Jeg vokste opp i et hjem der likeverd, tolleranse & aksept for de som var annerledes var en sentral del av verdigrunnlaget. Like fullt vokste jeg opp med terminologier som ‘neger’, ‘hyper-aktiv’, ‘mongoloid’, osv, hvilket nærmest syntes som et paradox å regne ut i fra de rådende politisk korrekte rammer..  

 

 

Ta f.eks betegnelsen ‘Downs syndrom’.. Jeg kan for mitt bare liv ikke se hva som gjør denne betegnelsen [i seg selv] mindre diskriminerende og stigmatiserende enn ‘mongoloid’. Om jeg skal være helt ærlig, syntes jeg faktisk ‘downs syndrom’ er å betrakte som langt værre enn den gamle betegnelsen! -Men det er forsåvidt ikke det som er poenget; Poenget er imidlertid at det strengt tatt ikke er den nå utgåtte terminologien det var noe galt med, men snarere hvordan denne gruppen, såvel som psykisk utviklingshemmede generelt har blitt behandlet opp gjennom historien..

Dette skiftet i terminologi er likevel som en bagatell å regne i forhold til de følger term-endringen hva angår mennesker med afrikansk opprinnelse har fått for dagligtalen. Betegnelsen ‘Neger’ var fullstendig fritt for den stigmatisering som hefter dets amerikansk-engelske opphav, ‘nigger’. Den norske betydningen av ordet, var [og er] kun en kategorisering basert på visse utseendemessige trekk, som ‘hvit’ blir benyttet som en ‘sekkebetegnelse på oss med nord-europeisk opphav.

Nå er betegnelsen ‘neger’ strengt tatt ikke innlemmet i rasismeparagrafen [enda], og dermed ikke straffbar å benytte i offentlige uttalelser. Like fullt gjør den fordømmelsen som ordet har blitt til del at det i praksis ikke utgjør store forskjellen om det er innlemmet i lovverket eller ei. Betegnelsen ‘neger’ er per i dag så uglesett at det skal svært mye til for at en offentlig uttalelse inneholdende denne benevnelsen skal kunne passere uten at ikke alle kluter settes inn for å få ytringen til å omfattes av lovverket som diskriminerende. Ethvert nettsted med respekt for seg selv later til å ha inkludert ordet blandt de som får systemet til å spy opp advarsler vedrørende hatytringer og diskriminerende omtaler, så det syntes jo ganske klart hvor det bærer..

Det som gjør denne endringen i betraktelsen av ordet ‘neger’ så spesiell, er i mine øyne mer enn noe annet at dette overhodet ikke syntes å ha kommet fra de som omfattes av denne terminologien! Ifølge de jeg kjenner, er det nemmelig snarere det motsatte som er tilfellet! Dersom ikke de tilhørende min bekjentskapskrets skiller seg fundamentalt ut fra befolkningen forøvrig, er det ikke lenger å kunne betraktes som ‘neger’ snarere som en fornærmelse å regne enn noe annet. Med utestengelsen av dette ordet fra språket, følte de at de ikke lenger kunne vedkjenne seg sine utseendemessige karakteristikker. Selv gir denne påprakkede sensitiviteten m.h.t ordbetegnelse en fornemmelse av at den ulikhet i utseende som foreligger mellom mennesker med ulik etnisk opphav liksom skal ‘pakkes inn’ i ord med en pompøs klang. ‘Farget’ går fremdeles greit. ‘Sort’.. -vel.. *muurrr*.. Men for å bli ansett for å være sosialt veltilpasset i de politisk korrekte kretser, er det tilrådelig og i størst mulig grad holde seg til termer som ‘etnisk afrikansk’, ‘av afrikansk opprinnelse’, o.l

Nå skal det selvsagt ikke stikkes under en stol at mennesker med annet etnisk opphav har blitt, og fremdeles blir utsatt for diskriminering, både i form av ord og handling. Slikt er selvsagt fullstendig uakseptabelt, hvorpå det har vært [og er] en absolutt nødvendighet med ihverksetting av tiltak for å forhindre og forebygge. Derimot er det ingen jeg har snakket med, eller hørt om for den saks skyld, som har forbundet ordet ‘neger’ med noe rasistisk! ‘Neger’ har derimot kun vært en utseendemessig og/eller etnisk sekkebetegnelse på lik linje med hva ‘hvit’ gjelder for oss med nord-europeisk opprinnelse.. Faktisk omfatter jo betegnelsen ‘blondine’, som også gjelder for undertegnede langt mer stigma enn hva som i norsk språkbruk er gitt ordet ‘neger’, uten at det burde medføre noen moralsk fordømmelse av benevnelsen som sådan av den grunn.

For også her, er det behandlingen som er gitt denne gruppen opp gjennom historien som ligger til grunn for ord-byttet, -dog noe forsinket her til lands. Årsaken til at utestengelsen av ordet ‘neger’ fra det norske språk brått ble presserende, er jo utvilsomt at dets amerikanske opphav ‘nigger’ innehar en helt annen, og fullstendig uakseptabel betydning enn den norske versonen av ordet skulle få. Det som er uforståelig, er derimot at det skulle stigmatiseres etter å ha fungert smertefritt paralellt med sitt ‘onde opphav’ i gudjammerlige tider; For ‘neger & ‘nigger’ var og er langt fra gitt samme betydning!

