkurat denne bloggen.
Jeg har sjelden latt meg sjokkere så til de grader som da jeg var rundt 20 og ei i venninnegjengen ble sammen med en fyr på over 30. ‘Herregud, fyren er jo så gammel at han er nærmere 119 enn døden!’ ropte vår felles venninne som overbragte meg nyheten..
Denne 20 år gamle idioten av et ‘selv’ skulle bare visst hvor ondsinnet dette fenomenet vi refererer til som ‘tiden’ fungerer..
Som 20 åringer, lever man fremdeles i den naive tro at en ti-årsperiode er uendelig lang tid, for ikke snakke om en 20 -årsperiode. Den logiske konsekvens av denne virkelighetsoppfatningen, blir dermed at 30 er gammelt, og 40+ tilsvarer noe urgammelt. Hva de tilhørende denne aldersgruppen enda lever i lykkelig uvitenhet om, er at lengden på de neste 20 årene slettes ikke vil tilsvare den nåværende oppfatningen av en tyveårsperiode. Den kommende 20 årsperioden vil snarere være best sammenlignet med den femårsperioden som er gått siden de var 15! – For ikke snakke om at de fremdeles har en god stund igjen før tiden er inne for den grusomme erkjennelsen; ‘
Hva jeg snakker om her, er erkjennelsen fra helvetet. Erkjennelsen som for mitt vedkommende skjedde på, hva jeg har forstått, et ganske så typisk vis ved at jeg lå og slappet av på sofaen etter middag. Som seg hør og bør, driver tankene fra det ene til de andre, hvorpå jeg er på grensen til å gli over i søvn da det plutselig føles som om det skjer en eksplosjon inne i hodet.. Plutselig innser jeg da, 36-37 år gammel, at 20 år ikke er lenger tilbake enn da jeg var 16, -hvilket igjen er like lenge til som at jeg ville være i siste halvdel av 50 årene!! WHAT A FUCK!!! Tall og utregninger poppet opp i hodet som en autist på speed.. – HÆ!? Er livet kun drøye 4 slike perioder!???.. *angst* HÆ!??
Samtidig, er det nå slik i vår del av verden at et menneskeliv generelt og et kvinneliv spesielt, har pr. i dag en forventet varighet på rundt 85 år, et tall som stiger ‘as we speak’. Det blir dermed stein hakke galt å omtale folk som gamle og ‘ferdig’ fra de er 40-50 år, og kun halvveis på reisen. Da jeg for noen dager siden kom over blogginnlegget til en ung jente som snakket om viktigheten av å ta vare på seg selv, men når man var typ 40, var en såpass gammel at da kunne en like greit gi faen, slo det meg at denne jentungen sto ovenfor en ‘reality check’ på et annet nivå. I henne, så jeg nemlig det innledningsvis omtalte ‘selv’ så til de grader, der jeg sto med tidenes hakeslipp og mottok nyheten om min venninnes urgamle nye kjæreste..
Bestevenn med Epstein og prins Andrew, russisk bistand for å vinne det amerikanske presidentvalget, anklaget for seksuell trakassering av et utall kvinner med høy troverdighet, avbildet med prostituerte, skatteunndragelse på elitenivå, mens graden av rasisme er på Hitler-nivå, og dette er bare noe av de ‘kvalitetene’ som amerikanerne nå har muligheten til å la råde over den allerede skakkjørte nasjonen i 4 nye år dersom de ikke har tilegnet seg en økt grad av tenkeevne i løpet av de siste fire årene.
– Og nå skal mannen som lyver, jukser og bedrar på et nivå verden aldri tidligere har sett maken til, ha pådratt seg en coronasmitte så godt timet at ikke engang ‘vår herre’ ville evnet å iscenesette noe tilsvarende. – Dvs.. Dersom det mot formodning skulle være sant..
Jeg mener.. Her har vi altså denne valgdebatten, hvor samtlige av de involverte, fra ryddepersonell til kandidatene selv og deres familier, blir testet ‘left, right & center’. – At denne fant sted, forteller oss at ingen COVID-19 virus er spottet i det den godeste mr.Trump entrer scenen og, som seg hør og bør, ‘driter seg så til de grader ut’ at det faktisk får den forrige valgkampens gigantblemmer i hht avslørt forbruk av horer og russerhjelp for å grave frem dritt for å sverte sin motkandidat til å blekne. Fire år med løgner, bedrag, brutte løfter og ikke minst å bli gjort til latter av en hel verden, har faktisk gjort at det berømmelige begeret endelig har begynt å renne over selv hos hans egne partifeller, Republikanerne.
