Å leve i et usunt parforhold, er ødeleggende for de det gjelder, uansett utgangspunkt. Mange ser imidlertid ikke hvor det bærer tidsnok, slik at de istedet for å ta tak ib situasjonen pronto, lar de seg sakte men sikkert synke ned i hengemyren til de er fullstendig oppslukt. Kommer en hit, ser en som regel ikke at det en gang finnes noen vei ut av uføret, og ender dermed så alt for ofte opp med å bli fullstendig ødelagt.
I praksis betyr dette at dersom du kjenner igjen din partner, deg selv, eller forholdet som sådan i de følgende punktene, så ta tak i situasjonen asap!
-> Manglende støtte for hverandre.
-> ‘Giftig* kommunikasjon; Hvilket innebærer ‘name-calling’, nedlatenhet, ‘hakking’, og i det hele tatt alt av det som faller inn under en utrivelig tone.
-> Uberettiget/sykelig sjalusi.
– > Den ene av partene kontrollerer/bestemmer over den andre.
-> At en eller begge ofte kan føle avsky for partneren.
-> Uærlighet, hvilket ikke bare går på ren løgn, men også fortielser.
-> En eller begge parter mangler respekt for den andre, og oppfører seg deretter.
-> Økonomiske ‘overtramp’ og svik, ansvarsløse- og egoistiske disposisjoner.
I anledning ukens runde av TV2-serien ‘Sofa’, der panelet bla.a ser filmen ‘Bodyguard, har Vendela Kirsebom og Martine Lunde åpnet opp om sine egne opplevelser med stalkere. Nå kan jeg hverken skilte med forsiden på Sports Illustrated eller reality-deltagelse, men å bli belemret med en stalker, kan også jeg krysse av på ‘check-listen’..
[foto: df-foto]
Nå skal det sies at jeg i det store og hele opplevde ‘min’ stalker som slitsom og hinsides irriterende snarere enn en jeg var redd. At jeg kanskje burde ta situasjonen både ett og to hakk mer alvorlig enn jeg gjorde, begynte vel ikke å demre før jeg fikk se hvordan sjefen min reagerte i det han tok den mildt sagt intense ringingen sin fra kun å dreie seg om min telefon til å begynne å ringe og gnåle etter meg på jobben..
Min stalker var altså en telefon-stalker, og min ‘omgang’ med vedkommedne, forløp typisk som følger; Han ringte, jeg trykket umiddelbart ‘avvis’, for så at han (åpenbart) trykket ‘repeat’ i bolker på vanligvis 40-50 ganger, for så at det pep inn meldinger om vi skulle treffes, etterfulgt av an ny ringerunde etter at meldingen ikke ble besvart. Det hendte selvsagt at jeg tokn til orde og gav ham det glatte lag, men det førte kun til en overfylt innboks av vekselsvis ‘sutrete’ og fornærmede/furtne avhandlinger, før vi var igang med samme tralten igjen..
Å forsøke seg med blokkering, så vel som skjulte telefonnummere viste seg også å være fullstendig fåfengt. Dessuten kom jeg etterhvert til at jeg faktisk foretrakk å ikke blokkere, da jeg ellers følte det mer usikkert hvor jeg ‘hadde ham’. Men selv om jeg til slutt fant det nødvendig å ta visse forholdsregler (lærte bla.a selvforsvar, som jeg trente med kompiser) slapp jeg heldigvis å gå rundt å være skikkelig redd slik som så mange andre lever i frykt for stalkeren sin.
Men ett sted må grensen gå, og for meg, gikk den i det han begynte å ringe jobben. Mens jeg holdt på å forgå av skam, for ikke snakke om at jeg, som på det tidspunktet var ganske så nyansatt, hadde skikkelig noia for å være hun der med de tvilsomme folka som ringer og forstyrrer de i arbeidet. Det skulle imidlertid vise seg at sjefen ikke så det helt på samme måten, da jeg ble tatt til side, og instendig bedt om å ta dette på alvor..
Nå ble det imidlertid ikke politiet som kom med formaninger om å stoppe virksomheten, da de i realiteten ikke får gjort en dritt så lenge det ikke foreligger trusler og den slags. Løsningen kom i grunnen av seg selv i det en nær venn fikk kloa i dette her.. Hva som ble gjort og sagt (skreket) har jeg til dags dato ikke den ringeste anelse om. Alt jeg vet, er at telefoneringen opphørte innen uken var omme, for å si det sånn..
