Fot more of these, click HERE!
Et alvorsord..
Kjære produsenter av Tine yoghurt- og dessertbegre.. Jeg er såvisst ingen vrang og vanskelig figur som klager i tide og utide, men nå har rett og slett (plast)begret rent over..
For hva faen mener dere med å dytte denne saken her i rommet som så tydelig var merket med ‘skje’!?
Om en ser nøye på bildet, så kan en se at jeg hadde forsøkt å vrikke å vri den inn i et meningsfullt konsept da bildet ble tatt, så jeg skal visst pokker ikke ha det på meg at jeg piper før jeg har prøvd!
Et av flere mislykkede forsøk på å omforme den vedlagte pappbiten til et spiseredskap..
Men å få dette makkverket her omformet til et spiseredskap, var borderline mission impossible! Greit nok at jeg ikke er all verdens praktisk anlagt, og følgelig ei heller innehar noen ingeniørutdannelse, men jeg er nå pokker ikke retarded heller! M.a.o er jeg såpass oppegående i hht å sette sammen ting at jeg kan garantere at jeg slettes ikke bare snakker for meg selv i anledning dette her.
Endelig begynner det å ligne noe..
I sakens anledning, skal det også ras med at vi var to personer som la hodene i bløt i anledning dette IKEA-prosjektet fra helvete; TO personer som var nær ved å kaste inn håndkle i det dette lot til å overgå vår mentale kapasitet. – Altså vår SAMLEDE mentale kapasitet!!
Var det ikke for at min stahet kom til å kollidere med temperamentet i et tilfeldighetenes spill, så ville mysteriet forblitt uløst. Men i det en ilter versjon av ‘selv’ skal til å krølle den sammen, så skjer det en knekk i sidene på faenskapet som får meg på rett spor..
Det endelige resultatet var ikke mye å skryte av, og gikk sporenstreks i søpla etter at fotobevis for faktisk å ha klart å løse oppgaven var sikret..
Også er det nå muligens noen nebbete ‘know-it-alls’ der ute som kommer med spm. som hvorfor vi ikke bare gikk å hentet en skje i kjøkkenskuffen siden dette her åpenbart ble fortært hjemme; Og til det, så er svaret at min tilgang til ordinært bestikk er irrelevant i sammenhengen! For når det gjelder disse begerne, så er vedlegget av skje gjort i den hensikt at innholdet skal kunne nytes hvor som helst! Ergo så tilsier merkingen at skje er vedlagt at man kan ta den med langt faen-i-vold ut i skauen, på sjøen, i bilen, you name it!! Dessuten så er det unektelig de av oss som gjerne velger de snacks-måltider med skje fordi vi ikke gidder oppvask. – At dette er aldri så mye latskap, får så være, for står det at skje er med, så forlanger jeg at det som ligger i den lommen er ei skje!!
Hvordan orker dere!??
Da jeg var på besøk hos en venninne som har eneansvaret for et lite barn, så slår det meg; Å orke det som følger det ansvaret å oppdra et lite menneske, er en regelrett super-power i mine øyne. For hvordan det er menneskelig mulig å kombinere jobb og barn uten å klappe sammen innen en uke, står for meg som ubegripelig..
Jeg mener.. Bare det å komme seg opp på de ukristelige tider som kreves i de fleste bransjer, er jo et sant helvete (det er en grunn til at jeg har valgt komboen blogger og restaurantansatt bortsett fra ren trivsel, for å si det sånn).. Følgelig, fremstår bare det at jeg skulle fått stablet et grettent, og derav fullstendig irrasjonelt avkom i tillegg til meg selv på beina ved 7-8 tiden om morgenen som urealistisk! Vel vitende om hvor nær amøbetilstand jeg befinner meg i etter en lang og stressende arbeidsdag, så fremstår tanken om å da skulle hente avkommet på hhv skole/barnehage, butikktur, middagstilbredning, og hva som måtte følge deretter, like urealistisk som å kunne ikle meg tricot, rette ut den ene armen, for så å fly avgårde som Supermann..