Hva som mer enn noe annet satte punktum for aksepten av betegnelsen ‘neger’ på den afrikanskættede befolkningen, må vel sies å være den endringen som ble tvunget foretatt i Astrid Lindgrens bøker om Pippi Langstrømpe. De av oss som er født før 1990, vokste som kjent opp med at Pippis far var ‘neger-kung’. I løpet av tiden som er gått etter årtusenskiftet, er titlueringen som ble gitt denne figuren ikke bare blitt å anse som uakseptabel, og derav blitt gjenstand for en ‘nødvendig utskiftning til ‘sydhavskung’, men også reist tvil om Lindgrens integritet! I hjemlandet Sverige spesielt, men også i Skandinavia generelt,, har det nemmelig pågått en heftig debatt angående Astrid Lindgrens menneskesyn, da sterke krefter har forsøkt å få påsatt henne et rasist-stempel på bakgrunn av denne titlueringen av Pippis far. Dette viser mer enn noe annet det riv ruskende gale i det hele, da få mennesker kan sies å ha vært mer fordomsfrie & hjertegode enn Astrid Lindgren, som både i form av sitt forfatterskap, såvel som i måten hun benyttet seg av det gehøret hun var gitt i form av sin kjendisstatus gjorde en enorm innsats for de svake i samfunnet!

Når det er sagt, er det imidlertid ikke alle term-skifter som har vært av det negative og/eller uforståelige. At eksempelvis MBD [minimal brain disfunction] ble byttet ut, -eller snarere korrigert får en vel si, til ADHD [Attention deficit hyperactivity disorder], er det selvsagt ingenting å si på. Men til forskjell fra betegnelser som f.eks ‘neger’ og ‘mongoloid’, var MBD -betegnelsen faktisk både feilaktig og stigmatiserende, da dette følger ‘brain disfunction’. Det er dermed ikke slik å forstå at all foretatt utskiftning i terminologi er hverken negativt eller uforståelig. Det jeg mener, er bare at vi kanskje burde gå litt dypere inn i oss selv og vår egen oppførsel for å se om vi snarere burde ta et oppgjør med vår egen samvittighet før vi går ‘all in’ for et slikt ord-skifte neste gang!..

Kroppspress er uten tvil et samfunnsproblem, og de grep som ble foretatt i hht trenden med inngrep i fjord var høyst nødvendig. Men hva som var av det gode for å snu en negativ tendens med rask utbredning, føles nå stadig mer som om det er i ferd med å utvikle seg til en helsejakt. 

 

 

For det første, må voksne mennesker få gjøre som de selv vil m.h.t eget liv og egen kropp. Det er nemmelig stor forskjell på å få satt en stopper for en trend som gikk på å foreta plastikkirurgiske inngrep og innsprøytninger til det ugjenkjennelige, og det å foreta et inngrep for å fikse noe ut i fra et ønske en selv har. Inngrep foretatt for å følge en trend og inngrep basert på en egen vurdering er etter min oppfatning to vidt forskjellige ting. Vi var på full fart dithen hvor det naturlige ikke lenger var å betrakte som attraktivt, hvor kropps- og utseendeidealet var ugjennomførbart uten å foreta en serie innsprøytninger og inngrep. På kort tid, har denne utviklingen snudd til at vi nå er på god vei til en fullstendig omfavnelse av det naturlige og hyllest til de individuelle forskjeller.

Derfor mener jeg de angrepene som i den senere tiden i økende grad er blitt rettet mot bilderetusjering får et stadig sterkere hint av heksejakt. At folk, meg selv innkludert, foretar og/eller presenterer en og annen forskjønnelse av virkeligheten kan da virkelig ikke være en synd som i værste fall gjør en fortjent til å plasseres i en offentlig gapestokk til spott og spe gjennom profiler som f.eks Mads Hansen, Kristin Gjeldsvik & co?!

Greit nok at lettpåvirkelige barn og unge har behov for idealer som styrer de i retning av å sette pris på sine unike ‘selv’ slik de er, og at dette motarbeides dersom de menneskene de gjerne ønsker å identifisere seg med representerer det motsatte. Men ikke desto mindre, ligger nå engang hovedansvaret for en oppvoksende slekt med et sunt selvbilde hos de som oppdrar de fra de er små; Altså i hjemmet, hvilket så vil suppleres med skolen. Jeg mener.. Er ikke grunnlaget for et positivt selvbilde lagt i det ungen når 14 årsalderen, har foreldrene i første rekke, men også øvrig familie og skole feilet og sviktet ‘big time’. -Enkelt og greit.

Jeg har forståelse for at det reageres dersom en blogger, Instagramprofil e.l hadde løyet ang. bilderetusjering. Selv har jeg imidlertid enda til gode å komme over noen som ikke har svart ‘Ja’ på spm. om redigering/retusjering. Dessuten syntes dette for en betydelig andel å være åpenbart.,

For mitt vedkommende har årene med modelloppdrag, og derav de utseendemessige trekk som ligger til grunn for denne muligheten, ført til at jeg ikke ser på bildeserier av meg selv som meg selv slik jeg fremstår i virkeligheten. Kameraet lyver gjerne til min fordel, samt at ansiktet er som et lerret å regne, da en ved hjelp av styling, kamerasettinger og poseringer kan omforme det til å kunne portrettere en serie ulike uttrykk og stemninger. Det er ikke meg på disse bildene, men fotokunst jeg har vært med på å lage i samarbeid med fotograf og stylingansvarlig. Dette har jeg også tatt med meg inn i bloggingen der jeg syntes disse formidler et uttrykk og/eller stemning som passer inn med temaet i innlegget. De øvrige bildene, er moderert m.h.t lyssettinger, fargeinnstillinger, m.m for at jeg rett og slett liker å fremstå i et best mulig lys. -Så banalt enkelt er det.

Når det er sagt, er heldigvis ikke jeg blandt de som kan sies å ha noen innvirkning og appell hos de unge og lettpåvirkelige, da denne bloggen retter seg mot et voksent publikum som ikke minst har hodet på rett plass. Av den grunn har jeg ikke ansett det for å være nødvendig å opplyse at retusjering har funnet sted og i hvilken grad, da jeg tar det for gitt at dere er helt på det rene på hvorvidt de vedlagte bilder viser hvordan jeg faktisk ser ut, og når det ikke gjør det, for å si det slik. – Og det å inneha evnen til å foreta dette skillet, vil jeg faktisk gå så langt som å si burde være en forutsetning for alle de som er lesere av blogger og følger de store profilene på Instagram. -Folk må begripe at det ikke er virkeligheten de ser, men  flott fotokunst!

