I en stressende hverdag, er det ikke til å unngå at det fra tid til annen oppstår svikt i kommunikasjonen i form av misforståelser, uenigheter, eller rett og slett at det foreligger en mangel på kommunikasjon som sådan. For å løse opp i slike floker, er en følgelig nødt til å ta opp det respektive anliggendet, og få snakket ut om saken, og/eller diskutere seg frem til en løsning. Problemet er bare at diskusjoner har så alt for lett for å strande, det være seg ved å ende opp i en krangel, eller ved at en eller begge parter går i vranglås, og samtalen rett og slett strander.. Dette er unektelig lite konstruktivt, liksom det er det mest ødeleggende som er for et forhold dersom dette blir et gjentagende problem, og er derfor noe som en absolutt bør bestrebe seg på å unngå. – Og her følger hvordan!..
→ Vær 100% ’tilstede’ under samtalen: Vend snuten bort fra PC’en, legg fra deg telefonen, slik at samtalepartneren har din fulle oppmerksomhet. Dersom du er stresset, irritert og/eller nervøs i forkant, så foreta gjerne noen beroligende pusteøvelser e.l. i forkant, slik at du stiller med et utgangspunkt som er så nært opp til rolig og avbalanser som råd er.
→ Still med et åpent sinn: Bestreb deg på å ha et åpent sinn m.h.t det samtalepartneren måtte ha å si, -selv om dette så skulle vise seg å involvere å innse- og ikke minst innrømme at du har tatt feil. Nå er det ikke dermed sagt at du skal være ettergivende, og gå på akkort med deg selv, men kunsten å komme frem til gode løsninger begge parter kan si seg fornøyd med, krever at de involverte utviser en evne og vilje til å se saken fra den andres ståsted, og derav forstå hva som ligger til grunn for vedkommendes syn og/eller ståsted.
→ Lytt og vis interesse for det som blir sagt: Bestreb deg på å utvise en genuin interesse og nysgjerrighet for det samtalepartneren har å si, selv om det som sies ikke interesserer deg nevneverdig i utgangspunket. Dette involverer også å bite seg merke i slikt som hvordan det blir fremlagt, hva som vektlegges, osv. Ved å få med deg disse tingene, så gir dette deg nemlig verdifulle verktøy i hht hvordan du best kan utforme din respons, i tillegg til hvordan du best skal kunne styre samtalen videre. Å gjøre seg kjent med samtalepartneren og dennes ståsted, er nemlig nøkkelen for å kunne komme frem til konstruktive løsninger!
→ Ikke henfall til usakligheter: I tilfeller der det foreligger en ganske intens diskusjon, og den andre henfaller til usakligheter som f.eks “Du må jo være helt dum i hodet som kan mene noe sånt”, så bit i deg den umiddelbare impulsen bestående av å hugge tilbake med samme mynt. Du kommer nemlig mye lenger ved å fremtvinge en begrunnelse for den respektive bemerkningen ved rett og slett å komme med et motsvar av typen; “Så om jeg forstår deg rett, så anser du altså det å inneha mitt syn i denne saken for ensbetydende med å være mindre begavet..(?) – Hva er det som begrunner dette?
→ Hold deg KUN til saken, og aldri personen: Dette punktet gjør seg spesielt gjeldende på det hjemmlige plan, hvor vi alt for lett henfaller til utbrudd av typen; ‘Du skal alltid være så…’ ‘Du er så himla (xxx) bestandig’, osv. Dette fører, som jeg vil tro de fleste har fått smertelig erfare mer enn en gang.. For å unngå å henfalle til dette nivået, hvilket innebærer at samtalen er dømt til å strande, så bestreb deg på å skille sak og person i form av argumenter som ‘jeg er virkelig skuffet over at du ikke holdt din del av avtalen i dette anliggende’ i stedet for ‘det skuffer meg så jævlig at du aldri kan overholde avtaler!’.
En bloggers bekjennelser er et slags dagbok-konsept, dog med en humoristisk vri, der jeg vil dele de tanker og reaksjoner som utspiller seg i forbindelse med den besettelsen man, i kraft av det å være blogger, har i forhold til listeplasseringer og ditto antall sidevisninger + litt attåt. Tanken bak dette her, er at det kan være artig å få et usensurert innblikk i en bloggers mind-set på sitt mest navlebeskuende, hvilket tidvis vel må kunne sies å være borderline narsissistisk..
Til tross for et aldri så lite dropp fra gårsdagens 17 plass til en 19 i dag, er det ikke antydning til dropp å spore verken i lynne eller tilfredshet, i det disse plassene ikke har den minste praktisk betydning. Med helt greie besøkstall for en normalt god bloggdag som har plassert meg i de øvre gemakker med story-privilegium, så er jeg fornøyd som ei flyfille, jeg!
Ser man på antall sidevisninger og de plasseringer som følger dager der jeg kan skilte med en tilsvarende innsats på bloggfronten, så er ‘stabil’ definitivt begrepet som oppsummerer det hele. En kan rett og slett se på det som at jeg har opparbeidet meg en fastlønnsordning i hht at jeg kan forutsi hva jeg vil få utbetalt i form av besøkstall ut i fra en gitt innsats. Og slik ståa er er dags dato, så tilsier altså to relativt omfattende innlegg en betaling pålydende et sted mellom 750 – 950 sidevisninger (alt ettersom hvilken ukedag det er), hvilket som regel tilsvarer en plassering mellom 15-20 plass på topplisten.
Og som jeg var inne på innledningsvis, dog uten at det kan bli presisert ofte nok, så er jeg særs fornøyd med å ha klart å stabilisere meg på et nivå der en normalt god bloggdag plasserer meg blant de topp 20!