Jeg er ikke et øyeblikk i tvil; Max ei uke, og jeg ville klappet sammen som et korthus! – Etter alt å dømme så til de grader at vi snakker sykehusinnleggelse her, iallefall om jeg hadde vært aleneforelder.
Videre, er det ingen mulighet what so ever for at jeg ville vært i stand til å utvise den nødvendige tolmodighet og selvkontroll som kreves for å avstå fra å ty til fysisk avstraffelse når den/de yndige små, som seg hør og bør, forandret seg til irrasjonelle, hylende krapyl!
Nå skal det jo tas med i betraktningen at jeg ikke er nevneverdig barnekjær, utover at de er morsomme å ha med å gjøre når de er på godsiden som gjerne kun blir andre enn foreldrene til del. Følgelig, er det er vitterlig et lysår fra det å ha det gøy med andres barn på sitt blideste i en stakket stund, til det å forholde seg til disse minimenneskene 24/7.
Jeg er med andre ord det fullkomne eksempel på at foreldrerollen slettes ikke er for alle. At et uforskammet høyt antall barnløse opplever et tilnærmet utilbørlig press om å få barn den dag i dag, er derfor fullstendig uakseptabelt! Å ta på seg et slikt ansvar bør vitterlig være en særs godt gjennomtenkt beslutning, og KUN opp til den enkelte å foreta! Dessuten, er det heller hverken noen som vet, eller som har noe med å vite årsaken til barnløshet! Det kan jo også godt være de ønsker barn, men ikke får det til!
Enkelte ting her i livet, har man som utenforstående å ligge unna, og dette med reproduksjon er definitivt et av de! Selv er jeg så heldig at hverken foreldre eller andre har lagt seg i den beslutningen jeg har tatt om å utgjøre en ende i slektstreet. Likeså skal det sies at jeg heller aldri har brydd meg døyten om å få med meg eventuelle reaksjoner på min beslutning. Men at jeg er uangripelig som granitt i anledning slike ting, så er vi jo alle forskjellig. Lik som jeg har mine svakheter på områder andre fikser uten omsvøp, så er det de som ikke fikser de områder jeg fikser til fullkommenhet, så at dette med forventningspress kan oppleves borderline uutholdelig for mange, har jeg full forståelse for. – Og det å bli presset til ettergivelse på dette området, er vitterlig ingen tjent med!..
Kongens farvel..
For et par dager siden, ble det annonsert at blogg-kongen de siste årene slutter. Heretter blir det kun matoppskrifter å finne på bloggen som gikk rett til topps ved sin oppstart i 2019, for så å bli der. En kan vel telle på fingrene de gangene Kokkejævel ikke har tronet på den øverste plassen på blogg.no’s toppliste! Vel.. Min takknemlighet ovenfor min ‘velgjører’ er det vel neppe noen som ikke har fått med seg, ei heller at jeg er blant de som virkelig har sans for fyren. Derfor tenkte jeg heller å hedre den avtroppende bloggerkongen med et dikt av den heller elendige typen som det vil være fysisk smertefullt for en tro poesielsker å lese, men som jeg tror Asbjørn vil sette pris på..
NB: Enhver likhet med en viss fiasko av en MGP låt er helt tilfeldig..
ADJØ..
Si meg, hva betyr adjø?
Skal du slutte helt,
eller vil oppskrifter bli delt?
Si meg, hvordan ta adjø,
med en mann som ham,
som fikk deg opp og fram?
Jeg vil alltid huske deg som en venn,
Om du så aldri skriver blogg i igjen!
Jeg vil alltid minnes,
den dagen jeg var deg!..
Men for fred i sinnet,
må du ta adjø..
‘
Helt knekt!
Etter å ha tatt et (antatt) endelig Farvel med vinteren i det siste fotoinnlegget, og våren er tilbake, så ser en hvordan den har etterlatt seg stammer som rett og slett er helt knekt..
En Bloggers Bekjennelser!