 

I mitt tilfelle for mange eksempler på angst/fobier for ting/situasjoner som er fullstendig harmløse, og fryktløshet i forbindelse med ting/situasjoner hvor det foreligger en reell fare til at det kan sies å være noen tvil; Det er noe fundamentalt galt med fryktsenteret i toppetasjen.. 

 

 

Nær sagt alle og enhver har en eller annen fobi. For folk flest, har imidlertid disse en fint liten innvirkning på livene deres. I mitt tilfelle, derimot, er frykten for enkelte insekter, kryp og bløtdyr så hinsides at det faller inn under sykdomsbegrepet, da det “setter begrensninger mht livsutfoldelse. På den annen side, er jeg eksempelvis sprekkeferdig av iver etter etter å få hoppet i fallskjerm, eller hva det nå måtte være som innebærer opphold i- og svev fra store høyder..

Hadde det bare stoppet her, ville det greit kunnet passere, da det slett ikke er så uvanlig at mennesker som på den ene siden utfører store vågestykker på et område, mens de samtidig har en eller annen irrasjonell fobi. Men i mitt tilfelle derimot, kan vi f.eks fortsette med at jeg på den ene siden har fullstendig noia for offentlige kontorer/instanser som NAV og skattekontor, mens jeg på den annen siden har utvist en vel så forskrudd fryktløshet i møte med voldskriminelle! Ei heller har det vært spor av frykt i møte med dyr som er viden kjent for faktisk å være skadelige, hvilket er et trekk som også gjør seg sterkt gjeldende innenfor gruppen av innselter og kryp hvor jeg er fobisk. Jeg er nemmelig overhodet ikke redd slanger, humler, bier og veps! – Altså de innenfor disse gruppene som i det minste kan påføre en smerte/ubehag!

Når vi nå har tatt steget inn i dyreverden i denne forbindelsen, bringer det meg tilbake til den gang jeg i fireårsalderen klarte å overvinne datidens store fobi for gutter og menn for å kunne bli med da barnepiken min kom og ville ha meg med på sirkus. I tillegg til meg og min barnepike, hadde det seg nemmelig slik at følget også inkluderte hennes venninne i følge med den et år eldre nabogutten.. For i mine irrasjonelle barneøyne, var det ett fett om hannkjønnet var 4 eller 104. Min mannefrykten innebar total panikkangst for alt som kunne krype og gå av gutter og menn med unntak av min far, bestefar, og faren til nevnte barnepike.  Den 5 år gamle naboguttens lave alder var dermed ingen formildende omstendighet. Om noe, var han heller blandt de aller mest fryktede, da han i iver etter å kunne leke ved møter gikk all in for å løfte meg opp i været..  Så det var med andre ord store kvaler involvert i den runden den 4 år gamle ‘selv’ måtte ta med seg selv før lysten til å få være med på dette sirkusbesøket overgikk frykten for det fem år gamle ‘monstret’ i samme følge. Dette lot seg imidlertid ikke gjøre uten løfter på tro & ære om at gutten skulle holdes på avstand. Dyreelsker av rang som jeg var allerede den gang, medførte at det faktisk ikke skulle være selve forestillingen som ble høydepunktet denne dagen, men da vi i pausen fikk gå ‘backstage’ for å hilse på dyrene. Her lar da unge Henriksen, som var fullstendig avhengig av at den lille søte gutten i følget ble holdt i tømmene på behørlig avstand for ikke å bryte ut i panikkangst av sjette grad, seg fryktløst løfte av en elefantsnabel. Mens de andre barna i det minste hadde vett på å være litt nølende før de gav seg hen til de store dyrene, var jeg bare fullstendig  euforisk over å ha fått en ridetur på den flere tonn tunge elefanten og ha fått lov å klappe flere av de andre dyrene. Jeg var faktisk så hinsides meg selv at jeg glemte at femåringen tre seter bortenfor representerte min største frykt, hvilket ble mannefobiens endelikt. Det irrasjonelle i å være livredd en gjevnaldrende guttunge, mens jeg villig vekk gav meg hen til en koloss av en elefant m.m hadde ingen betydning i så måte..

Jeg mener.. Når det finnes en rekke slike absurditeter ved ens person, kan en jo bare ikke lenger stikke under en stol at her er det noe alvorlig galt fatt!..

Om ikke annet, så har uker med regn gjort sitt for vegetasjonen! Her er sommeren på sitt vakreste rett utenfor døren!

 

Mens det i samfunnet som sådan ikke kreves mer enn å ha et relativt kjent ansikt for å bli betegnet som et forbilde, er jeg langt mer kravstor m.h.t de som faller inn under dette begrepet. I mine øyne, ligger det et krav om noe ekstraordinært ved disse menneskene som utgjør et eksempel til etterfølgelse for befolkningen forøvrig. Det holder med andre ord ikke med en reality-deltagelse her i gården!.. 

 

 

Ulike mennesker vektlegger selvsakt ulike egenskaper selv om de opererer med den samme standarden, om en kan si det på den måten. Dette med livsinnstilling å gå igjen som en rød tråd hos disse menneskene som har stått frem som eksempler til etterfølgelse i mitt liv:..