Selv om det i og for seg er hårreisende nok at det fremdeles ser ut til å være ca 40% av de stemmeberettigede som fremdeles vil gi sin stemme til denne vitsen av en president, indikerer i det minste tallene fra meningsmålingene som ble gjort i forbindelse med den nevnte debatten et knusende valgnederlag.. Etter alt å dømme, var Trumps muligheter for gjenvalg regelrett pulverisert..
Det interessante her, er at det på dette tidspunktet for fire år siden, faktisk ikke så stort lysere ut for en Trump seier, hvorpå administrasjonen evnet å snu skuta ved hjelp av alle distraksjoners mor. Takket være russisk hacker-kunst i særklasse, evnet de altså å finne ut at Hilary Clinton hadde sendt private mails fra senatets konto, og bruke dette for alt hva det var verdt..
På bakgrunn av dette, kommer jeg bare ikke utenom at timingen av denne coronasmitten som blir kringkastet med brask og bram en +/- 36 timer etter debattfadesen rett og slett overgår hva jeg evner å ‘kjøpe’ sånn helt uten videre.. For tro meg.. Han kommer til å komme ut av denne ‘sykdomsperioden’ som en nyfrelst mht til denne pandemien i den hensikt å redde seg ut av hva som vel er hans aller største fadese i amerikanske øyne.. Det som imidlertid satte spikeren i kisten når det kommer til min mistro til denne påståtte diagnosen, er at kona også skal ha fått påvist COVID-19. Dette vil altså si at de to skal ha blitt smittet i det eksakt samme momanget (av en uviss/ukjent kilde), hvilket for meg lyder regelrett surrealistisk med tanke på at dama beviselig ikke engang orker at mannen holder hånden hennes i løpet av den tiden det tar de å gå mellom bil- og bestemmelsessted!
For å sitere et gammelt ordtak; ‘Her aner jeg ugler i mosen’..
Kultur og underholdningstilbud er ikke livsnødvendig. Mat, medisinske tjenester og varme, er hva vi er avhengig av for å kunne leve.. På bakgrunn av disse selvsagte kjensgjerninger, må jeg jo si det er påfallende at de som gjennom et langt liv har forsynt oss med livsnødvendigheter, forlater planeten på familiens regning uten at dette affiserer andre enn max 100 personer, mens skuespillere og artister gjør storslått sorti på statens regning.. Å risikere livet i en heroisk redningsdåd gir en i beste fall en forside i lokalavisen, mens det å underholde fra ei scene, gir en tilnærmet guddommelig status.. – En fattig helt, ansees ikke for å ‘ha lykkes i livet’, mens statusen ‘vellykket’ er sikker som ‘Amen i kirken’ om en har penger, selv om en ikke engang har tjent de selv!
‘Å ha lykkes i livet’ er blitt synonymt med kombinasjonen høy inntekt og synlighet, -altså kjendisstatus, enten dette er innenfor en gitt bransje eller blant allmennheten som sådan. Som en direkte logisk konsekvens av dette mind-settet, er f.eks det å tjene til livets opphold i yrker som butikkekspeditør, eller ved å arbeide i restaurant, slik som meg, for den saks skyld, ikke forenlig med det å ‘ha lykkes i livet’. Jeg har faktisk ved flere anledninger kommet over blogginnlegg og andre plattformer hvor det sies like frem at å ‘være stuck’ i slike [lavstatus] yrker som *ditt og datt* er synonymt med å være en regelrett ‘taper’..
Jeg kan jo ikke svare for andre, men for min egen del, kan jeg iallfall si at det ville krevd en pokker så stor innkomst lagt på bordet for at jeg i det hele tatt ville vurdert å sluttet i en jobb hvor jeg trives, og ikke minst føler meg verdsatt som menneske.. Som sagt, kan jeg ikke svare for andre, men jeg må jo si jeg ville blitt særdeles overrasket om det var så alt for langt mellom de av oss som faktisk har valgt våre liv i samme grad som de hvis karriære og ytre ‘staffasje’ matcher allmennhetens syn på ‘vellykkethet’.