En bloggers bekjennelser er et slags dagbok-konsept, der jeg vil dele de tanker og reaksjoner som utspiller seg i forbindelse med den besettelsen man, i kraft av det å være blogger, har i forhold til listeplasseringer og ditto antall sidevisninger + litt attåt. Tanken bak dette her, er altså å gi et usensurert innblikk i en bloggers borderline narsissistiske mind-set på sitt mest navlebeskuende..
Uoppdagede perler..
I utgangspunktet var planen å vente med ukens bekjennelser til i morgen, men bossen har meldt fra om lang-skift, med den følge at det slettes ikke blir all verdens tid til blogging. Så da kunne jeg jo ikke annet gjøre enn å hive meg rundt i dag i stedet!
Hva egen blogging angår, holder jeg fremdeles stand i samme sjiktet som de foregående bekjennelser, forutsatt at det leveres, vel og merke! – Her er det som sagt vitterlig ingen Stina-automatikk hva de respektable plasseringer og besøkstall angår!
Utsnitt fra dagens topp 100 -liste hos Blogg.no
Men jeg har vært så heldig at jeg har fått den nødvendige hjelpen til å bli ‘sett’, med den følge at et respektabelt antall mennesker ‘stikker innom’ bloggen så fremt jeg leverer i hht norm. Med andre ord, så får jeg ‘betalt’ for den innsatsen som legges ned. – Og dette behovet for å bli ‘hørt’ i hht det man måtte ha på hjertet, er jo felles for samtlige skribenter/utgivere! For min del, dreier det seg først og fremst om rollen som samfunnsdebattant, mens det for andre dreier seg om alt fra et ønske om å spre glede til å dele sin lidenskap, til det å gi en dypere innsikt i livets irrganger.
På nær sagt alle områder her i livet, så lønnes en jo etter fortrinnsvis innsats, kombinert med kvaliteten på det en måtte levere. Men her utgjør faktisk blogg-bransjen et litt merksnodig unntak, -iallefall pr. dags dato. Nå snakker jeg ikke om listeplasseringer, og at noen skulle vært plassert foran andre, for det er ikke snakk om å sette blogger opp i mot hverandre. Men det jeg imidlertid refererer til, er de besøkstall som normalt avstedkommer den enkelte blogg..
For i bloggverdenen så funker det sånn at det å bli ‘sett’, slik at folk klikker inn på bloggen, i beste fall tar et uhorvelig antall år, uansett regelmessige oppdateringer, og ikke minst uansett kvalitet på det som leveres.. Så galt er det faktisk at det er nærliggende å si en er avhengig av å ha noe eller noen som ‘booster’ bloggen. For min del, kom den respektive ‘boosteren’ i form av en jævel av en kokk ved navn Asbjørn, mens den for andre, kan dreie seg om slikt som en realitydeltagelse, eller at en har utmerket seg innen et bestemt virkeområde.
I praksis, innebærer dette for mitt vedkommende f.eks at jeg står oppført med godt over dobbelt så mange sidevisninger for de 10 første dagene i mars som sluttsummen for hele forbannede måneden i fjor (altså før booster-hjelpen kom). – Og jeg leverte vitterlig varene med både tilsvarende kvalitet og hyppighet i mars 2021 som tilfellet er nå i 2022. Faktisk skulle en jo tro forholdene lå tll rette for flere sidevisninger i fjor, hvor lock-down preget denne måneden! – Og jeg skal ærlig innrømme at nærmere tre år i denne stampen med fremgang i en fart som ville fått sneglefart til å fremstå som en jetmotor tidvis tærte på motivasjonen..