I går ble det slått stort opp at bloggeren Julia Nyland (or something) trår til med en first class ego-trip til Spania. Sånt er rett og slett til å bli muggen av.. Jeg mener.. Her har jeg gått i bresjen for smittevernskritikerne siden dag en gjennom pur argumentasjon, mens Julia fyker til himmels på bloggtoppen ved å pådra seg hele nasjonens avsky og vrede i det hun ikke sier et ord før hun kan sees avbildet på ei solfylt strand der hun vinker et gedigent ‘fuck you’ til alle oss andre.. Jeg, derimot, har til mitt store hell oppdaget at man som blogger kan reise egofritt, influencer-style!
Ekstravagant som jeg er, ble det selvsagt så alt for stusslig å nøye seg med en skarve strandtur.. Skal det ‘reises’, så skal det ‘reises’, og dermed gikk turen over ‘dammen’, hvor jeg først foretok en mellomlanding med innebygd shoppingrunde i New York..
..før turen går videre til L.A, hvor jeg finner tonen med en superb gjeng som går under det smått ironiske tilnavnet ‘housewives’..
Ja, her ser dere meg altså sammen med ‘girlsa’. *hug, hug & kiss, kiss to Lisa, Teddy, Erica, Garcelle, Sutton, Dorit and Kyle!*
But all good things come to an end, som de sier ‘over there’, og jeg måtte jo bare fly videre for å rekke hele ruten før innlegget måtte skrives og droppes i morgentimene norsk tid. Det ble jo rimelig høy champagneføring med gjengen i L.A, så det var (som dere kanskje ser) en bra ‘shaky’ (un)real housewife of Norway som toget ut av jet’en i Dubai, ass!..
Etter å ha fått rettet på formen som en plaskende havfrue på Dubai’s himmelske strender, ble jeg atter igjen champagne-tørst, -og det så til de grader at jeg faktisk ikke var helt med på hvor siste stopp på reisen ble foretatt. Jeg syntes å erindre noe om Russland sånn langt baki ‘dimman’, så vi går for det.. *hikk*
* So let’s see if your little trip can beat this, frk.Nyland (or whatever your name is) *
Konklusjonen er at detta var så mye fake moro som det kan få blitt! – Og selv om min uselviske fake-trip er aldri så mye dårligere betalt i form av sidevisninger, så er det faktisk like fullt å foretrekke. Demonstrering av ens motstand mot smittevernshåndteringen bør tross alt begrenses til det minstemål der en mener ens egen helse står på spill. Å rett og slett gi fullstendig faen er faktisk ikke greit, da følgene er så alt for store blitt for land og folk med det de er, om en ikke skal gå ut av sitt gode skinn for å gjøre situasjonen enda verre..
→ Rynkefjerner: Den desidert mest effektive metoden for å gjevne ut/redusere de rynker som måtte irritere deg, er å plassere en tapebit på langs over den aktuelle rynken når du legger deg for kvelden. For å forsterke effekten ytterligere, bruk gjerne tapen når du bare skal slappe av hjemme på dagtid også!
→ Vannfast eyeliner som sitter: Ta litt hårspray på applikatoren i det du påfører, og du vil få en 100% vannfasteyeliner som sitter som støpt!
→ Tørrshampoo-substitutt: Er du tom for tørrshampoo og ikke har tid til å vaske håret, funker både maisenna- og potetmel, løst pudder og babypudder som erstatning i dennes sted.
-> Gammel mascara blir som ny: I det mascaraen din later til å ha begynt å synge på siste verset, drypp noen dråper vann ned i flasken, skru igjen og rist godt, og den er faktisk så god som ny. Er den blitt forn gammel for å brukes på vippene, så er det ikke noe i veien for å bruke den på brynene.
-> Gjør det enklere å påføre falske vipper: Påføringen av falske vipper ble betydelig enklere, for ikke snakke om forløp langt raskere etter jeg tok i bruk et knep delt av ingen ringere enn make-up artisten til selveste Kim Kardashian: Dette består av noe så banalt som å ha albuene solid plantet i bordet under påføringen. Årsaken er at hånden blir så stødig den kan få blitt.