Som i idrett, er ‘suksess’ i livet generelt utmålt i den gren en konkurrerer i. For om en setter ting ppå spissen etter norske forhold, og eksempelvis tar for oss et gatebarn i Brasil.. Ved å overleve under kår som jeg etter alt å dømme ikke engang ville klart meg et kvarter fra 5-6 års alder, uten å bukke under, så er da vitterlig vedkommende en langt større suksess enn en ‘pappagutt’ fra Frogner som er født med den berømte sølvskjeen stappet inn i nebbet! – Eller hva mener dere??
Om ikke annet, har i det minste dette herrens drittår, 2020, kunnet by på smakfulle hårtrender! ‘Rufsete’ fletter og buns egner seg like godt til hverdags som til fest, og er faktisk langt enklere å lage enn man skulle tro! Her følger et utvalg av mine personlige favoritter.
I en restaurantjobb er det selvsagt av høyeste prioritet å unngå hår i maten som gjestene serveres, hvilket gjør denne oppsatsen til en favoritt på jobbfronten. Den er kjempeenkel å lage, og tar max 5 min.
Bildet under, viser hvordan du bare tvinner topp- og sidehåret i strimler og fester de med pins slik at du får alt håret samlet bak som her. Dernest, bare tvinner eller fletter det, for så å rulle det rundt til en bun som du fester med en strikkl eller pins.
Denne ser riktig så avansert ut, men er faktisk så enkel som at du bare fester strimler av sidehår på motsatt side med pins nedover, hvorpå disse overlapper hverandre.
Hårsløyfe, bokstavelig talt!
Denne overlappingsfletten er en kjempetrend for tiden.
..- Liksom fiskebeinsfletten er en ‘sikker vinner’ uansett anledning.
Her har vi en variant som krever en viss lengde for å komme til sin rett. Den ser riktig så avansert ut, men den består faktisk av noe så enkelt som tre standard fletter som igjen er flettet sammen til en. Avslutningsvis, gjøres den tykkere ved å dra den ut langs sidene (nedover hele). Dersom en virkelig vil ‘trå til’ med noe ekstra, så blir er det bare å lage en eller flere av de tre inkluderte flettestrimlene som fiskebeinsflette.
Ens personlighet og egenart formes som kjent av de to faktorene arv og miljø. Hvilke sider som stammer fra den ene eller den andre gruppen, skal det vanskelig la seg gjøre å si noe sikkert om. Men uansett hvor de kommer fra, er det iallefall visse episoder og hendelser fra oppveksten som skiller seg ut i den betydning at de på ulike vis har satt sitt preg på den personen en ender opp med å bli. Her følger noe av forklaringen på hvordan jeg endte opp som det tilfellet jeg ble, fra 1-10..
1: Deler av mitt første leveår ble tilbragt sittende i en bærestol på disken i farmors dagligvarebutikk. – Snakker om eksponering av barn! Det var vel strengt tatt ikke menneskelig mulig å bli drøyere på eksponeringsskalaen den gang (haha).
2: Drøye to minutter var den tiden det tok meg å løpe 800m da jeg som tenåring var et av landets store friidrettshåp.
3: Jeg var tre år gammel da min bror ble født, og enebarnstilværelsen ugjenkallelig var over.
4: Fire år gammel, stavet jeg meg igjennom mine første skrevne ord, og signerte mine første papirer (les:tegninger). Dette takket være at mamma dro pekefingeren under linjene, ord for ord ettersom hun leste de i alt fra barneblader som Donald Duck & co til barnebøker. Dette var også året jeg ble introdusert for hoderegning. Plussregningen husker jeg ikke hvordan jeg begynte med, men minusregningen ble introdusert gjennom antallet resterende bleier i pakken etterhvert som jeg ble bedt om å hente fra soverommet til stellebordet på kjøkkenet.
5: Jeg var fem år første gang jeg klarte å stavre meg gjennom ei barnebok for egen maskin. Jeg kan enda huske hvordan jeg jobbet og slet med å komme meg gjennom de sidene, spesielt i begynnelsen. Jeg var blitt fortalt at det holdt ikke bare å kunne forme bokstavene til ord for at det skulle være noe poeng, jeg måtte også huske det jeg hadde lest! Det krevde noen gjentagelser, for å si det sånn..