Og det er plenty av .blogger som er der jeg var.. – Blogger som holder en latterlg høy kvalitet i forhold til det antallet personer som har funnet ut at de finnes.. Om vi f.eks tar Margrethes Ut i friluft Jeg kan sverge på at dette er en blogg som går rett hjem hos hver eneste friluft/naturinteressert person i hele forbannede landet, da bloggen er et galleri inneholdende de mest spektakulære naturbilder jeg har sett i mitt liv. Her snakker vi Natural Geographic arctic edition uten å måtte betale ei krone!! – Likeså har en en serie perler av noen blogger som leverer min. et innlegg av topp kvaliet hver eneste dag! Blogger som med 100% sikkerhet ville blitt lest av utallige mennesker dersom de bare var blitt gjort oppmerksomme på deres eksistens, som f.eks Solliv, Lene Elisabeth, Lena Lykke, Mette Josteinsdatter, osv, osv.
Det er i det hele tatt en mengde blogger som folk innen de respektive målgrupper faktisk ville ansett for intet mindre enn et tap ikke å få vite om! Så vi er simpelthen nødt til å få samlet troppene i en felles innsats for å få blogg-genren av i dag ut til folket! For dessverre så lever så alt for mange i den tro at genren fremdeles er dominert av overfladiskhet og rosabloggende 20 åringer som gir enhver ansvarlig forelder blodangst for at de skal evne å utøve tilstrekkelig innflydelse på deres unge (og underskjønne) håpefulle til at h*n også vil gi etter, og la seg operere til det ugjenkjennelige. For disse er passé! Nå er bloggen vidtrekkende nok til å kunne tilby lesestoff av ypperste kvalitet for absolut alle!
Mine 15 særeste sider!
Fremdeles i ‘bli kjent’ -modus, så fortsetter jeg der jeg slapp med innleggene Blogg og sånn og Umulige valg, bare at denne gangen, så lar jeg konsept være konsept og kjører på med mine 15 særeste sider!..
Jeg kan ikke fordra grønnsaker: Liksom i barndommen, kan jeg fremdeles ikke utstå andre grønnsaker enn brune bønner, og siden jeg samtidig er opptatt av å få i meg de næringsstoffer kroppen trenger, tyller jeg daglig i meg et arsenal av vitaminpiller/kosttilskudd.
Jeg ELSKER å fly, og jo mindre fly og mer turbulens det er, desto artigere er turen for meg: Jeg har en godt over gjennomsnitts dragning mot høyder, og syntes intet i denne verden er kulere enn å befinne meg ombord i et fly. Det er faktisk så skrudd at reisemålet er flyvningene til og fra fullstendig underlegent. – Og enda mer ‘fucka’ er det at turbulens for meg, representerer det absolutte max-punkt for thrill, hvorpå jo mindre flyet er, desto bedre. Det sure er imidlertid at normale medmenneskelige hensyn krever at en legger bånd på seg i hht å la dette komme til uttrykk i en setting hvor nær sagt samtlige ombord går fra en følelse av sterkt ubehag til regelrett panikkangst av tredje grad.. Det eneste som kan toppe en turbulent flytur for meg, er; A) Å endelig få muligheten til å hoppe ut av den gitte farkosten, og B) Den ultimate [men dog så lite realistiske] ønskedrømmen om en romferd..
Jeg liker kun melk fra mammas kjøleskap: Av en eller annen uforklarlig grunn, drikker jeg kun melk [uten smakstilsetning som sjokolade e.l] fra mammas kjøleskap. Slik har det vært igjennom hele livet, uavhengig av flytting, skildsmisser og de kjøleskapene som har kommet og gått opp gjennom årene..
Jeg kan ikke sies å ha dårlig sangstemme, da jeg faktisk ikke kan påberope meg å ha noe sangstemme i det hele tatt: Dette er faktisk ikke en overdrivelse fra min side, da jeg er blitt belemret med min fars gener på dette området. Dette fenomenet kan best beskrives ved å vise til mitt faderlige opphavs påtvungne istemming i barnesanger i sin tid. Mannen mangler utrolig men sant så fullstendig evnen til å utforme en melodi at en umulig kunne vite om han var i gang med ‘Mikkel rev’ eller ‘Bæ, bæ lille lam’ dersom det ikke var for teksten. Mest ekstrem er dog min tante, som ingen nålevende i min familie som noensinne har hørt synge. -INGEN!! -EVER! Mine forfedre var i sin tid en ansett ‘kjøpmannsfamilie’, hvis kjendisstatus gjorde den manglende stemmeprakten kjent i omegnen med det resultat at den har gått under betegnelsen ‘Henriksen-stemme’ langt inn i min levetid. Jeg er ikke SÅ gal, da jeg i det minste kan utforme enkle melodier i de lavere toneleier. Derimot har en skjebnens ironi gitt meg en dose musikalitet & gehør fra morssiden oppe i dette, slik at jeg har lært meg å spille en rekke instrument, -samt å til fulle kunne høre hvor jævlig mitt eget instrument låter, for å si det slik..