Jeg sitter atter en gang innesperret i mitt eget hjem i lovpålagt isolasjon. I motsetning til de straffedømte, er jeg nektet absolutt all menneskelig kontakt utenfor husstanden, bortsett fra det minstemål som følger tillatelsen til å foreta de nødvendige anskaffelser av mat og medisiner på nærmeste utsalgssted. Til de som kjenner meg og mine holdninger til den norske koronapolitikkens antatte overraskelse, reagerer jeg med spørsmålet; Hvorfor i helvete er ikke dette gjort for lenge siden!?..
Her blir jeg unektelig svar skyldig, da jeg igjennom hele det siste året har frontet innbitt motstand og mistillit til alt som har med den norske smittevernspolitikken å gjøre..
Kort og greit, ligger forklaringen i de mange ‘huller’ som har vært å finne i forklaringene og argumentasjonen deres. Eksempelvis, har vi på den ene siden pålegg om sosial distansering, munnbind, og alt som hører til for alle, uansett om en er aldri så frisk, utenfor risikogruppen, eller fastslått immun, med begrunnelsen at en like fullt kan være bærere av smitten. På den andre siden, har derimot unger fått noe tilnærmet fritt leide til å løpe rundt i butikker og offentlige lokaler med maskefrie ansikter, hvorpå de fritt får plukke på det som måtte være av varer med sine så alt for ofte uspritede fingre, da dette paradoksalt nok er grunnet i at barn skjeldent blir syke, og enda skjeldnere alvorlig syke. (Men ut i fra det første resonementet er da også de like fullt potensielle bærere av smitten, liksom andre mer eller mindre immune, eller hva!?..)
I et helt år til ende, har vi nå levd under nærmest umenneskelige forhold, hvorav for mange har fått umenneskelige konsekvenser. De åpninger og sporadiske tillatelser som har kommet og gått under de pålegg og restriksjoner som hele veien har rådet, har vitterlig vært nok til at smittespredningen har fått holde frem, uten at de har gjort livet nevneverdig mer levbart enn om vi hadde kjørt hermetisk lock-down et par-tre uker.
Poenget mitt, er altså at jeg stiller meg helt bak en 2-4 ukers hermetisk lock-down, da dette åpenbart er kjappeste og ikke minst eneste måte å sikre at smitten så til de grader stanser at de ikke kan finne flere unskyldninger for å holde tiltakene gående lenger.. En tilnærmet hermetisk husarrest for samtlige husstander over det ganske land de kommende 14 dgr til ende, er så langt jeg kan se den eneste veien å gå for å komme ut av dette helvetet innen overskuelig fremtid, så da er holødningen fra denne kanten faktisk ‘Bring it on!..’
Avslutningsvis, kan jeg melde om at det faktisk er et reelt håp for at dere andre kan glede dere over at pandemihelvetet vil nå sin ende allerede før siste halvdel av april.. Årsaken er at det nemlig ville vært erketypisk for mitt vedkommende at det ville nådd sitt endelikt akkurat i rett tid til at denne forhatte årsdagen ikke innlemmes av noen smittevernstiltak. Når det har vart så lenge, vil det for min del faktisk være særdeles ønskelig at det hele holdt frem noen dager til, slik at jeg med loven i hånd kan slippe å forholde meg til denne dagen, hvilket det altså typisk ikke vil gjøre. – Men det er nå en gang kun mitt elende å forholde meg til, mens det for dere andre, brått kan vise seg være et gledens utkomme av en potensiell sjebnes ironi..
Solen har skint fra skyfri himmel hele dagen til ende, med vårens begynnende varme i strålene. -Denne søndagen var tilrettelagt for å innta et avslappet lynne med begynnende vårfornemmelser.. Men den skyfri himmelen til tross, har dette så visst ikke vært noen solskinnsdag. – Det har nemlig vært en helt elendig dag..
Selv om årsaken til dagens elendige humør kun var relatert til hormonproduksjonen i eget hodefi, og derav ikke kunne relateres til noen ytre omstendigheteri som f.eks dårlig nytt, uhell eller annet elende, så har det alikevel en ytre årsak som er klar som dagen: De tunge dagene som har dukket opp med gjevne mellomrom det siste året, ble i dag oppjustert til et nytt nivå.. Et nivå som ikke levner noen tvil om hvilket skadepotensiale som ligger i det å leve under slike forhold som vi skruppelløst er blitt tvunget til å leve under et år til ende.