6: Jeg står med karakteren seks i norsk muntlig. Ikke så rart, med tanke på at jeg ledet an i hver eneste diskusjon som fant sted fra den dagen jeg satte mion fot i et klasserom for første gang til jeg forlot siste undervisningstime på Greåker VGS iført russedress og klirrende ølflasker sekken.
7: ‘Den gang jeg var ung’, begynte barna fremdeles på skolen det året de fylte syv år, og ikke seks, slik det er i dag.
8: Åtte er blitt oppgitt som mitt fremste lykketall [fulgt av fire] av de jeg kjenner så vel som kjenner til av folk som driver innen det slternative som Tarot, osv.
9: Jeg har vært en svoren ‘space-geek’ for så lenge jeg kan huske. I praksis innebærer dette et tidligste konkrete minne som gikk på at jeg bla.a hadde full ‘kåll’ på samtlige av solsystemets (daværende) ni planeter (hvilket senere ble omgjort til åtte da Pluto ble redefinert fra planet til dvergplanet) med måner, samtidig som jeg ikke kunne begripe hvordan jorden både kunne være den tredje innerste av disse, og det som jeg gikk på og gravde i ute.. Det er et av de barndommens mysterier hvis minne bestandig vil lokke frem en latter.
10: Dagen jeg fylte ti år innebar den første store milepæl i mitt liv. En ting var det tosifrede tallet, men dette var alikevel ingenting opp i mot det at bursdagspresangen min dette året var min første ‘voksen-sykkel’ med gir! Det var en skinnende blank sølvfarget DBS med fem gir, ettersom jeg kan huske (hvilket var to mer enn den ett år eldre venninnen min over daten fikk året før) som faktisk fulgte meg ut videregående. .
Å se lyst på livet, se muligheter og løsninger istedet for problemer, og ikke minst å inneha en urokkelig tro på egne evner og muligheter til å kunne nå til topps i hva enn en måtte ha i tankene (såfremt en er målbevisst og jobber beinhardt, må vite), er blitt eneste akseptable innstilling i den vestlige verden. – Hvilket selvsagt er vel og bra, – bare det ikke overdrives. -Og overdrevet er nettopp hva det så alt for ofte blir, slik at en istedet ender med hva som på fagspråket har fått tilnavnet ‘positive illusjoner’..
En skulle jo i utgangspunktet tro at slikt som ikke å se problemer, men bare muligheter og løsninger, imøtegå alt som livet måtte slenge i fleisen på en med kun det for øyet å gjøre det beste ut av situasjonen, for ikke snakke om å eliminere alt av begrensninger i hht det å kunne nå helt til topps innenfor et gitt område var selve oppskriften på en god mental helse. Men så er det faktisk ikke..
Slik ståa er nå for tiden, bombarderes man av slagord, memes, ukebladartikler og blogginnlegg som maner til å kvele alt som måtte være av negative tanker, pessimisme og tvil på eget talent og derav muligheter. Spesielt sistnevnte syntes å ha en spesielt dominerende plass hva ansett rett- og ‘sunn’ innstilling er pr. i dag.
Problemet, er at all denne positiviteten som er satt til å skulle drive vekk de negative tanker og begrensninger til slutt har passert det punktet hvor den ikke lenger er realistisk, men er blitt en illusjon.
Disse ‘positive illutions’ deles inn i tre undergrupper: 1) Overdreven optimisme, hvor en har fått det fore at en er mindre trolig til å oppleve at ting går skeis enn hva andre angår. Det mest graverende eksemplet på overdreven optimisme, er den som går på at det kun er andre som forulykker, blir alvorlig syke, blir invalide, eller i verste fall dør. ‘Det skjer jo ikke meg’ -innstillingen er like vanlig og velkjent som den er livsfarlig! 2) Illusjonen av kontroll, hvor en innbilder seg at en har kontroll i situasjoner som rett og slett ikke lar seg kontrollere og/eller manipulere. 3) Overdreven tro på egne evner og muligheter, hvilket som tidligere nevnt går ut på å ha en overdrevet tro på eget talent og egne muligheter.