‘Frognerfitte’ på utsiden, og nord-norsk bryggesjauer på innsiden: Jeg har ikke tall på alle de som har fortalt hvordan de nærmest kviet seg for å møte meg, da jeg har en lei tendens til å fremstå som en ‘stuck-up bitch’ for folk som bare har sett meg. Overraskelsene er derfor minst like hyppige i det jeg åpner munnen, og ikke bare viser meg som helt normalt folkelig, men som en krysning mellom en britisk hooligan og en trailersjåfør fra Finmark på innsiden (haha).
Jeg kan sove 18-20 timer i løpet av et døgn: Jeg har en mild form for narkolepsi (sovesyke), hvilket nær sagt gjør meg i stand til å kunne sovne når og hvor som helst. Det kipe er imidlertid at slikt som kinobesøk er mer eller mindre fåfengt, da sjansene er store for at jeg vil sove bort deler av filmen siden jeg ikke bare kan reise meg e.l for å riste av meg det trøtthetsanfallet som er gitt å komme sittende stille i dunkel belysning..
Jeg er tilnærmet begge-hendt: På de fleste områder, har jeg imidlertid, av ulike grunner, vendt meg til å bruke enten høyre eller venstre hånd [ev. fot]. Dette har tidvis avstedkommet med noen nokså sære utfall, som f.eks at jeg spretter ballen med venstre hånd, mens jeg kaster med høyre, og at jeg spesielt i ungdomstiden nøt diverse fordeler av å ha to forskjellige håndskrifter.
Jeg har eksistensiell angst: Hvilket vil si dødsangst, -eller mer korrekt; Angst for at selve ‘ånden’ eller ‘egoet’ skal opphøre å eksistere. Det er derfor noe skikkelig herk ikke å ha noen religiøs tro, men klynger meg til håpet om at bevisstheten allikevel består etter at kroppen har ‘tatt kvelden’, hvorav forklaringen i stedet er å finne i fysikken.
Jeg er såkalt høy-sensitiv: Dette er for mange best kjent under begrepet ’empat’. Men her er det imidlertid mange undergrupper; Det som er felles, er en hinsides evne til å kunne ‘lese’ andres sinnsstemning. For de aller fleste, så fortoner det seg slik at de føler på andres smerte omtrent som om det var deres egen. Disse er også kjent for å være yndede ofre for psykopater o.l. Heldigvis tilhører ikke jeg den gruppen, da dette er fryktelig slitsomt! – Dvs. Jeg har også dette her i meg, men jeg er imidlertid en intuitiv dyre-empat, hvilket innebærer at denne empatien på steroider er rettet mot dyr istedet for mennesker. Hva mennesker angår, har jeg riktignok den samme evnen som førstnevnte til å ‘lese’ sinnsstemninger, altså den som gjør at vi for mange kan fremstå som de reneste tankelesere, men i motsetning til denne gruppen, så kan jeg fritt velge hva jeg vil gjøre med den informasjonen, for å si det sånn. Kort fortalt, vil det si at jeg ikke står noe tilbake i forhold til ‘normen’ i hht å kunne velge å ta ting innover meg. Jeg har et klart skille mellom dine- og mine følelser, hvilket flertallet av empater ikke har. Men også jeg er ekstremt var på folk med dårlig energi, liksom min sanselige overfølsomhet er lyd.