En vet jo ikke hvorvidt en skal le eller gråte i det enhver TV-kanal med respekt for seg selv viser tilbakeblikk til Statsminister Solbergs introduksjon av smittevernstiltakene, hvor hun med ansiktet lagt i de rette krisemaksimerte folder innledet med de berømmelige ordene; ‘De strengeste inngrep siden krigen’..,Forhåpentlig var utsagnet bare et virkemiddel for at folk skulle gjøre seg de tilsiktede assosiasjoner av skrekk, gru og unntakstilstand for å redde landet og forhåopentligvis en selv. Men den tyske okupasjonsmakten terroriserte da vitterlig ikke sivilbefolkningen ved å innføre besøksforbud, pålagt isolering i uker og måneder til ende med nada menneskelig kontakt what so ever! Forutsatt at en ikke bedrev smugling av diverse ting og tang over landegrensene, var det jo til og med tilnærmet fritt leiude for reisevirksomhet i årene med tyskerne og Quisling ved roret!..
Nå skal det jo sies at vi nordmenn var i en særstilling i forhold til folket tilhørende de fleste andre nasjonenene de fikk grafset til seg i løpet av de første krigsårene, men nå er det nå en gang norsk håndtering og levekår det er snakk om, og dermed blir dette selvsagt også hva en skal sammenligne med.
For all del.. Jeg mener på ingen måte at krigsårene var noen ‘walk in the park’! Det jeg imidlertid mener, er at den behandlingen som følger av den nåværende okupasjonsmakten overgår selv de restriksjoner som ble ilagt en under okupasjonstiden. Videre må det ogfså påpekes at dette er min subjektive opplevelse av hvordan smittevernstiltakene oppleves for meg i skrivende stund, hverken mer eller mindre. Jeg følte det var nødvendig å sette ord på de følelsene som råder på de tyngste dagene, da jeg vet at jeg ikke engang er i nærheten av de påkjenninger som dette koronadiktaturet er for de som virkelig sliter.. Forhåpentligvis vil majoriteten til slutt våkne av dvalen, og ikke lenger dilte etter den metaforiske bjellekua. Så lenge de styrende evner å besørge den nødvendige ballansen mellom scared shitless og et lys i en ende av tunellen som de forledes til å tro kun befinner seg en siste sluttspurt unna.. – Vel.. Det har den jo unektelig gjort i et helt år til ende, så..
Selv før COVID-helvetet braket løs, hadde vi i lengre tid hatt en årlig økning i antallet husstander bestående av bare en person. I følge den siste kjente opptelling før verden gikk amok, var det ifølge SSB allerede da så mange som 500 000 aleneboere her til lands. Hvor mye høyere dette tallet er pr i dag, tør jeg ikke engang tenke på.. Årsaken til denne økningen, er jo selvsagt at parforhold selv under normale omstendigheter ryker ‘left, right & center’ grunnet de mest bagatellmessige vaner og uvaner. Etter å ha levd under COVID-diktaturet i over et år, tas disse allerede ubeskrivelige irritasjonsmomenter til uante høyder. Jeg har i den anledning tatt for meg de vanligste -og tåpeligste skildsmissegrunner i så måte, i det de i denne stund er så relevante som de etter alt å dømme noen gang får blitt..
Menn som ikke legger ned toalettsetet: Herregud, jenter.. Hvor mye ‘pes’ er det å klaske det jævla setet ned i det du entrer rommet!? Det tar neppe mer enn 1/10 sek!..
Tannkremtuben som blir stående åpen: Seriøst, folkens.. Folk dør i sult, krig og det som værre er, og vi henger oss opp i noe som i værste fall krever at en halv cm tørket/stivnet tannkrem er mer eller mindre ubrukelig grunnet en makes tendens til åla korken bli stående oppe..
Sminke/skjeggstubber i vasken & såpe/hårspray på speilet: For guds skyld.. Plasser en flaske ‘Jif baderom’ ved siden av/under vaskeservanten, papir finnes forhåpentlig i rommet allerede, og ta den 45 sekunders jobben å fjerne det i stedet for å la det forsure livet ditt!
Toalettpapiret ‘feil vei’ i holderen: Dette ‘issuet’ er muligens det tåpeligste av de alle. Jeg mener.. Så himla store kvaler kan det bare ikke føre til å måtte forsyne seg av en ‘feilplassert’ rull!, kan det vel!..