Men når det er sagt, så ønsker en jo som utgiver å kunne nå ut til flest mulig.. Og i lys av dette, så blir det tydelig at begrepet ‘stabilitet’ også følger en stagnasjon i større eller mindre grad.. For dette nevnte ønskemål bestående av å kunne nå ut til flest mulig, er jo en logisk følge av det å utgi noe for offentligheten! I mitt tilfelle, så er stabiliteten unektelig positiv sett i lys av at jeg følgelig har klart å etablere meg på dette nivået. Men nå er imidlertid jeg så langt i fra alene om å kunne skilte med relativt stabile besøkstall her på plattformen.. – Og er det noe jeg virkelig har fått erfare igjennom min tid som blogger, så er det at ‘stabilitet’ like fullt er en indikator på stillstand og at en derav gjerne belønnes langt under pari m.h.t den fremgang som burde bli en utgivelse til del ut i fra gitt kvalitet og innsats.
For i følge grunnleggende markedsprinsipper, er jo ‘fremgang’ sluttsummen av høy kvalitet på det som leveres, kombinert med at offentligheten gjøres kjent med at den den respektive merkevaren, det være seg om det dreier seg om en vare, tjeneste, -eller utgivelse, eksisterer. Men betingelsen for at en skal kunne omfattes av de rådende spilleregler hva tilbud og markedsføring angår, er at en faktisk har en kanal der en kan få gjort det en måtte ha å tilby kjent for offentligheten! – Og det er her vi finner kjernen til det jeg etter en samtale med en av mine bloggervenner, Lene ble meg bevisst faktisk er i ferd med å bli et alvorlig problem, -ikke bare for den enkelte blogger, men også for bloggen som genre! For i lys av denne samtalen, gikk det nemlig til fulle opp for meg at vi bloggere faktisk ikke har noen som helst måte vi kan nå ut til den delen av publikum som ikke selv er bloggere, og det en måtte ha klart å skrape sammen av venner og/eller følgere på SoMe! Ergo, så er det altså borderline ‘mission impossible’ for brorparten av oss bloggere å gjøre utgivelsen kjent utover ens medbloggere og de tilhørende ens utvidede bekjentskapskrets. – Og dette er vi faktisk nødt ti å ta tak i, å få gjort noe med asap!
Før plattformbyttet fra nå nedlagte Bloggsoft til dagens WordPress, som ble foretatt ved årskkiftet 2018/2019, så forelå det et tilbud om å få lansert innleggene våre på Side2.no for en (svært så) billig penge. Jeg fikk til fulle merke effekten av å få lansert innlegg på denne siden som den gang lot til å være godt besøkt av et rikt utvalg mennesker over det ganske land. For premien som ble meg til deg etter å ha vunnet en av de tre sommerkonkurransene som ble avholdt i 2018 var x-antall slike innleggspromoteringer, fordelt på hhv ‘normal’- og ‘stjernepromotering/annonse (uten at jeg husker hvilke begrepsbetegnelser som ble benyttet for disse). Denne annonseringen var, sammen med den promoteringen som fulgte at både konkurransebidragene som sådan, så vel som de premierte i etterkant ble dedikert plass på sidetoppen hos blogg.no, var de faktorene som muliggjorde den fremgangen jeg opplevde i kjølvannet av den konkurransen. – Følgelig, ble jo så denne effekten brutt, og jeg sendt rett tilbake til start i det jeg, i likhet med de fleste andre, ble adskilt fra utgiveren, altså blogg.no, og derav fra all innleggspromotering for en kortere eller lengre periode i forbindelse med den evalueringen som ble foretatt i forbindelse med den overflyttingen som så skulle bli igangsatt ved utkanten av dette året. Konsekvensen av dette, blir da for meg at det nå skulle vise seg at jeg til fulle skulle få merke forskjellen som fulgte det ikke å ha noen promoteringskanal, i det jeg nå facer år der jeg mer eller mindre blir stående i stampe. Veien opp og frem skulle nå gå så smått at jeg, når jeg ser tilbake på denne tiden, anser det for intet mindre enn et mirakel å regne at jeg ikke falt av lasset og forble der før 2019 var omme, og at jeg følgelig er i gamet den dag i dag!
Dessuten, er det hevet over enhver tvil at dette utfallet er å anse som helt tilfeldig, da det like gjerne kunne ha endt opp med det motsatte. Faktisk tilsier min utolmodige karakter at sjansene i utgangspunktet var betydelig høyere for at jeg skulle falle fra dersom utkommet av denne stillstanden kunne tippes på forhånd. – Og det har så visst vært på hengende håret flere enn en gang; Der luften er gått fullstendig ut av ballongen, og følgelig har ført til minimal aktivitet i måneder til ende..
All erfaring tilsier dermed at vi er nødt til å finne en måte å nå ut til folk på! – Ikke minst, så har vi alle de som faller utenfor de rosabloggendes målgrupper som er nødt til å få vite om den forandringen som har skjedd hva blogg-genren angår, og at den nå inkluderer noe for alle og enhver! – Likeså er promoteringen av den enkelte blogger av prekær betydning! Både m.h.t å forhindre frafall av kvalitative utgivelser, og at vi bloggere i det minste kan bli belønnet med noe i nærheten av den innsatsen som legges ned i hht det å kunne nå ut til folk med det en ønsker igjennom bloggen..
Som den grubleren på elitenivå jeg er, så er det unektelig en god porsjon spørsmål som dukker opp i mitt hode som særs få, om noen har tenkt over, og langt mindre brukt tid og energi på å spekulere i. – Her er det med andre ord mye rart, og for en tid tilbake delte jeg et knippe av disse særegne spørsmålsstillingene i DETTE innlegget. I og med det begynner å bli en stund siden dette ble gitt ut, tenkte jeg det kunne være på tide med en oppfølger!..
Kort fortalt, så er enmeboksen for de (mildt sagt) særegne spørsmålsstillingene med ditto grublerier relatert til det menneskelige idiotiet, med hovedvekt på følgende:..