Hva de første to gruppene angår, vil jeg vel tro det farlige og usunne er såpass åpenbart at det ikke trenger noen nærmere redegjørelse. Når det kommer til det tredje og siste punktet, tror jeg det kan være verre å se skadeomfanget av sånn uten videre…
[df-foto] I det virkelige liv, vil jeg aldri kunne se kul ut med rødt hår, liksom jeg aldri vil kunne bli den rockestjernen jeg her portretterer.
Ofte går jo folk inn for et område der de har fått den største posjonen med naturtalent, og da KAN de ofte nå ‘hur långt som helst’. Problemet oppstår først i det ambisjonene gjelder lukrative drømmekarriærer og en er fylt til randen av illusjoner mht egne muligheter innen det respektive området. Et prakteksempel er jo de hordene som med klokketro på eget talent og proppfulle av drømmer tropper opp på auditioner for konkurranser som Idol, o.l. Utkommet, er at flerfoldige tusener av sårbare tenåringer og ’20 -somethings’ får hele sin verden sprengt i fillebiter hvert eneste år.. Om en setter seg inn i deres situasjon, er det jo jaggu ikke rart det eksploderer i de purunge desillusjonerte hodene deres etter å ha levd i en rosa sky av falsk positivitet hele sitt liv, hvilken har fått daglige forsterkninger i form av familiens uforbeholdne skryt av et ikke eksisterende talent!
Jeg kunne f.eks aldri blitt profesjonell sanger (vel.. her skal det faktisk nevnes at jeg evner å gjenskape den nå avdøde lyriske alt ved navn Olga Marie Mikalsen så til de grader at ikke engang jeg selv hører forskjell når jeg har prestert på mitt beste. husker du ikke dama? google navnet og solo-reklame, og døm selv). Ei heller ville jeg hatt en snøballs kjangs i helvetet til å bli verdensmester i turn, eller å kunne kjøre bil som Henning Solberg. Uansett hvor hardt, målbevist og lang tid jeg hadde jobbet, er sannheten den at jeg er og blir kjangseløs til å hevde meg på disse områdene (og selvsagt mange fler). Imidlertid kunne jeg nådd til den ytterste topp som løper dersom jeg hadde gått inn for det, da jeg fra naturens side fikk utdelt et eksepsjonelt talent for dette. Så at ‘alle’ kan bli vinnere på ett eller annet felt, skal jeg ikke benekte, men en er faktisk nødt til å ha en balanse mellom det positive og det negative for å kunne oppnå en balansert psyke og god mental helse. Konklusjonen er altså: Higen etter positivitet må erstattes av higen etter realisme.
De største profilene innen blogg og sosiale medier, fronter gjerne en uhyre glamorøs og begivenhetsrik tilværelse. På TV2 -nyhetene i dag, får vi imidlertid en real påminnelse om ikke å ta det for gitt at sannheten er slik den gis uttrykk for å være.. I disse tider, kan nemlig et bilde være like løgnaktig som det uttalte eller det skrevne ord..
Saken TV2 har lagt ut på sine nettsider, er fra USA, der det faktisk eksisterer falske kulisser som nasjonens influencere kan dra nytte av for å gi inntrykk av at de befinner seg et annet sted enn de faktisk gjør. I dette spesifikke tilfellet, dreier det seg om noe ikke mindre enn et luksuriøst privatfly. Mens det på bildene unektelig ser ut som om de befinner seg om bord på denne fiktive farkosten, da selv lyssettingen er gjort autentisk med at de faktisk skulle ha befunnet seg i luften, er den reelle lokaliteten et fotostudio i LA.
Nå har det, i allefall så vidt meg bekjent, enda ikke blitt påvist lignende tilbud her på berget, men det er så visst ikke ensbetydende med at tilsvarende løgner ikke presenteres blant norske aktører innen blogg og sosiale medier. Det er ikke stort mer enn et års tid siden en norsk blogger måtte legge seg flat for å ha frontet en fake Tyrkia-ferie sammen med to andre kjendiser.