Drikking rett fra flasker/kartonger: Enkelt og greit: Invester i egen melk, juice, brus, og ‘whatever’ for ‘forbryteren’ om dette er noe du ikke kan leve med. -Værre er det ikke!
Smuler på kjøkkenbenken: For guds skyld.. Det tar en ikke mer enn rundt 30 sekunder å benytte den ene hånden til å sope disse ned i den andre, for så å få kastet ‘utysket’ i søppelbøtten!
Nødvendigheten av å re sengen: Om du er alene om å se nødvendigheten av dette, så kan det da ikke medføre så himla mye overlast å ta den ekstra jobben å re opp for dere begge!?..
Smørekniven skrapes ren på boksekanten: Tro det eller ei, men avlagt overskuddssmør/smørepålegg som skrapes av på den respektive boksen/krukken, er faktisk blandt de største ‘krigshisserne’ i landets parforhold. Sorry, men er dette noe som overgår din toleransegrense, er jeg redd det er såpass galt fatt at du strengt tatt er å betrakte som uskikket til å fungere i det mangfoldet samfunnet som sådan består av..
Dere som har fulgt denne bloggen en stund, har jo unektelig lært meg å kjenne som en person som er like easy-going som rett frem med en tidvis brutal ærlighet. Dette er også de to personlige egenskaper som i sin tid førte til at jeg kunne anse det som overveiende sannsynlig at jeg hadde de nødvendige egenskaper jeg mener kreves for å kunne bli en blogger. De nevnte egenskaper er med andre ord de som gjør at det som måtte komme av dritt i min retning på nett preller av som vann på gåsa. Men som kjent, er ingen ‘regel’ uten unntak, -heller ikke denne..
Jeg er unektelig et av de menneskene der ‘easy-going’ er blant dets aller fremste karakteristikker. Hva folk måtte si, mene og/eller kommentere til- eller om meg,, preller i grunnen av som vann på gåsa uten at jeg hverken lar meg fornærme eller affisere. Dvs.. Dette er så visst en sannhet, men dog med ett unntak:
(såkalte) ‘Komplimenter’ av typen ‘Du holder deg jo virkelig godt, da!..’ eller den ultimate værstingen; ‘Du er jo virkelig pen/flott for alderen!..’ Å treffe meg med ‘kompliment’ i denne kategorien, er ensbetydende med å dundre inn i den knappen som i nær sagt alle andre henseende er umulig å nå frem til. -Og i det en da har klart det kunststykket å komme opp med dette ene som treffer denne berømmelige ‘knappen’,, så treffer det imidlertid så til de grader!..
I praksis, innebærer dette at det ikke er snakk om å kunne holde noen maske, da jeg går rett i flat-mode, autopiloten (les;raseriet) tar over, og gjør vedkommende bitende oppmerksom på at enten så ser man bra ut, eller så gjør en det ikke. ‘Pen for alderen’, derimot, er det ingenting som heter! Det er ikke annet enn et elendig forsøk på å pakke inn den fornærmelsen som ligger i det å gi uttrykk for at vedkommendes ytre i det minste ikke har rukket å falle fullstendig i fistel enda, i betydningen at en, om ikke annet, har litt igjen å gå på før den totalkollaps som er ståa for mange på din alder. er et faktum..
Dersom du er lur nok til å vite ditt eget beste, holder du kjeft dersom du ikke kan komplimentere uten at det følger et forbehold (et handicap) med i betraktningen, så får du i det minste ha baller nok til ærlig å si det som det er, typ; ‘Du har jaggu en restanse igjen å gå på før du når totalkollapsen, du da!..’. Da er du, om ikke annet, i det minste levnet en mulighet til å kunne komme fra bombeutløsningen uten varige men..
Norsk eetterkrigsbarn som jeg er, født i en tid hvor oljefunnene i Nordsjøen poppet opp som paddehatter, og den nasjonale formuen vokste i hastigheter, kom jeg, som seg hør og bør til verden med den berømte sølvsjeen godt stappet ned i halsen. Unge Henriksen vokste med andre ord opp i et ‘møblert hjem’ med et sett foreldre som fra første stund la sjelen sin i å forme oss til to veloppdragne krapyl der man takket for maten, utviste takknemmelighet for det som ble gjort for oss, og at vi bare kunne glemme å skrike oss til noe som helst. I ettertid, er det imidlertid fremkommet ting og tang som fikk meg til å undres; Ble jeg rett og slett for godt oppdratt for mitt eget beste?..