→ Religionens oppstandelse: Når-, hvordan- og hvorfor i heiteste denne arten, som ynder å se på seg selv som intellektuelt overlegen samtlige av planetens øvrige arter, begynte å mane frem fantasifostre som ble tilbedt etter alle kunstens regler, er vel det jeg undres aller mest over i så måte..
→ Skammen knyttet til kjønnsorganer og ‘stjert’: Altså.. Når-, hvordan- og hvorfor utviklet mennesket dette altoverskyggende behovet for å skjule sine edlere deler for omverdenen som har rådet på et (forholdene tatt i betraktning) tilnærmet uendret vis i alle kulturer og verdenshjørner til hva som syntes å være alle tider!? For ut i fra et rent biologisk ståsted, så henger det jo overhodet ikke på greip!
→ Kompliseringen av forplantningsakten: Og dernest får vi hva som syntes å være avstedkommet fra de to overnevnte merksnodigheter; Nemlig spørsmålet om hva- hvordan- og hvorfor i heiteste vår art har tillagt forplantningsakten en skam, og derav et tabu som en ikke finner det minste spor av hos noen av planetens øvrige arter?
Her følger et kjapt resonnement i hht sakens anliggende:
Tro det eller ei, men det er nå blitt bevist og derav hevet over enhver tvil at den nevnte selverklærte overlegne intelligens i realiteten ikke er overlegen i det hele tatt.. Dette er blitt påvist en gang for alle ved å foreta jevnlige IQ-tester av barn som er født på samme dag tilhørende mennesket og dets tre nærmeste slektninger blant primatene. Sammenligningen har startet praktisk talt umiddelbart etter fødselen, for så at de har blitt testet jevnlig opp igjennom de ulike utviklingstrinn frem til den siste testrunden foretas i det de er blitt 6 år gamle. Etter fylte seks år, vil de for alvor sette i gang med opplæringen/å tilegne seg enkelte arts spesialiteter og særegenheter relatert til å tilpasse seg de forhold som råder i hht den respektive artstilhørighet, slik at de ikke lenger kan testes på likt grunnlag. Dessuten ville det å teste de ut over dette faktisk ikke hatt noen nevneverdig betydning uansett, om det så var at de kunne ha dratt det lenger ut i tid! For 6 år er nemlig også gitt å være den ‘magiske’ alderen der ‘sluttproduktet’ hva intelligensnivå er fastsatt uansett, slik at den IQ som kan påvises av en 6 åring, er den IQ vedkommende vil ha med seg inn i voksen alder, for å si det sånn.
Følgelig, så er altså den rådende IQ’en hos hhv menneske, sjimpanse, gorilla og orangutang fastslått igjennom et representativt utvalg med det utkommet at det ble dødt løp mellom de tre førstnevnte med orangutangen hakk i hel. Men til orangutangens forsvar, så kommer en ikke utenom at en test foretatt av mennesket vil favorisere menneskebarnet (og dets like) til en viss grad, uansett hvor godt en forsøker å unngå dette. Orangutangen er nemlig arten som både i slektskap og naturlig habitat er oss fjernest av de respektive arter, med den følge at de artsrelaterte ulikheter vil begynne å gjøre seg gjeldende på et tidligere tidspunkt. Men om vi så ser på de andre to, altså gorillaen og sjimpansen, så blåste de forskerne fullstendig av banen ved å matche menneskebarnet i en test der bedømmingen ble foretatt på menneskets premisser! Så kontroversielt har dette vist seg være at verdens befolkning rett og slett ikke er i stand til å godta det respektive utkommet pr. dags dato. For det har seg nemlig slik at dersom en på død og liv skal kåre en vinner ut i fra de differanser som ansees for små til å ha noen innvirkning på konklusjonen, så var det ikke menneskebarnet som vant.. Det var det nemlig sjimpansen som gjorde, med hhv mennesket og gorillaen på det påfølgende plassene.
Om en legger menneskets selverklærte grandiositet til side, så ville det imidlertid vært langt mer oppsiktsvekkende dersom mennesket HADDE innfridd i hht å utvise den på forhånd antatte overlegenhet i disse testene! Kanskje ikke i en så alt for stor grad hva gorillaen angår, men så snart en inntar dette mind-settet, fremstår utkommet i forhold til sjimpansen derimot i tråd med hva en logisk sett skulle kunne forvente! For så nær er altså menneskets artstilhørighet til sjimpansen at den genetiske likhet er på hele 98,4 – 98,6%. – Altså er det kun 1,6 -1,4 % genetisk forskjell mellom de to artene!
Så hva har så dette for relevans til spørsmålet om hvor, når og hva pokker som kan ligge til grunn for det religiøse fjaset som har preget vår arts historie så til de grader?..
– Svaret på det spørsmålet, er helt enkelt at sjimpansen ikke har utvist det minste lille ymt som kan peke i retning av tilsvarende oppkok! – Hvis art utgjør det perfekte sammenligningsgrunnlag i så måte ikke bare er bevist å inneha den samme grunnintelligensen som mennesket, men som også skiller seg minimalt fra oss rent genetisk..
I det man kunne konkludere med at mennesket slettes ikke er i besittelse av den intellektuelle overlegenhet vi ynder å tro, så oppsto jo dermed spørsmålet om hva som da kan ligge til grunn for at mennesket har inntatt den dominerende posisjonen blant jordens arter som den har, mens sjimpansen like fullt lever i pakt med naturen på samme vis som den bestandig har gjort, -og som mennesket også gjorde inntil en 5 – 10 000 år siden (hvilket er for sånn rundt regnet et tusendels sekund å regne i evolusjonsmessig sammenheng), når dette IKKE lenger kan ha sin forklaring hva intelligensen angår!