Jeg er en ‘grubler’: Dette punktet er nært knyttet sammen med det forrige, da jeg så lenge jeg kan huske har brukt en uforholdsmessig stor del av livet på å lete etter svar på de ‘store spørsmålene’, eller rettere sagt, momenter som fører meg nærmere disse svarene.
Jeg er rastløs, og må bestandig ha noe å fikle med: Det være seg å kludre/tegne på et papir, sitte å trykke på data/mobil, etc. Dette har ført til at jeg ofte har måttet forklare folk at jeg følger med på hva de sier osv selv om det kan se ut som om jeg er opptatt med noe helt annet, og/eller at de rett & slett kjeder meg.
Jeg er en svoren ‘space-geek’: En annen særegenhet som har fulgt meg hele livet, er en ekstrem interesse/fascinasjon for astronomi. Som barn, var jeg av den typen som i dag figurerer på ulike talk-show med en eller annen ekspertise [det være seg alt fra bilmerker til dinosaurer eller statsledere]. Som voksen, er det den delen som kalles kosmologi som opptar mest, hvilket vil si de skikkelig ‘spaca’ sidene ved universet, slik som sorte hull, string-teorien & the big bang.
Jeg har aldri kunnet godta ‘gitte sannheter’: Mens folk flest tar til seg gitte sannheter, slik som f.eks at et demokrati er å foretrekke fremfor et diktatur, er jeg ute av stand til å godta stort uten først å ha gått de etter i sømmene for så selv å gjøre meg opp en mening om dette stemmer eller ikke. Etterhvert som jeg vokste til, ble det imidlertid stadig oftere snakk om sannheter med skjulte modifikasjoner, for å si det slik..
Jeg dras som en magnet mot alskens varianter av ekstreme, særegne mennesketyper: Går en f.eks mine vennelister, så vel som omgangskrets nærmere etter i sømmene, vil man oppdage at min krets i vesentlig grad består av slikt som idrettsstjerner [gamle som nye] og andre hvis livsmål/karrierer har krevd oppofrelser hinsides fatteevne på den ene siden, mens det på den andre siden, er en tilsvarende gjeng som på sett & vis kan sies å tilhøre de førstnevntes motstykke; Nemlig folk som har vært å kjent bunnen av et helvete på jord, hvorpå de har klart/er på vei til å klare å komme seg levende ut, som f.eks eks narkomane, overgrepsofre, mentalt forstyrrede/syke, osv. Det er noe iboende denne ekstremiteten som faktisk danner grunnlaget for hvorvidt en person er av typen jeg bånder med utover det mer overfladiske bekjentskapet.
Jeg er, som kjent, svært meningssterk, og er fysisk ute av stand til å holde disse tilbake: Denne siden førte til særs god karakterer i norsk muntlig, men kan også være litt slitsom, da det ikke er bestandig det er gehør for meninger med en tendens til å gå utenfor de oppgitte rammer av politisk korrekthet o.l. Men uansett hvor fåfengt jeg vet det vil være å ytre mine standpunkt i en gitt forsamling, er det rett & slett fysisk umilig for meg å holde kjeften lukket..
Lovlig og ulovlig rasisme..
I dagens nyhetsoppslag, står det å lese at den amerikanske skuespilleren Jussie Smollet er dømt til 150 dgr fengsel for å ha levert inn en falsk anmeldelse om å ha vært utsatt for grov hatkriminalitet. I denne saken, kom altså sannheten på bordet. Men gjør den alltid det? I følge de rådende føringer i samfunnet pr. d.d, vil det unektelig hvile en temmelig heavy omvendt bevisbyrde på den hvite tiltalte i slike saker. Etter alt å dømme, vil det kreves at ens uskyld blir hevet over enhver tvil! For let’s face it; Liksom white supremacy fremdeles er en realitet, så er det også en farget. Problemet er at det kun er førstnevntes eksistens som anerkjennes..