• Olav Thon: For så langt tilbake jeg kan huske, har jeg opplevd folks tendens til å sukke over hvor ‘gamle’ de er som irriterende. Det er noe livstrett og sytende ved dette som fikk meg til å reagere på denne typen utsagn allerede som barn. De første starter faktisk med å akke seg over hvordan de liksom ikke er helt unge lenger så snart de bikker 30. I denne alderen, har vi de typiske sukk av typen ; “Jeg begynner faktisk å kjenne på at jeg ikke er 20 lenger..” -Herifra er det stadig fler som joiner hylekoret, for så at vi når dithen hvor vi får de første av typen som lyder som om kvoten deres hva angår livets muligheter, opplevelser og minner var oppbrukt. De uttrykker seg som om livet deres er over, fremtiden har opphørt å eksistere, og alt som gjenstår dermed består i å mimre tilbake. Livet er da for pokker ikke over før det er over! – Og Olav Thon viser dette så til de grader. For meg vil denne mannen bli stående som en legende til den dagen jeg dør. Thon har liksom alt: – Det er successen med de ambisjoner og den insats som ligger bak vs. innstillingen han har til selve pengene og hans mildt sagt nøkterne innstilling når det kommer til hvordan disse forbrukes. – Thons troskap til sin egen stil med full dedikasjon til den påkledning han selv føler seg komfortabel, er rett og slett ‘outstanding’ i en bransje hvor det for verden forøvrig kun er dresser med stramme slipsknuter som gjelder. – Thon tok nylig dette med å leve livet fullt ut, hvor han ikke levnet fnugg av tvil om at hans liv så visst ikke er ferdiglevd! 95 åringen giftet seg nylig med ei like fargerik dame, og kunne dermed ikke vært tydeligere på at han i aller høyeste grad ser fremover. Jeg mener.. Er det noen som kan dette med innstilling, er det Olav Thon!
• Vendela Kirsebom: Vendelas blotte eksistens (og forsåvidt også Mona Grudt), vil jeg gå så langt som å hevde har en medisinsk virkning for meg og min ‘aldersangst’. Den verdenskjente modellen utgjør en ubetalelig motvekt til det fryktinngytende ‘førti, feit og ferdig’ -bildet av middelaldrende damer. Det er riktignok stadig fler som beholder sin skjønnhet i voksen alder, men det spesielle med Kirsebom, er at hun ser minst like fantastisk ut i dag som hun gjorde da badedraktbildet hun slo igjennom med på forsiden av Sports Illustrated ble tatt uten inngrep! God hudpleie sammen med gode gener, og ikke minst livsinnstilling har gjort Vendela Kirsebom ikonisk så til de grader at jeg bruker Instagrammen hennes for å kvele anfall av aldersangst som en asmatiker griper til sprayen. Kirsebom er helt klar på ikke å la det forbannede tallet i passet legge noen brems på hennes livsutfoldelse, lykke, og forelskelse. Samtidig viste hun i sin sesong som programleder for Top model, Norge at hun har meningers mot med nulltolleranse for nykker. Da den sedvanlige sutringen tok til i forbindelse med make-over sekvensen, kastet Kirsebom liksågodt deltageren ut for så at plassen i stedet fikk gå til en av de tusner som ville vite å sette pris på de muligheter som ble gitt gjennom programmet.
• Petter & Gunnhild Stordalen: For meg, treffer dette med på den ene siden å oppnå noe stort, og samtidig være utrettlig i ens engasjement for de svakeste og mest sårbare blandt oss midt i hjerteroten. Stordalen -paret er også forbilledlige i sin åpenhet og ærlighet om vanskelige ting, så vel som det faktum at deres økonomiske situasjon åpner dører til muligheter som ikke alle er forunt. Det at de erkjenner disse fordelene, innebærer imidlertid ikke at de forholder seg passive til den skjevheten som foreligger. Dette er jo noe som hovedsakelig demonstreres i forbindelse med at Gunnhild Stordalen kunne la seg behandle for sin alvorlige bindevevssykdom av den ypperste ekspertiden på området, hvor paret fra dag en har stått på for å gjøre denne behandlingsformen allment tilgjengelig. Videre har Gunnhild Stordalen vært utrettelig i sitt arbeid i stiftelsen EAT, som arbeider for en bærekraftig matvareproduksjon så fremt hun har evnet å stå på beina, og ektemannen har stått last & brast ved hennes side gjennom hele sykdomsperioden. Stordalen -paret sprer positiv energi, engasjement, og ikke minst har Petter Stordalen virkelig stått frem som ‘one of a kind’ i hht det å gå sine egne veier for å finne frem til de ‘rette menn til de rette plassene’ i sine ansettelsesprosesser. Choice -konsernet ansetter så gjerne de som ellers er sjangseløse, og belønnes for dette med en 100% dedikasjon for bedriften. Avslutningsvis for denne sekvensen, kan jeg bare ikke unngå å nevne hvordan Gunnhild Stordalen, som hva jeg vil anta er den eneste på planeten, evnet å se ut som et forsidebilde av Vogue midt i en beinhard cellegiftkur..
• Mario Riera: En skal såvisst ikke glemme de unge.. Det skulle faktisk bare mangle da dette tross alt er en aldersløs blogg! Videre holder det som nevnt innledningsvis så langt i fra med en reality-deltagelse for å kvalifisere til forbildestatus i mine øyne, men det er jo ikke dermed sagt at realitydeltagelse er til hinder dersom de øvrige egenskaper er tilstede! For ut av årets sesong av reality-serien Paradise hotel, hvilket av mange har fått betegnelsen ‘rølpe-TV’, dukker det opp en fyr hvis førsteinntrykk i programserien var regelrett elendig, men som siden har vist seg som en klasseperson av rang. Som den første (iallefall så vidt meg bekjent) mannlige ‘PH -blogger’ (som kan leses HER) og en av de mest aktive spillerne i serien, klikket jeg inn på denne bloggen jeg i utgangspunktet ikke kunne se som noe annet enn en ren underholdningsblogg. La oss bare si det slik: Jeg tok feil.. Mario Riera har nemmelig vist seg å være en ung mann som har rukket å erfare langt mer av livet enn det alderen skulle tilsi. Disse erfaringene bruker han til fulle i bloggen sin i den hensikt å kunne bryte tabuer og være til hjelp for andre. Kort fortalt, er Riera rammet av en kronisk sykdom med sider som er tabubelagt, og derav oppleves svært isolerende og vanskelig for de som rammes. Videre kommer den filmstjerne-pene gutten gjevnlig ut med innlegg hvor han forteller leserne om en vanskelig oppvekst sosialt sett, med mye usikkerhet og komplekser rundt eget utseende, og livet som den upopulære gutten i klassen. Disse innblikkene i en vanskelig tid, brukes ofte som virkemiddel for å fremme et spesielt budskap, og innleggene er bestandig bedlagt bilder fra denne tiden. -Bilder som viser ham som den sårbare, ordinært utseende guttungen han var for bare få år siden. I kommentarfeltene popper det opp barn og unge som deler  vanskelige livssituasjoner og/eller forteller at realitystjernens betroelser har vært/er til uvurdelig hjelp for dem i deres skolehverdag. Med andre ord, har det virkelig kommet en stjerne ut av årets PH som benytter sin nyvunne status for å påvirke positivt, og kunne være til hjelp for de som sliter. Det er forbilledlig i ordets rette vetydning, og derav noe å strekke seg etter for mennesker i alle aldre.