Og svaret de kom frem til her, var en kombinasjon av følgende 3 faktorer: A)Mennesket innehar et helt unikt spekter av lyder det er i stand til å frembringe ved hjelp av stemmebåndet sammen med en særs stor bevegelighet både hva angår tunge og lepper! Følgelig, har dette muliggjort det å kunne kommunisere detaljer med våre artsfrender som er helt unikt for arten. Dette muliggjør både et strategisk samarbeid mellom individene, i tillegg til detaljert utveksling av kunnskap som dermed også overføres fra en generasjon for den neste å bygge videre på.
B) Menneskehåndens unike evne til å kunne utføre finmotorikk. Både gorillaen, sjimpannse og orangutangen har vist seg kapable til å ta i bruk verktøy i utførelsen av sine daglige gjøremål, men i og med disse er avhengige av å inneha den nødvendige gripestyrke som kreves for å kunne leve et liv i trærne, så er de ikke i stand til å frembringe noe avansert på verktøysfronten grunnet sin manglende evne til å kunne utføre noe som krever finmotorikk.
C) Menneskets overlevelse har vært betinget av en nysgjerrighet angående hvordan ting og tang fungerer. Grunnet sin betydelige tilkortkommenhet hva de rent fysiske egenskaper angår, har vi vært nødt til å finne ut av slikt som de vaner og mønstre som følges av potensielle byttedyr, liksom de som vil kunne gjøre byttedyr av oss. Ikke kan vi løpe, sammenlignet med de respektive arter, liksom vi ville vært fucked i enhver nærkamp! Denne nysgjerrigheten er hva som etterhvert vil ligge til grunn for den tilegnede kunnskap som vi så detaljert er i stand til å videreformidle, og det som konkret kan produseres ved hjelp av menneskehånden som følge av dette.
På bakgrunn av dette her, så kan jeg forstå at en kan begynne å se mønstre, og derav trekke slutninger som ikke har rot i virkeligheten. Men så langt jeg er i stand til å fatte, så burde dette like fullt gjelde for sjimpansen, -og for så vidt også gorillaen. – Hvilket det da etter alle solemerker IKKE gjør! Dessuten skulle menneskets evne til å kommunisere kombinert med evnen til å utvikle metoder for hhv å bevise eller motbevise de tanker og ideer som til enhver tid måtte oppstå! Dette har da vitterlig blitt gjort til fulle på samtlige områder, -bortsett fra dette som har med tilbedning av ikke-eksisterende oppkok å gjøre. I mine øyne, er dette noe jeg aldri ser ut til å kunne bli klok på, da dette fenomenet unektelig ligger til grunn for at vår art også er den mest selvdestruktive på planeten!
Jeg mener.. Her har vi altså en art som så til de grader har lyktes på rekordtid i form av å ha gjennomgått en utvikling som er hinsides de arter som praktisk talt er våre likemenn, samtidig som vi har stått bom stille uten å utvikle oss en millimeter hva dette religiøse tullet angår!.. Vi utkjemper jo de nøyaktig samme krigene i dag som de som ble utkjempet for 2000 år siden da Jesus kom på banen, liksom da Muhammed dukker opp for en 7-800 år siden og lanserer Islam etter å ha knasket i vei av den samme kaktusplanten som Moses så åpenbart gjorde i forkant av sitt møte med vårherre, liksom det har vært gjort av uttallige bibelske karakterer i mellomtiden..
Så galt er altså dette her at selv i dag, hvor det verdensbildet som gis igjennom disse religionene er vitenskapelig bevist ikke å ha rot i virkeligheten, så tviholder allikevel et flertall av verdens befolkning på disse mytologiske fantasifostre som ikke skiller seg et døyt fra de nå døde trosretninger som f.eks den norrøne-, greske-, romerske- og gud vet hva av mytologier! Så hva faen er det som ligger til grunn for dette her!? Det vil jeg etter alt å dømme aldri slutte å undres over..
Like lite som jeg vil slutte å undres over den menneskelige tåpeligheten som råder hva kjønnsorganer og forplantning angår. Men her har jeg ikke klart å komme opp med noe å bygge videre på, ut over det faktum at det av en eller annen grunn jeg ikke kan forstå har oppstått hos vår art, men som like fullt er ikke-eksisterende hos sjimpansen.. Her skal det imidlertid legges til at dette er et spørsmål som er blitt viet langt mindre oppmerksomhet enn det angående religionen, simpelthen fordi jeg til alt hell klarte å time min ankomst til planeten til en tid da det endelig tok til å skje en oppmykning på området i den delen av verden jeg ble født inn i. Følgelig, er forholdene per i dag noe jeg ikke har det minste problem med verken å leve med eller å akseptere. – Og det er her dette emneområdet skiller seg så til de grader fra det angående religionen, ida dette er et utyske jeg ikke på noen som helst måte er i stand til å akseptere, og som jeg har tilsvarende problemer med å leve med.. Religion er og blir roten til bort i mot alt ondt, i det den ondskapen som har sitt utspring i ren skjær grådighet, bruker religionen som middel for å kunne nå målet..
En bloggers bekjennelser er et slags dagbok-konsept, dog med en humoristisk vri, der jeg vil dele de tanker og reaksjoner som utspiller seg i forbindelse med den besettelsen man, i kraft av det å være blogger, har i forhold til listeplasseringer og ditto antall sidevisninger + litt attåt. Tanken bak dette her, er at det kan være artig å få et usensurert innblikk i en bloggers mind-set på sitt mest navlebeskuende, hvilket tidvis vel må kunne sies å være borderline narsissistisk..
Same shit, different numbers!