Hva som først fikk meg inn på denne tanken, var faktisk små drypp som fremkom av samtaler med kvinnen som sto i bresjen for min opplæring innen adferd, oppførsel og sosiale spilleregler, Karin M. Henriksen, alias min mor, Mamma. Den mest sjelsettende episoden, var da det fremkom at hun hadde takket nei til invitasjoner til sydenferier med gratis opphold hos bekjente som hadde hus i ved et eller annet strandparadis fordi det ble litt for stedbundet eller hva nå det var. Årsaken er vitterlig ikke det relevante her, da jeg var rystet langt inn i beinmargen av at dette kvinnemenneske hvorfra all min iboende ydmykhet stammer fra kunne utvise en så graverende utakknemlighet som å takke nei til noen som gjorde noe så snilt for henne! ‘Bare det å være ønsket, er jo vitterlig ikke noe å ta for gitt, mamma’, husker jeg at jeg hvinte i tilnærmet harnisk.. ‘-Det er jo DU som har tattovert det her inn i bevisstheten min gjennom barneoppdragelsen!’
Joda, moder’n måtte innrømme det, hvorpå jeg la saken død i det jeg fnyste at jeg var rett og slett for veloppdratt for mitt eget meste..
Men det er jo slettes ikke bare som det voksne barnet i møte med sine foreldre som mennesker med en ditto feilbarlighet og brudd på egen lære det har fremkommet tegn på en overdrevenveloppdratthet. Et prakteksempel i så måte, er hva som må sies å være tilnærmet en besettelse av å takke for maten.. Å forlate bordet uten å takke for maten jeg er blitt servert, er for meg ‘right up there’ med sånt som å spise maten bed hendene og slike ting som en rett og slett bare ikke gjør. Dette har jo unektelig frembragt noen forsøkt tilbakeholdte flir på jobben. Som seg hør og bør på en restaurant, får vi jo et måltid pr skift, hvilket jeg har for vane å ta etter jeg er ferdig for dagen. I det dette somregel sammenfaller med stenging, er det jo ikke gitt at kokkene befinner seg på kjøkkenet, hvorpå jeg ikke forlater åstedet før begge kokker er funnet og takket for maten.
Videre, har det jo seg slik at jeg også har denne røffe siden som gjerne gir seg uttrykk i form av en ‘uparfymert’ språkbruk og en blandt mine bekjente berømmelig evne til å kalle en spade for en spade, for å si det sånn. Ei heller er jeg jo fri for temperament, så det hender jo at disse to motstridende sidene smelter sammen, som i det noen f,eks opptrer ufint mot butikkpersonalet på dager lunten min er kort.. Da får de brått passet påskrevet av et grettent ‘selv’ som syrlig henvender seg med et ‘Hva behager!.. Det må da for faen gå an å utvise et minstemål av sivilisert fremferd her, eller!? – Alvorlig talt, altså..’
Da var det dags for en ny runde med skamløs offentliggjøring av bilder som aldri skulle vært postet i en blogg med respekt for seg selv. Når sant skal sies, skulle de vært slettet umiddelbart, men det ble de altså ikke, og nå legges de altså skamløst ut i offentligheten..
Hva som fikk frem dette sjokk-trynet har jeg ikke den ringeste anelse om, men en flatterende pose er det iallfall ikke!
Ja ja, sånn kan det visstnok også gå..
‘Jammen dette var da riktig så fint’ vil jeg nok tro de fleste tenker umiddelbart etter å ha sett dette bildet. Men om en imidlertid flytter blikket ned til høyre, så ser man at fjerningen av bakgrunnen gikk hardt ut over armen, for å si det sånn.
Her har jeg ikke den ringeste anelse om hverken hva som er avbildet, når eller hvor bildet er tatt..
Her er jeg i utgangspunktet på vei til å innta en posering i snøen da et bein sklir rett ut i periferien, og hånden som tviholder i kameraet trykker så på utløserknappen i det jeg støtter meg til den andre i kavet for å gjeninnta vertikal stilling..
Her er i allfall fokusen på hva nå det er jeg driver med upåklagelig!
Dette var ment å skulle bli et supersøtt bilde av Pepsi og meg, men det ble ikke helt som jeg hadde tenkt, for å si det sånn..