 

Har dere noen forbilder dere føler/mener står for noe som gjør de til et eksempel til etterfølgelse?
&nbs

Pride angår oss alle, uansett hvor straight en måtte være, da det rett & slett handler om ethvert menneskes uangripelige rett til å få være seg selv fullt og helt. -Også på kjærlighetsfronten..

 

 

Jeg fikk, i likhet med de fleste andre, min første forståelse av ‘Pride’ som en markering for å fremme homofile og lesbiskes krav om likebehandling. Siden jeg er så heldig å ha fått vokse opp i et hjem hvor dette med toleranse var et av grunnprinsippene vi ble oppdratt etter, var diskriminering på grunnlag av seksuell legning i likhet med etnisitet en selvfølge. I min bevissthet, var det rett og slett en kjensgjerning at det var bare ‘dumme’ og uopplyste mennesker som påsto at noen var bedre enn andre bare fordi de hadde en annen hudfarge, eller forelsket seg i samme kjønn.

Etterhvert som jeg vokste opp, og menings- og holdningsforskjeller begynte å gjøre seg gjeldende, går det stadig mer opp for meg at jeg faktisk var blitt oppdratt i en mer tolerant ånd enn de fleste. Selv om jeg ikke kan huske det er blitt sagt med rene ord, lå det allikevel en visshet om at det var null toleranse for nedsettende/diskriminerende uttalelser og betegnelser hjemme. Dette førte til at en av de a-ha opplevelsene jeg husker best, var hvordan det faktisk syntes å være full aksept for begrep som ‘svartinger’, o.l, liksom en generell oppfatning av fargede som ‘dårligere’ mennesker. Hva homofili angikk, ble dette omtalt i langt mindre grad, men den allmenne avskyen fremgikk klart i det man passerte et homofilt par på gaten, det ble vist og/eller omtalt på TV, osv. Jeg husker bla.a godt hvor overrasket jeg ble da vi var en gjeng som gikk forbi to gutter som satt på en benk og kysset hverandre. Greit nok at det så litt ‘rart’ ut, slik en ser noe uvant, men det var så absolutt ingenting å skrive hjem om, for å si det slik. -Og her var jeg omgitt av en hel gjeng som gav seg ende over, hvis reaksjonsmønster jeg også fikk se i det jeg rettet blikket mot de øvrige omgivelsene. Da ble det bare hinsides flaut, og jeg syntes ekstremt synd på disse to, samtidig som jeg var helt satt ut av at de hadde ‘guts’ til å kjøre på uten å la seg affisere av omverdenens reaksjon.

 

 

 

Her i vår del av verden har vi heldigvis hatt en rivende utvikling i løpet av de to tiårene som er gått siden denne episoden. Det å forelske seg i samme kjønn, er nå på full fart til å bli ansett som helt normalt av det store flertallet. I dagens Norge har homofile og lesbiske faktisk oppnådd det å bli gitt de samme rettigheter som hetrofile i form av å inngå ekteskap, adopsjon, osv. Noe ‘rusk’ m.h.t fordommer henger selvsagt igjen i pietistiske kretser, men i det store og hele må en vel kunne si at de homofile har vunnet frem i sin kamp om like rettigheter og likebehandling i kongeriket Norge anno 2021. – Men ‘Pride’ markeres imidlertid like fullt med brask & bram, selv i disse koronatider.

Det hele har imidlertid sin forklaring i at det etterhvert har kommet flere seksuelle minoriteter frem i lyset som har det samme behovet for samfunnets aksept. Aller mest sentralt i så henseende, står per i dag transeksuelle og transvisitter. -Grupper som har vært gjenstand for en uendelighet av fordommer og forakt, og som nå syntes å få en stadig større og bredere aksept og ikke minst forståelse i befolkningen.

For meg personlig, har imidlertid Pride fått en enda bredere betydning i så måte. For meg, står nemlig ‘Pride’ for ethvert menneskes grunnleggende rett til å få være seg selv fullt ut, og få leve livene sine etter eget forgodtbefinnende. Generelt, er det i dagens samfunn fremdeles en alt for liten aksept for annerledeshet. En skal ikke bevege seg langt utenfor den berømmelige ‘boksen’ før en brått risikerer å bli gjenstand for mistanker om både rusavhengighet, ekstremisme og alskens snuskerier. Det er f.eks ytterst få arbeidsgivere som ansetter en kandidat som skiller seg ut fra normen, osv, osv. Jeg har selv mine særegenheter som gjør at jeg på en rekke områder har gjort andre livsvalg enn det som for det store flertallet har vært å betrakte som selvfølgeligheter. Eksempelvis, syntes det å ikke eie egen bolig uforenlig med det å være i jobb (hvilket gjelder for folk på 30+), for ikke snakke om mistankene og de påfølgende sjokkreaksjonene som følger det å ha en vennekrets som også inkluderer folk det ansees som noe tilnærmet naturstridig for et menneske uten et kriminelt rulleblad å omgi seg med, m.m. – Og når jeg så på toppen av alt sper på med kontroversielle meninger, og ikke å ønske seg barn, så har man unektelig lagt listen, for å si det slik..