En plass opp fra en 18 plass på gårsdagens liste til en 17 plass på dagens, gir så visst ingen grunn til å klage! Det som imidlertid er litt artig å merke seg, er at det er merkbart høyere tall som råder for en plass i dette sjiktet på dagens liste enn på gårsdagens; Ikke bare er det første gang i løpet av den tiden jeg har festet meg ved disse tallene (hvilket vil si siden jeg introduserte denne spalten) hvor en har vært avkrevd flere sidevisninger for disse plasseringene på en tirsdagsliste enn på mandagens. Det føyer seg nemlig også inn i rekken av smått ulogiske ‘kvarker i kvardagen’ som for en elitegrubler er for en gavepakke i form av et uløst, men dog totalt meningsløst mysterie å regne i mangel på noe bedre å bruke tankevirksomheten på! At denne jakten på plausible forklaringer etter alt å dømme også vil vise seg å være fullstendig fåfengt, er bare en bonus, for i det øyeblikket et mysterie er løst, er jo (den for de fleste temmelig overvurderte) moroa over!..
For de av dere som eventuelt måtte inneha den grad av galskap som kreves for at det skal kunne være aktuelt å begynne å bry hjernen med meningsløsheter av denne typen, så består den nevnte logiske brist i at mandagslisten, som jo er basert på søndagen i forkant, hele veien har vært den av ukens dager hvor en har vært avkrevd det høyeste antall sidevisninger for å få innpass blant topp 20. – Hvilket lar seg forklare på det mest opplagte vis;
A) Søndagens natur: Søndag er ukens ‘slakkedag’ som gjerne er blottet for planer og gjøremål, og er derfor en yndet dag for sysler som å lese seg opp på bloggfronten.
B) I tillegg, er søndagen også den dagen ukesbloggerne kommer på banen med sine utgivelser, med den følge at det også blir ‘flere om beinet’ i hht en topp 20 -plassering på den etterfølgende listen!
Tirsdagslisten, er jo derimot basert på mandagen i forkant, hvis ukedag innebærer like liten tid for blogglesing gjevnt over som enhver av de andre ukedagene, liksom ukesbloggerne har foretatt sine svalestup ned fra de topplasseringer som typisk følger utgivelsesdagen. – Ergo er det fenomen vi i dag er vitne til ulogisk!
Når dette er sagt, kommer vi imidlertid ikke utenom at de observasjoner dette er bygget på nok er i overkant navlebeskuende og regelrett selvsentrerte til å kunne holde vann i hht å kunne passere som vitenskapelig beviste observasjoner; Altså observasjoner av den typen som ansees for sikker nok til å kunne betraktes som en faktaobservasjon.. For når sant skal sies, så er jo det hele basert på mine egne besøkstall vs. plasseringer på gårsdagens- vs. dagens liste, hvor det som vel har blitt fremstilt som et helhetsbilde hinsides den grad det i realiteten er, helt konkret består av at jeg “kun” plasserer en plass høyere med ca 130 flere sidevisninger. Men siden det tross alt dreier seg om et ‘mysterie’ fullstendig blottet for relevans på alle tenkelige plan, så bare dytter jeg slikt som mangelfulle faktaopplysninger i boksen for formaliteter, plasserer meg selv i rollen som verdens midpunkt, og grubler ufortrødent i vei!
Nå skal det i selvrettferdighetens navn også nevnes at jeg ikke er helt uten gangsyn m.h.t hva som står og gjelder utenfor min navlebeskuende bloggerboble! For det har seg nemlig slik at det antallet sidevisninger som ligger til grunn for dagens 20 plass er tilsvarende det som plasserte meg to plasser over på gårsdagens liste. Så følgelig VAR det lavere besøkstall for å plassere i de øvre gemakker i går, bare sånn så det er sagt! Mangelfullheten jeg refererte til, dreier seg snarere om hvorvidt det atypiske kun gjelder akkurat i dette sjiktet, eller kan sies å være gjennomgående for hele listen.
Og mens vi nå er inne på dette med ‘poengdeling’ i bloggsammenheng, så kan jeg røpe at dette kan vise seg å være skjebnesvangert! Det er nemlig ikke noe som heter ‘delte plasseringer’ her på berget, for i det to (eller flere) står med samme antall sidevisninger, så plasseres den ene av de to over den andre ut i fra hva som tilsynelatende er et tilfeldighetenes spill. Følgelig kunne gårsdagens besøkstall vist seg skjebnesvangre satt opp i mot dagens liste i det jeg da ville endt på en delt 20 plass, og derav stått ovenfor et skjebnens lotteri i hht de to påfølgende plasseringer som innebærer den desidert største forskjellen av de alle.
– Og en kan vel bare begynne å forestille seg den så til de grader mugne bloggeren som vil åpenbare seg i denne spalten etter å ha tapt en ‘story-plassering’ på ‘walkover!..
På lørdag gikk første episode av sesong to av Maskorama av stabelen på NRK1 til hva som syntes å være alle og enhvers elleville begeistring. – Med unntak av meg, som ikke evner verken å fatte eller begripe hva som i det hele tatt er severdig med å gjette hvilken kjendis som utfører et sangnummer iført et kostyme i ‘Labbetuss’-format.. – Og dette programkonseptet er slettes ikke det eneste det later til at en hel nasjon er samlet om å elske, og jeg tilsynelatende er den eneste som ikke skjønner bæret av..
Her følger derfor de programkonsept som pr. dags dato er blitt sanne landeplager der alt fra hele landet til praktisk talt hele den vestlige verden syntes å være med på moroa, med unntak av meg, som er blitt stående på sidelinjen uten å skjønne en dritt av de andres latter og begeistring..