Feriereiser o.l er så langt i fra det eneste av uærlig influencer-virksomhet som har kommet for dagen. Nå snakker jeg ikke om sånt som litt enkel forskjønning av bildene før de legges ut. Først og fremst, mener jeg folks ‘hang-up’ på denne fronten er flisespikkeri og pirk på ting som enten ikke har- eller ikke burde ha noen relevans. – Her er det imidlertid delte meninger, men såfremt en ikke forsøker å legge skjul på og/eller benekte at virkeligheten er gitt en viss ‘boost’, er iallefall min samvittighet ren. De løgnene det her er snakk om, er bevisst villeding av publikum.
Sommeren for to år siden hadde vi et klasseeksempel på uhederlig influencer-adferd her til lands, da en av våre mest profilerte av sitt slag begynner med å annonsere en premiert konkurranse hvor de utlovede prisene var ikke-eksisterende. Dernest går det ikke mer enn en måned eller to før den samme personen atter igjen har opptrådt forkastelig, da vedkommende ikke overholdt sin del av en avtale om gratisutførelse av en tjeneste mot fremsnakk i et blogginnlegg. Da den forsmådde aktøren endelig fikk tak i influenceren, -eller rettere sagt; Talspersonen som representerte vedkommende, kulminerer det hele i et blogginnlegg hvor virksomheten regelrett slaktes. – Hvilket de fremlagte bildene av utført arbeid var ufortjent ‘on another level’. Jeg evner fremdeles ikke å komme opp med noe som helst som kan forklare hvordan folk kunne fortsette å følge influenceren etter disse to avsløringene.
Men det jeg såvisst forstår ut i fra dette, er at bedrag fra influencere ufarliggjøres ved at eventuelle avsløringer har minimal- til ingen negative ringvirkninger på følgerfronten, og derav at sponsorene fremdeles vil stille seg på geledd til deres tjeneste. Jeg mener.. Når Carl-Aksel Jansen kan skilte med et sted mellom 52-53 000 følgere etter å ha blitt dømt for svindelvirksomhet av groveste sort, så sier jo det alt..
Siden jeg er et B-menneske ‘on another level’, er jeg fremdeles på mitt mest opplagte nå som folk flest stuper segneferdig til sengs. – Og siden jeg alikevel vil bli sittende her uten å ha noe særlig fornuftig fore, tenkte jeg at jeg like godt kunne dele de tanker som popper inn i disse ‘små timer’.
Hvor mange dager er det igjen av dette forbannede året?? – *sjekker kalenderen*
OMFG! 93!!! – Og ved nærmere ettertanke; Hva pokker er det dessuten som fpår meg til å avgrense elendigheten til 2020!? For alt jeg vet, kan det jo fortsette til vi er sinnsyke ‘beyond repair’ hele hurven!
De eneste på planeten jeg kunne dødd for, er faktisk kattene mine..
Det sikreste, så vel som lettest forståelige beviset på at det ikke lar seg gjøre at noe kan overgå lyshastigheten igjennom verdensrommet, er at et ‘brudd’ på denne fartsgrensen ville ført til at tiden begynte å gå bakover.. For å reise i lyshastigheten gjør at tiden blir stående på stedet hvil, om farten er lavere, går den som kjent fremover, hvilket har den kjærkomne logiske følge at den ville gått bakover dersom noe skulle innta en høyere hastighet.
‘Mind-fucket’ begynner først når en tar det faktum at universet selv faktisk kan bryte denne fartsgrensen..
Dersom jeg hadde kunnet gå tilbake i tid for å overlevere en dose livsvisdom til den 18-20 år gamle ‘selv’, ville et av de faktisk vært alltid å beholde en egen leilighet, da dette er eneste muligheten en har for å unngå at kjæreste-greia drukner i hverdagslivets gjøremål..
Den desidert mest treffende metaforen jeg har fått høre om meg selv, er unektelig denne; Dersom ‘The big bang theory’ -karakterene Penny & Sheldon hadde fått en unge, ville det vært meg..
Hvordan har det seg at jeg har blitt belemret med denne eksistensielle angsten (angst for eventuelt å opphøre å eksistere), som det så fint heter?? Greit nok; Barnetroen med Jesus og himmelen falt i frø på et alt for tidlig stadie, men alikevel..
Syv måneder er nå passert siden verden ble snudd på hodet. Syv måneder i en unntakstilstand som har ført til at x-antall liv og livsverk er lagt i grus i påvente av en vaksine vi faktisk ikke har noen som helst garanti for lar seg gjøre å oppdrive innen forutsigbar fremtid.