Jeg føler dermed at det ‘Pride’ står for, også inkluderer meg, til tross for at jeg i denne konteksten må sies å ha den kjedeligst tenkelige strighte legningen som menneskenaturen har å by på.

– So go out there, and show some pride!

 

 

 

Skuespiller Ane Dahl Torp har figurert blandt hovedsakene i samtlige av de nyhetskanaler jeg har vært innom det siste døgnet. Denne gang er det [desverre] ikke relatert til en ny film- eller TV-innspilling.. Dahl Torp har satt seg fore å bruke sin kjendisstatus for alt den er verdt for at hennes holdninger hva barneoppdragelse angår skal fastsettes i lovs form.. 

 

 

Saken dreier seg om at Dahl Torp mener barn under 13 år er for unge for å håndtere sosiale medier. Dersom skuespilleren hadde nøyd seg med å benytte sin kjendisstatus for å fremme dette synet, som åpenbart er noe hun brenner for, ville hun hatt min fulle støtte. Det som derimot skurrer for meg, er at hun henvender seg direkte for å få dette synet fastsatt i lovs form.

En ting må nemmelig være helt klart her.. Jeg har en enorm sans for profilerte personer som bruker sin status for å fremme saker de brenner for, -det være seg om jeg er enig eller uenig. I mine øyne, innebærer nemmelig dette at vedkommende også har en annen og dypere agenda enn det overfladiske på grensen til narcissistiske i å syntes og bli sett. Selv ble jeg bevisst på denne ‘skjulte agendaen’ enkelte profilerte personer har for valget av et liv i rampelyset, da jeg noen år tilbake så et intervjuv med Victoria Beckham. Beckham, som jeg vil tro de fleste kjenner til først ble kjent som ‘Posh’ i jentegruppa Spice Girls, har sammen med sin like feterte ektemann, David, har beholdt sin posisjon blandt verdens ypperste kjendiselite i over 20 år. Det har imidlertid ikke bare vært en dans på roser.. Ekteparet har i intervjuver kunnet fortelle at de så absolutt har fått føle på medaljens bakside, bla.a ved at papparazzi-fotografer har gjemt seg i busker på eiendommen, osv, og folk som både ønsker å tjene penger på de og ødelegge forholdet deres. Værst var imidlertid den gang de opplevde at barna deres ble truet, og de måtte ihverksette massive sikkerhetstiltak. Beckham røpet at de i denne perioden seriøst vurderte å trekke seg fra rampelyset, hvorpå intervjuveren spurte hva som fikk de til å bli. Svaret fra fru Beckham kom uten antydning til betenkningstid: ‘Det gir meg en sterk stemme. Vår kjendisstatus gjør at våre hjertesaker når ut til mange, slik at vi får påvirke. -Gjøre en forskjell’. -Og med det var jeg, som har et mildt sagt avslappet forhold til dette med kjentfolk, blodfan grunnet en nyvunnen dyp respekt. Sterke meninger, og et sterkt ønske om å bli hørt er nå engang ‘right up my alley’.

Greia er imidlertid at det i mine øyne er stor forskjell på det å gå ut i den hensikt å øke folks bevissthet og/eller påvirke folks valg, og det å gå ut for å få ens personlige mening innen slikt som barneoppdragelse nedfelt i Norges lover. Hadde det derimot dreid seg om noe slikt som f.eks strengere straffer for seksuelt misbruk, ville saken ha stilt seg i et helt annet lys. Her dreier det seg imidlertid om å blande seg inn i folks valg i hht hvordan de legger opp oppdragelsen av ungene sine. Måten Dahl Torp har gått ut på i denne saken, gir en uggen følelse av arroganse fra skuespillerens side. For det første, anser jeg det å påberope seg en rett til å blande seg inn i de valg de enkelte foreldre tar i hht hvordan de oppdrar ungene sine for regelrett forkastelig rent prinsippielt. For det andre, forutsetter dette utspillet fra Dahl Torp [som en logisk konsekvens] at hun mener å ha bedre kjenskap til hvordan ståa er m.h.t modenhet for alt som kan krype og gå av barn med tilhørighet i kongeriket Norge enn de respektive foreldre/foresatte. For meg, er dette hinsides respektløst, da det levner nada tillit til den enkelte foresattes evne til å foreta de vurderinger som syntes rett for det enkeltindividet de har fulgt fra unfangelsen!

 

 

Det skal imidlertid også sies at min reaksjon på skuespillerens utspill nok ble ytterligere forsterket av min generelle aversjon mot de siste ti-årenes tendens til å skulle løse alt som har en eller annen [potensielt] negativ side ved seg gjennom lovforbud/lovreguleringer. Jeg makter ikke engang tenke tanken på at det skulle komme en dag hvor disse inngrepene i vår personlige frihet og råderett over eget liv tar steget videre inn i det aller helligste; Familielivet, og derav barneoppdragelsen. At jeg hverken har, eller ønsker å få barn, har vist seg å ha en forbløffende irrelevant hva angår denne saken. Men det er nå engang heldigvis slik at det å reagere på hva som syntes å være en urett ikke forutsetter at en selv rammes. For meg, er dette en ren prinsippsak som munner ut i noe så grunnleggende enkelt som ens syn på rett & galt.