[foto: NRK]
* Maskorama: Her vil jeg nok si at forklaringen på min fall-out når det kommer til dette konseptet er grunnet i at jeg aldri har sett det morsomme i å kle meg ut. – Selv ikke som barn! Eksempelvis kan jeg huske jeg var glad vi ikke feiret Halloween her til lands (- dette har jo først blitt en greie her på berget de siste 10-15 årene), for i mine øyne, var en deltagelse i den trick or treat -greia som ble vist fra USA sånn ca like fristende som de skiturene fatter’n dro oss ut på; En lidelse som faktisk ble ansett stor nok til å overgå det godteriet som utgjorde belønningen. I voksen alder, kan jeg kun huske å ha vært på en kostymefest; Her løste jeg droget ved å kle meg ut ved rett og slett å stille som den dronningen av Crazyville jeg er, med tyll og silkekjole kjøpt på Gjenbruk og den tiaraen som utgjør den eneste negativen jeg kan se ved ikke å gifte seg.. Hva jeg imidlertid ikke evner å finne noen mulige forklaringer på, er hvordan hva som syntes å være alle andre kan syntes dette programmet er synonymt med den ultimate underholdning! Så dersom det mot formodning skulle vise seg at jeg har noen likemenn der ute; Gi meg et pip!
[foto: tv2]
* Legomasters: Selv om jeg både lekte med lego selv i barndommen, og kan forstå hvordan dette her kan utvikle seg til å bli en hobby i voksen alder, så er hva som kan være underholdende med å se folk konkurrere om hvem som evner å fremskaffe det beste byggverket ved hjelp av disse klossene langt utenfor min forstand.. Selv ikke i den mest understimulerte lock-down tilstand ville jeg vært i stand til å mane frem noen følelse av spenning og facinasjon rundt dette her..
[foto: tv2]
* Jakten på kjærligheten: Dette likte jeg for så vidt de første par sesongene, men etter utallige runder der det ville vært umulig å skille den ene sesongen fra den andre dersom det ikke var for at deltagerne har ulike navn (for de SER jo til og med klin like ut), så mister du definitivt meg! Et snev av egenart er i mine øyne et absolutt betingelse for at noe i det hele tatt skal kunne betraktes som ‘sebart’ i mangel av noe bedre..
[foto: discovery+]
* Masterchef: – Og alle andre program i denne genren, for den saks skyld.. Greia er at jeg overhodet ikke kan finne noe underholdende i å se på folk lager matretter med fryktelig liten tid, for så at sluttproduktene blir bedømt av et dommerpanel bestående av kjendiskokker. Ja disse er selvsagt eksepsjonelle når det kommer til kokkelering, men at disse skal kunne smake seg til en avgjørelse av hvilken kreasjon som er best på generelt grunnlag, den går jeg i midlerid ikke med på. Nok et program, altså, som i mine øyne er like kjedelig som å se maling tørke, men som folk benker seg til TV-skjermene for å følge i år etter år..
** Dersom du vil lese om flere merksnodige sider ved yours truly, avsløres flere av disse i bla.a DETTE innlegget!
En bloggers bekjennelser er et slags dagbok-konsept, dog med en humoristisk vri, der jeg vil dele de tanker og reaksjoner som utspiller seg i forbindelse med den besettelsen man, i kraft av det å være blogger, har i forhold til listeplasseringer og ditto antall sidevisninger + litt attåt. Tanken bak dette her, er at det kan være artig å få et usensurert innblikk i en bloggers mind-set på sitt mest navlebeskuende, hvilket tidvis vel må kunne sies å være borderline narsissistisk..
– For her syntes det så avgjort å være noe galt som ikke kunne være riktig, i det jeg på denne mandagen, som følger en søndag som skulle vise seg håpløs i hht å få tid til et innlegg nummer to, later til å ha klort meg fast i gårsdagens 18 plass!
En hjemkomst som først fant sted i det kvelden var i ferd med å bli natt (alt ettersom hva en legger i disse tidsangivelsene) setter jo i seg selv en stopper for hva/hvor mye mer en får skviset inn i det klokken bikker 23:00 på et døgn som (seg hør og bør) går over i det neste kl. 00:00. Og i det nevnte hjemkomst fant sted etter å ha sprintet rundt i mellom border og kjøkken i et tempo som skulle tilsi at selv yngstebror Ingebrigtsen er antatt å ha måtte kaste inn håndkledet etter sånn +/- halve økten, ville videre aktivitet i etterkant uansett vært utelukket!
Som følge av dette, anser jeg det dermed som tilnærmet utelukket at dette skal være dagen da ‘mandagsforbannelsen’ brytes. – Og med lesertall, som forholdene tatt i betraktning, er overraskende høye, men som dog skriker 21 plass, i det mandag vanligvis er en dag med høye tall i dette sjiktet. Min umiddelbare reaksjon på plasseringen, er derfor ikke den glede og tilfredshet en kunne forvente, men snarere en teori om at denne tangeringen av gårsdagsplasseringen er grunnet i at topplisten har hengt seg opp igjen!
Søndag er den desidert travleste dagen i restauranten, og gårsdagen gikk følgelig med til utlevering av bla.a lekkerbiskener som dette.
Dette har nemlig skjedd ved et par anledninger tidligere, hvorav den siste og desidert lengste som inntraff i sommer, innebar at jeg ble fastfrosset på en helt elendig plassering i samfulle halvannen uke til ende. Jeg tenker da som så at denne gang vil jeg i det minste stå greit plassert igjennom dette her, i det jeg begynner å scrolle meg oppover og nedover mens jeg forsøker å huske noen andre plasseringer fra gårsdagen. Vanligvis er det alltids noen plasseringer jeg biter meg merke i, men i og med gårsdagen avstedkom med særs lite tid avsatt til blogg generelt, så stilte jeg unektelig med et handicap i det min indre detektiv skred til verket for å teste ut egen hypotese.
Men helt blank var jeg dog ikke, skulle det vise seg, for de små grå børstet raskt støvet av minnet om at Vivian hadde skjøvet kokken ned fra tronen på topp! – Jeg følger så opp med å forflytte skjermbildet til toppen av siden, hvorpå hypotesen blir forsterket i det samme fordeling av de to på topp gjør seg gjeldende i dag..