Les også Fargede dukker er rasistisk, hvite dukker er diskriminerende. og Black supremacy
Fra mitt ståsted, er det fullstendig ubegripelig at samfunnet syntes å være fullstendig blinde hva dette med forskjellsbehandlinger i de fargedes favør angår. Dette gjelder både i hht loven, så vel som de (mer eller mindre) uskrevne lover. For dersom det var likhet for loven, ville ikke da det samme lovverket som kicker inn der f.eks en farget blir forbigått på arbeidsmarkedet, eller får slengt nedlatende bemerkninger etter seg basert på vedkommendes utseende der jeg får den, så vidt jeg kan se, tilsvarende utseenderelaterte kommentaren ‘bare ei dum blondine’!? Undersøkelser har faktisk vist med all tydelighet at folk virkelig anser personer med lyse farger for mindre intelligente enn sine mørkere medborgere, hvilket jeg selv har fått merke i praksis.
Nå mener jeg ikke å si at en som blond løper en reell risiko å møte på tilsvarende hindringer som de som så alt for ofte rammer de fargede, men like fullt er det unektelig en voksende tendens her som vitterlig bør tas på alvor.
For dersom vi noensinne skal klare å få noenlunde bukt med den rasismen som foregår, så er samtlige nødt til å underlegges det samme reglementet, både m.h.t de skrevne så vel som de uskrevne lover. Slik det er pr. i dag, så tar de fargede monopol på stadig flere uskrevne lover m.h.t hvem som har ‘lov’ til å si hva. Det mest velkjente i så måte, er jo dette ‘nigger’ -begrepet, -eller ‘the n-word’, som verden ynder å kalle det i ekte ‘Harry Potter-stil’ (‘you know who..) Dette er jo som kjent strengt forbudt for enhver av ikke-afrikansk opprinnelse å ta i sin munn, mens de med afrikansk opphav slenger ordet ut left, right and center. – Og dette er grunnet i den urett som ble begått mot slavene i Amerika, hvilket opphørte så langt tilbake som i 1863! Det holder bare ikke! For fulgte man denne logikken, ville jo f.eks tyskerne vitterlig hatt minst et århundre igjen å ‘sone’ for sine ugjerninger under krigen, -mens de som endte i den vestlige delen da riket ble delt, var jo fullstendig innlemmet i det gode selskap allerede i 1948, -altså tre år etter krigen opphørte!
Nå har jeg så visst ingen presserende behov for å ta i bruk dette ‘nigger’ -begrepet, men det jeg vil frem til her, er at det er ulike spilleregler som gjelder basert på etnsk tilhørighet, for dette er bare en av mange! I tillegg, har en sånt som at en ikke kan poengtere at en farget kvinne er sint, de kan kun parodieres av sine egne, og en hvit må for guds skyld ikke finne på å anlegge seg en typisk ‘sort’ hårfrisyre, mens det i motsatt fall ikke finnes spor av slike begrensninger! – Og jeg tør ikke engang tenke på hva som ville avstedkommet av reaksjoner om jeg skulle ha hyllet ‘hvit kjærlighet’ på SoMe!..
Slikt skaper avgrensninger, og avgrensninger skaper grupperinger bestående av et ‘vi og dem’, og dermed er scene satt for nettopp rasisme! Skal man få bukt med rasismeproblematikken, og den forskjellsbehandling som følger, betinges dette av at en underlegger alle de samme lover og sosiale normer! Det mener jeg er hevet over enhver tvil!..
QUOTES til KVELDS!
Til vi møtes igjen..
Atter en gang så viser det seg altså at værgudene har lurt meg! I det jeg legger ut DETTE innlegget for noen dager siden, er det nemlig andre gang jeg går ut i fra at vinteren 2021/22 er passè, -og andre gang mine antagelser blir gjort til skamme, da jeg våknet til nok et snøfall med minusgrader i går morges.. Men i det vi går mot midten av mars, våger jeg meg allikevel frempå med at dette her blir mitt forvel til vinter- og mørketid for denne gang, så inntil vi sees igjen..