 

 

 Først må det påpekes at den skepsisen jeg har følt på de siste ukene, har ingenting med den 16 år gamle klima-/miljøaktivisten og hennes engasjement å gjøre. Problemet er imidlertid at det later til at hennes meningsmotstandere er i ferd med å miste sin rett til å fremme sine. For det å være uenig med Greta Tunberg gjør en ikke automatisk til en miljøtrussel, og deres bidrag er faktisk av like stor verdi som Tunbergs!

 

 

Det skal i all rettferdighet også sies at det har vært nok av forkastelige personangrep på Tunberg fra motstanderhold. Jeg lar meg virkelig ikke lett sjokkere, men jeg må innrømme å ha mistet både munn & mæle ved flere anledninger hvor det som ytres overhodet ikke er argumentasjon men mobbing av goveste sort.

Heldigvis har ikke disse herske- og skremselsteknikker hatt det minste å si for den svenske tenåringens engasjement, hvilket jeg vil tro har mye å gjøre med den posisjonen hun har fått blandt allmennheten. For Greta Tunberg har virkelig vunnet folket. Fra å være et hyggelig og morsomt nyhetsinnslag om et forbilledlig miljøengasjement blandt en gruppe svenske skoleelever på tampen av nyhetssendingen, ble 16 åringen et verdensnavn i rekordfart. I løpet av noen få uker, ble hun et dagligdags syn på talestoler verden over med det som måtte krype og gå av makt og ledelse som tilhørere. Samtidig gikk hun ‘rett hjem’ hos allmennheten i alle verdenshjørner og kulturer. Greta Tunberg var brått et verdensnavn hvis inntog tok klimaengasjementet både hos de styrende og de styrte til et helt nytt nivå.

– Hadde det bare stoppet der..

Men som seg hør & bør med så mangt av det som starter ut med de best tenkelige intensjoner, for så å slå igjennom med brask og bram som et ubetalelig samfunnsgode, ser også idealiseringen av fenomenet Greta Tunberg ut til å bære galt av sted..

Det er mindre enn to år siden vi var vitne til at #metoo -kampanjen gikk fra å få satt en stopper for årelange maktmisbruk av personer som filmprodusenten Harvey Wernstein til å bli en heksejakt uten sidestykke. Grensen for å melde ble stadig redusert, hvorpå det hele kulminerte med at folk fikk ødelagt livene sine grunnet bagatellmessige episoder flere år tilbake i tid. Nå står vi riktignok ovenfor et helt annet fenomen, men like fullt syntes vi atter en gang å mangle evnen til å sette grenser for oppkomne fenomen, slik at det ender opp som mer skadelig enn til gagn.

 

Denne gangen dreier det seg som nevnt om tap av gehør for de som måtte være uenig i Greta Tunberg. På den politiske agendaen kommer dette til uttrykk gjennom at de får stadig mindre gjennomslagskraft, for ikke snakke om at deres argumenter knapt blir tatt med i nyhetssendinger og reportasjer. Blandt sivilbefolkningen blir kritikkere av Tunberg regelrett høvlet ned, hvorpå det følger det uheldige stigmaet miljøsynder som seg hør & bør når en våger seg utenfor de politisk korrekte rammer av denne typen. Det er kun de færreste som har det i seg å stå imot den stormen som følger det å gå mot strømmen i saker som dette, og når folk ikke våger å si det de mener, er dette noe som samfunnet bør sørge for å unngå for enhver pris. I det folk ikke våger ytre sin mening, har de faktisk blitt fratatt ytringsfriheten i den aktuelle saken!!

Videre, er det faktisk et ufravikelig faktum at Greta Tunberg kun er 16 år gammel, og dermed mangler det perspektiv som seg hør og bør for et såpass ungt menneske. Dessuten er det en kjensgjerning at den unge jenta har en form for Asbergers syndrom hvor de autistiske karaktertrekkene etter sigende både er mange og sterkt fremtredende i hennes personlighet, i tillegg til OCD og selektiv mutisme. Dette er, iallefall så vidt meg bekjent, noe som gjør henne ‘mindre begavet’ på noe vis, men det gir henne hva som syntes best betegnet som et annerledes tenkesett. Eksempelvis har asberger syndromet gitt henne en hukommelse som for oss andre fremstår som den reneste ‘super power’, hvilket utvilsomt er en kjærkommen ressurs å ha med seg i den rollen hun nå har inntatt. Videre har syndromet også ført til at hun har et ditto utrettelig fokus på det hun velger å engasjere seg i, hvorpå hun evner å la humla suse på et helt nytt nivå hva angår alt annet.

 

Samtidig har også asberger syndromet i Tunbergs tilfelle den følge at hun har et utpreget sort-hvitt tenkesett. -Og det er nå en gang ikke en ting her i verden som faktisk kommer uten å avstedkomme med både positive og negative følger. Valgene vi foretar gjøres derav ut i fra hvilket alternativ som syntes å falle heldigst ut ut i fra en helhetsvurdering. Det er selvsagt de med en enorm overvekt på den ene siden, men selv ikke slikt som demokratiet er helt rent for (potensielle) negative utfall (det mest graverende eks. i så måte, har vi trolig i presidentembetet til Donald Trump). Følgen av at Greta Tunberg har et sort-hvitt syn på klimaproblematikken, er at løsningene hun presenterer overhodet ikke har tatt de øvrige elementer en er nødt til å ta hensyn til. Dette vil på ingen måte si at Tunbergs løsninger ikke er gjennomførbare, men de er imidlertid ikke gjennomførbare alene, for å si det slik. I praksis innebærer dette at dersom Tunberg alene ble satt til å ta seg av ivaretagelse av klima og miljø, ville dette etter alt å dømme bety slutten på velferdssamfunnet slik vi kjenner det. Greta Tunberg er nemmelig skrudd sammen slik at hun kun ser det som har med hjertesaken hennes å gjøre, mens de andre faktorene som er inne i bildet står for henne som revnende likegyldig. Men uansett hvor sterkt en ønsker å rette opp i klimaødeleggelsene, er vi også nødt til å opprettholde slikt som industri/produksjon, infrastruktur, nasjonen er nødt til å kunne ivareta sine inntektskilder, og det er simpelthen slik at samfunnet vil kollapse uten bruk av motoriserte fremkomstmidler. Videre har vi flerfoldige elementer som kolliderer med miljøhensyn når det kommer til at vi faktisk har godt over 7 milliarder munner og mette på denne kula..