Så hva gjør vi da, dersom denne skulle vise seg at denne vaksinen ikke vil kunne la seg oppdrive på flere år, -eller ikke i det hele tatt!?..
Det nærmest totale fraværet av spørsmål som ‘Hvor langt er vi villig til å gå/Hva- og hvor mye er vi villig til å ofre?’ – Eller for å si det som det er, i sin fulle og hele usminkede utgave; ‘Hvor mange ødelagte liv tilsvarer verdien av et unngått COVID 19 -dødsfall?’
For selv om det kun er smittens ytterste konsekvenser som får fokus i media, avstedkommer også smittevernstiltakene fatale konsekvenser. – Alvorlige konsekvenser, både for landet som sådan, og for enkeltmennesker. Folk taper både livsverkene sine, hus og hjem ‘as we speak’, bare den sosiale distanseringen har forringende effekt på folks mentale helsetilstand, og selvmordstatistikken peker derav (selvsagt) rett oppover. – Og hver eneste dag en bedrift får redusert- eller et totalt fravær av inntekt, innebærer dette et steg nærmere slutten, liksom hver måned som går med redusert- eller ingen inntekt, dess nærmere kommer vi den dagen hvor hus og hjem går tapt..
Selv er jeg blandt de som nå er inne i andre runde av redusert arbeidstid, etter en periode med total ‘lock-down’, og ville løyet grovt om jeg erklærte meg upåvirket av dette. Det er ingen tvil om at jeg er blandt de som har fått merke de negative ringvirkningene av tiltakene. Men når det er sagt, er mine ulemper tross alt for ingenting å regne i forhold til de overnevnte, som virkelig har fått lide under dette her. – Og som sagt, disse blir det fler og fler av for hver eneste dag dette holdes frem. Det skulle faktisk ikke forundre meg det minste om vi ender opp med et antall selvmord/selvmordsforsøk som en direkte- eller indirekte følge av lock-downs og smittevernstiltak. – Men det er tall vi selvsagt aldri får vite. Det vil kun fremgå gjennom et økt antall i den aktuelle perioden, og dermed gå folk flest hus forbi.
Med andre ord, har det etter mitt syn gått så alt for langt allerede nå. Men i og med at jeg tross alt tilhører det mindretall som mener vi skulle gått for noe tilnærmet den svenske håndteringen; Altså å legge ressursene inn på å tilrettelegge for at de i risikogruppene utsettes for den minste mulige smittefare, mens vi andre holder Norge igang, for å si det sånn. Men slik gjøres det altså ikke, og ei heller later det til å være det minste ymt om endring av metode hva nåværende og kommende smitteutbrudd angår.
Men hva om det altså ikke lar seg gjøre å fremskaffe en vaksine i overskuelig fremtid? De styrende, og ikke minst de som stiller seg bak måten som har blitt valgt her til lands kan da umulig mene at vi skal måtte holde dette gående på ubestemmelig tid!? Her syntes det også verdt å merke seg at de som har sluppet billigst unna følgene av tiltakene har en lei tendens til å være de største pådriverne for å holde frem på samme vis. Selv befinner jeg meg på bristepunktet av irritasjon når statsminister Solberg og andre regjeringsmedlemmer går ut med disse ultraoptimistiske ‘vi må ikke gi oss nå!’, ‘vi står sammen i denne dugnadsånd, og bla, bla bla’. Hvem VI, Erna!? For du har ikke tapt en eneste krone, eller sittet hjemme i ‘lock-down’ en eneste dag!
Jeg er faktisk tilbøyelig til å tro at det er nettopp det overnevnte scenariet vi står ovenfor. Slik jeg ser det, er det nemmelig all grunn til å anta at det minste tegn til at en holdbar vaksine var på vei ville blitt slått opp med krigstyper i alt som var av medier. – Og det har vel strengt tatt ikke vært skrevet en eneste linje som indikerer noe i den retning, så..
Det skal selvsagt vanskelig la seg gjøre å høre med hele nasjonens befolkning hvor langt de er villig til gå i hht disse smittevernstiltakene, men jeg kan i det minste søke etter noen refleksjoner i så måte her i fra bloggen..