Men samtidig er det ett eller annet som skurrer, bare et dette befinner seg så langt bak bevissthetsgrensen at det bare blir en vag følelse.. Men så popper det opp et minne om at jeg i det minste fikk foretatt et par bloggbesøk i avkoblingens tjeneste før jeg gikk i vater i går kveld/natt, og hvor et av disse var til det siste tilskuddet på blogg.no-stammen, Kari Engsvik. Og om jeg ikke evnet å mane frem stort fra hukommelsen i hht gårsdagens liste som sådan, så husket jeg jo i det minste hva jeg hadde lest under disse visittene, hvilket i Karis tilfelle var en riktig humørbooster i form av at hun hadde nådd målet om en topp 40 plassering i løpet av 2 år etter bare to uker på plattformen med en 36 plass!
I grunnen burde vel bossen begynne å forberede et innrykk av gjester fra både det øvrig land og utland nå, etter at vi på onsdag kunne lansere denne aldeles nydelige julemenyen *hehe*
Og dermed forflyttes oppmerksomheten til de såkalte ‘bildeplasseringene’ fra 21 – 40, hvor det først kan se ut som om dette skal være den berømmelige siste spikeren i kisten, i det hun kan sees trone i samme sjiktet! Men etter nærmere ettersyn, er har hun faktisk forflyttet seg en plass, hvilket i stedet innebærer at hypotesen forkastes; Listen er m.a.o bevist autentisk, hvilket igjen vil si at jeg, Gry Henriksen, eneste (kjente) offer for den ‘mandagsforbannelsen’ som har rådet i et talløst antall uker, faktisk ER innehaver av plass nummer 18 denne mandagen den 15 november i det herrens (forjettede) år, 2021!..
Miraklenes tid er enda ikke forbi, det er iallfall ‘Snickers & Twist’..
En bloggers bekjennelser er et slags dagbok-konsept, dog med en humoristisk vri, der jeg vil dele de tanker og reaksjoner som utspiller seg i forbindelse med den besettelsen man, i kraft av det å være blogger, har i forhold til listeplasseringer og ditto antall sidevisninger + litt attåt. Tanken bak dette her, er at det kan være artig å få et usensurert innblikk i en bloggers mind-set på sitt mest navlebeskuende, hvilket tidvis vel må kunne sies å være borderline narsissistisk..
Jeg har liksom vært litt sånn kjerringa mot strømmen når det kommer til egne besøkstall kontra det som, ut i fra hva som fremgår av topplisten, gjelder for plattformens bloggere generelt. Følgelig har mine tall vært høye nok til en topplassering uansett når man har fått topplasseringer med et lavere sidevisninger enn norm, mens jeg gjerne ramler utenfor når ditto plasseringer har krevd høyere tall, da mine gjerne har vært lavere. Men ‘every duck has its day’, og i dag var det endelig min tur å ha et snev av flaks!
For som jeg var inne på i gårsdagens bekjennelser er det å bli sent hjemme fra jobb, for så å komme hjem til et internett som hadde gått i stå en ugunstig kombinasjon i hht å rekke å få sendt ut to innlegg innen rimelig tid!..
Jeg tok vel derfor turen innom blogg.no mer eller mindre bare for å få det forventede fallet fra oven til ‘avgrunnen’ bekreftet, så da det første jeg så da siden åpenbarte seg var egen trynesnylte som tronet der oppe på stort-plass, så er min første tanke at blogglisten har hengt seg opp igjen! Men så jammen hadde jeg ikke plassert på en hedelig 18 plass, tross dårligere besøkstall enn de som har kicket meg på hodet ut fra listens øvre gemakker tidligere denne uken!..
Jeg er nemlig ikke en person som har det med å stole på flaksen i tide og utide, for å si det sånn! De gangene jeg har hellet på min side, så er det av en eller annen grunn så fjernt for meg at jeg bestandig har som utgangspunkt at det mest sannsynlig har skjedd en feil ett sted, så dette må kunne avkreftes før jeg kan ta til meg den respektive flaksen som en realitet..
I dag, er det imidlertid søndag igjen; Og søndag er så visst ikke den ‘fun-dag’ den så feilaktig har fått rykte på seg å skulle være! Vel.. Dvs den er ingen ‘fun-dag’ for meg i bloggsammenheng, hvilket jo er det som ene og alene tilskrives relevans i denne spalten; Ergo er dette hva som står og gjelder..
Som jeg vil tro en god del ikke har kunnet unngå å ha fått med seg etter en tilnærmet ukentlig dose med grin og tenners gnissel på mandager, så er altså dette dagen hvor skiftet mitt i restauranten begynner kl. 15:00, hvilket er det mest ugunstige i forhold til bloggen.. Samtidig, er søndag den ukedagen hvor det generelt er høyest besøkstall på plattformen, hvilket har ført til hva jeg refererer til som ‘mandagsforbannelsen’, i det jeg praktisk talt har hatt klippekort på den forhatte 21 plassen denne dagen!
Men den som gir seg er som kjent en dritt, så forhåpentligvis vil dette bli søndagen der jeg endelig skal klare å legge opp løpet i hht å kunne kombinere en vellykket bloggdag med 15:00 -skiftet på jobben. Om jeg vil lykkes, gjenstår å se, så følg med i morgendagens episode av denne smørja av en føljetong!