Følgen av den uendelige rekken av motsetningsfylte hensyn som foreligger, gjør at Greta Tunbergs løsninger kun vil fungere i en moderert utgave i en nøye utformet ‘mix’ med bidrag fra x-antall andre hvis overordnede agenda går på ivaretagelsen av andre interesser/hensyn. Her må det gis og tas på alle fronter etter en nøye utformet vurdering som antas å medføre et minst mulig tap på alle fronter.

Jeg håper inderlig verden vil fatte dette i tide, for kun da vil verden kunne dra nytte av Greta Tunbergs uvurdelige bidrag til  klimaproblematikken.

 

Akkopagnert til lyden av regn som bøtter ned, klikker jeg storøyd på overskriften pålydende; ‘Nå kommer uværet!’ Dette var ikke akkurat en nyhetsoverskrift jeg så komme når det ikke har vært annet enn drittvær siden 17 mai! Jeg ville vel neppe vært mer overrasket om det sto å lese at Norge & Sverige  hadde enes om en fusjonsavtale for atter igjen å bli en nasjon, for å si det slik.. 

 

df-foto

 

Til tross for at jeg ikke er noe glad i sommervarme dersom jeg ikke befinner meg ved et vann, kjenner jeg nå på en følelse at dette faktisk er i ferd med å ‘bli for meget, selv for meg..

• Og der begynte det jaggu å tordne oxo, så da er vi tydeligvis akkurat der i allefall den første delen av sommeren 2019 har satt seg fore å skulle være.

Dette med dette stadig tilbakevendende tordenværet er imidlertid et fenomen jeg ikke evner å bli klok på.. -At det normalt ikke skal holde det gående på denne måten før tidligst siste halvdel av juli får nå være. Variasjoner skjer, liksom! Det som jeg derimot ikke på noe vis kan få til å stemme, er fysikken bak det hele!
Jeg gikk nå en gang ut med en 5’er i fysikk, og føler meg dermed ganske så sikker i min viten om at fenomenet kort fortalt er forårsaket av kollisjonen mellom en kald- og en varmfront. Nå er det riktignok en ‘drøy halvtime’ siden jeg gikk ut av videregående, men basiskunnskap som dette burde faktisk ha klort seg fast med et rimelig fast grep i den bevisste delen av hatteholderen. Så med naturvitenskapen på det rene, så kan ikke jeg fatte og begripe hvor denne uendelige mengden av hva som skolelærdommen tilsier skal være varmfronter liksom skal ha kommet fra! Jeg mener.. Det har jo vært en eneste forbannet mølje med kaldfronter siden midt i mai! -Og noen sommerlig varmfront har vi ikke sett snurten av siden august i fjord!! Det er altså nada varmfronter så langt øyet kan se, men like forbannet så lyner det som det reneste blitzregnet her. -Forstå det den som kan!..

 

Ferrari hater tordenvær som han hater fyrverkeri, så selv om han ikke lenger blir hysterisk, ser en jo tydelig at han ikke har det så greit når det står på. Heldigvis lar ingen av kattene seg affisere, og deres ro og omsorg har vist seg være til uvurdelig hjelp for ham

 

Da standarden på sommeren har en tendens til å fastsettes på denne tiden, ser det desverre ut som om sommeren 2019 rett og slett vil kunne avgå ved drukningsdøden..

For å ta frem det positive, facer jeg i det minste ikke tre uker med mann, eventuelle unger og svigerfamilie innestengt på ei hytte eller campingvogn uten annen underholdning enn mobiler med elendig dekning i tillegg til et slitent ludobrett, Yatzi og en kortstokk som mangler ruter-ni! -Og med den tanken, så kan jeg imidlertid med funklende øyne og et hjertlig smil om munnen ønske mine landsmenn en riktig god sommer!..

Etter å ha havnet litt på etterskudd med bloggingen, la jeg ut tre raskt påfølgende innlegg, hvorpå den samme spam’en dukket opp i samtlige kommentarfelt i løpet av minutter. Her legger jeg merke til at utysket også er blitt lagt til på innlegget forrut for disse tre, hvilket eliminerer enhver tvil om at vi er utsatt for et spam-angrep.. 

 

 

Siden har jeg også lagt merke til spam’en, -som utkommer som følger, i kommentarfeltene hos en rekke andre blogger:..

 

 

Inntrengeren er en porno-side av et eller annet slag. De opererer med ulike navn på den angivelige “innsenderen”, men ellers er de helt like.
Det er helt utrolig hvordan det alltids er de operatører som klarer å bryte seg igjennom selv et såpass massivt sikkerhetsnett som WordPress har. Her har de åpenbart klart kunststykket å passere alle tenkelige ‘Click all the images with xxx’ -ventiler og det som er..
Ikke desto mindre er slike nettaktører en uting uten like. En ting er at det er irriterende med denne ‘søpla’ spredt rundt i kommentarfeltet. Langt værre er den dritten som disse sidene gjerne er infisert med dersom noen skulle være så uheldig å klikke seg inn på en av de vedlagte linkene!..
Jeg skal iallefall gjøre det jeg kan for å holde kommentarfeltet rent, også får vi bare krysse fingrene for at WordPress/Blogg.no får stengt de ute igjen så fort som mulig.