I skrivende stund, går altså årets finale av ‘Skal vi danse’ av stabelen med hhv tidligere kombinertløper Magnus Moan og sportsanker i TV2 Simon Nietche. – En konkurranse som også ble bragt på bane tidligere denne uken (hvis innlegg du kan få med deg ved å klikke HER), hvor jeg kritiserte det gjeldende reglementets mangler i hht å tilrettelegge for at det i det minste er to av de beste parene som står igjen til slutt, -og ikke minst stikker av med seieren. Her ble det bla.a mer enn antydet at det var sortien til Joakim Kleven og hans dansepartner Benjamin Jayakoddi i program fire sto for årets urettmessige tap i denne konkurransen. Jeg antok da at jeg hadde sagt mitt i den anledning, og dermed kunne legge den ballen død. – Og det kunne jeg vel for så vidt også. – Inntil jeg for få minutter siden klikker inn på et intervju der han snakker om sine reaksjoner rundt denne sjokk-exiten.
Jeg har fremdeles ikke den ringeste anelse om hva denne Kleven har foretatt seg for å oppnå en kjendisstatus som går ut over det å tilhøre vennekretsen til Sophie-Elise Isaksen. Men ikke desto mindre, er jeg(!) – som knapt har vært fan av noe eller noen i mitt liv, brått blitt regelrett blodfan av fyren i løpet av en intervjusekvens som ikke strakk seg utover en 7-8 minutter!.. – Og sånt er jo intet mindre enn absurd! Som om jeg ikke hadde mer enn nok særegenheter fra før, mener jeg!..
Dette her kan en vel trygt si ville vært en absurditet hos ethvert tilsynelatende velfungerende menneske, men med min historikk hva ‘fandom’ angår, så er det absurde tatt til et helt nytt nivå.. For denne nevnte abnormt mangelfulle historikk hva nesegrus beundring, borderline dyrking, av andre mennesker angår, består nemlig helt konkret av følgende:
1) For mitt vedkommende, kicket puberteten inn omtrent på samme dag som det som må ha vært den andre Karatekid-filmen, med det utkommet at Ralph Macchio (eller hvordan nå en staver det navnet) skulle bli mitt første- og eneste ‘celebrity crush’ i ungdommen. Denne beundringen fadet ut med tiden, en prosess som etter alt å dømme ble fremskyndet i det de ikke hadde lykkes like godt med å gi ham det perfekte utseende i den tredje filmen.. Dessuten, så blir jeg jo dratt med på et testløp pålydende 800m rett i forkant av min 15 fødselsdag, vinner hele dritten som den eneste som ikke hadde trent en dritt fra før, og er innen den påtroppende sesongens utløp forlengst erklært et av kongerikets store friidrettshåp. – Og i og med sånt fører til daglig omgang med det nevnte kongerikets inneværende sternegalleri på idrettsfronten, hvilket på toppen av det hele stort sett besto av unge herremenn som var ‘fit to the T’, så ble det brått mer nærliggende å få utløp for den slags uoppnåelige ungdomsdyrkelser i hemmelige crush for den ene etter det andre i det stjernegalleriet som jeg ikke bare fikk oppleve i levende live, men som både snakket til meg og passet på meg!..
2) Dernest vil jeg vel si at den eneste jeg kan si at jeg har vært – og er ‘fan’ av i ettertid, er bandet Queen generelt og dets vokalister, hhv den legendariske Freddie Mercury & mannen som i dag står for de om mulig enda større vokalprestasjonene i så henseende; Adam Lambert, spesielt.
(foto: tv2) Joakim Kleven og Benjamin Jayakoddy umiddelbart etter sjokk-exiten fra Skal vi danse tidligere i høst.
Selvsagt har jeg digget både musikalske prestasjoner, filmer med store rolleprestasjoner og idrettshelter utenom disse her! Men for mitt vedkommende, har dette av en eller annen grunn da dreid seg om prestasjonen(e) som sådan, uten at jeg har brydd meg nevneverdig om- og/eller med de som står bak disse prestasjonene ut over det..
– Og så dukker altså denne Joakim Kleven opp, hvis eneste prestasjoner jeg har bevitnet er de på dansegulvet i ‘Skal vi danse’, og derav ingen av de som fikk ham dit i utgangspunktet, og i løpet av et øyeblikk snur opp-ned på et adferdsmønster som har holdt stand igjennom all den tid jeg har bevandret planeten inntil nå..
Saken var nemlig den at han skulle bli den første, så vidt meg bekjent, som har erkjent at det faktisk var for jævlig å ryke ut, og at denne exiten, som opplevdes ufortjent, kom som et gedigent sjokk! Videre, svarte han som sant var, at han hadde mer eller mindre gått helt i svart i det han umiddelbart etter å ha mottatt sjokkbeskjeden vil bli stilt til veggs på direktesendt, riksdekkende fjernsyn, gjennom å dele sine tanker på dette her i en setting der det eneste som ’tillates’ i så måte, er å dandere ansiktet i de rette folder, for så å gi et løgnaktig svar pålydende ‘at en er bare takknemlig for å ha fått delta’, at ‘denne gang var det min tur, det er sånn det er i denne konkurransen’, og ikke minst ‘at nivået er så jøyt i år at hvem som helst kunne ha røket, i det alle fortjente å få bi.. Dette topper så fyren med å kunne fremlegge på et så ærlig vis, samtidig som han fremstiller den hinsides mye dårligere duellmostanderen i det mest fordelaktig lys som tenkes kan, i tillegg til å uttrykke en ektefølt stolthet over å både være førstemann i programmets historie som ble belønnet med toppkarakteren 10 i første program, og å ha vært førstemann ut med en partner av samme kjønn.
I det hele tatt et nydelig menneske, hvorpå jeg i kraft av dette, nå har pådratt meg en sånn gnagende irritasjon, borderline å være i harnisk over et horribelt reglement, av den varige typen..
Det eneste som nå kan redde stumpene av den konkurransen, er at Simon Nitche, som tross alt er blant de parene hvis prestasjoner er i tråd med det som per definisjon er en verdig vinner basert på årets totalnivå, har blitt utropt til vinner av den finalen jeg enda ikke har fått sett!..
