I julen gjorde jeg det jeg kunne for å gjøre vårherre til lags med innlegget FADER COVID.
Dessverre er det intet som hittil peker i retning av at den allmektige er mottagelig for smisk dersom en sådan relaterbar skaperånd hadde eksistert i virkelighetens verden. Hva som imidlertid med sikkerhet kan sies å eksistere, er konge- og fedreland, hvis tilnærmet allmektige styresmakter er langt mer trolig til å være mottagelig for smisk.. I den anledning, jeg påtatt meg å utføre den nødvendige omskrivningen av nasjonalsangen, slik at den tilpasses den nye normalen (les; de styrenes ego). Følgelig, innebærer dette at vårt innkomne (slette) verdigrunnlag legges inn i stedet for dette tilårskomne prinsipp om frihet, likhet & brorskap som har rådet siden innføringen så langt tilbake som 1814 (- teknisk sett fra 1906, men non the less..)
JA DEELSKER
melodi; R.Nordraak, tekst; G.Henriksen
Ja, de elsker COVID-19,
som det smittes frem.
Med spredning over hele landet,
i de tusen hjem!
Elsker, elsker det å tenke,
på den mulighet der bor,
(x2)for å manipulere, slik seg Hitler gjorde stor! (x2)
Norske mann med nys og hoste,
takk du pandemi.
De tror at vi vil de beskytte,
det bare slik ser ut!
Hva de latt seg injisere,
for reddet liv de tror,
(x2) som de latt seg torturere, isolert fra mor og bror! (x2)
At mobbing ikke er begrenset til skolegården, men også forekommer i arbeidslivet er jo viden kjent. Men at det skulle være så mange som 1/12 arbeidstakere som føler seg mobbet på arbeidsplassen selv i et hjemmekontorets år som 2021, er nok imidlertid noe de færreste kunne se for seg! Men tallenes tale er klare; hele en av tolv yrkesaktive nordmenn opplever altså helvete hver eneste arbeidsdag, hvilket betyr at dette er et langt større samfunnsproblem enn man skulle tro ut i fra oppmerksomheten det er viet!
Som kjent, er det i løpet av de siste årene igangsatt massive tiltak for å forebygge mobbing blant barn og ungdom, hvilket er enestående, for all del! Men det er jo åpenbart at den mobbingen som foregår på de voksnes arena er kommet fullstendig i skyggen av den som foregår blant barn og ungdom. -Og dette er faktisk katastrofalt, da all mobbing avstedkommer med tilsvarende fatale konsekvenser for ofrene, og dermed må tas tak i pronto.
Jeg vil tro en betydelig andel av den voksne mobbingen får foregå i det skjulte fordi denne lettere kan passere under radaren. Allmennheten har etter hvert blitt riktig så rikelig forskynt med det nødvendige verktøy for å kunne avsløre mobbing blant den yngre garde. Men hva de voksne angår, har vi generelt fint lite å fare med når det kommer til å kunne skille erting og fleip fra mobbing. Dessuten lever de fleste av oss, både ofre, mobbere og øvrig befolkning, i den villfarelse at voksne er forventet at skal kunne ordne opp i sine mellommenneskelige problemer på egen hånd..
Men om problemet med mobbing på arbeidsplassen er viet så alt for lite oppmerksomhet av samfunnet som sådan, er i det minste lovverket klinkende klart også her; Ikke bare er mobbing en straffbar handling, men en er også forpliktet til å melde i fra dersom en er vitne til at noen mobbes på arbeidsplassen! Dette innebærer at den generelle lovpålagte forpliktelsen vi har m.h.t å hjelpe i nødssituasjoner her i landet er videreført til også å gjelde de som blir utsatt for en ugrei behandling på arbeidsplassen, det være seg av sin(e) overordnede/arbeidsgiver(e) og/eller sine kolleger. Så med loven på stell, gjelder det bare å gjøre befolkningen oppmerksom på problemets omfang, slik at de nødvendige tiltak skal kunne iverksettes.
Når dette er sagt, må jeg samtidig innrømme en viss uro for at et slikt ønsket fokus på mobbing blant voksne skal dras ut av sine proposjoner på samme vis som de fleste andre i utgangspunktet positive tiltak og kampanjer har gjort de siste årene. Selve skrekkens eksempel på dette, fikk vi jo med #metoo -kampanjen som gikk som en farsott verden over for en 3 års tid siden! En bevegelse som begynte så kjærkomment med at en rekke pågripelser som neppe ville skjedd om det ikke var for denne kampanjen, men som dessverre endte med at angivelser ble foretatt over en lav sko.. Videre har vi talløse eksempler på at de samme mekanismer har vært i sving, som f.eks hvordan ‘eksponering av barn’ fort rant over til å omfatte det å vise offentligheten et skarve bilde av avkommet, for ikke snakke om hvordan kampen mot rasisme har endt opp i et krenkelsesinferno uten sidestykke. Derfor er det av avgjørende betydning at det gjøres klinkende klart hva som er å betrakte som mobbing/trakassering, og hva som er utkomme av ren oppmerksomhetssyke eller har som hensikt å ‘ta’ noen (som en form for hevnaksjon e.l). For her er det jo faktisk så at det faktisk kan være anklageren som er den reelle mobberen i det respektive scenarioet!
Mobbing er nemlig definert som følger: Ved mobbing forstås at man regelmessig blir utsatt for ubehagelig eller nedverdigende behandling – som er vanskelig å forsvare seg mot. Dette innebærer at det; A) Foreligger en ubalanse m.h.t styrke/maktforhold, hvilket enten kan bestå av en overordnet vs en underordnet, eller av at det dreier seg om at flere går imot en. B) Foreligger en viss regelmessighet. Ergo; Har en ved en eller annen anledning opplevd noe som ikke er greit, men som en ved egen hjelp har fått satt en stopper for, er dette ikke mobbing. Det samme gjelder dersom det foreligger en sjargong på arbeidsplassen som innebærer at bemerkninger som folk isolert sett med rette vil reagere på blir respondert med samme mynt. I slike tilfeller, er styrkeforholdet (i settingen) det samme partene i mellom, og grov sjargong er ikke annet enn grov, og i verste fall dårlig humor. Her kan det vel neppe fremvises noe bedre eksempel enn i min restaurantjobb. Her faller replikker som ville fått blodet til å fryse og håret til å reise seg på selv den mest grovkornede bryggesjauer, for å si det sånn, men ‘greia’ her er at på dette området er vi alle, både sjefer og ansatte likestilte, slik at det derfor gjør det gøy å være på jobb. – Utfordringen er med andre ord å få bukt med mobbingen uten at det skremmer og/eller holder folk fra å ha det moro med hverandre!
** Mitt aller første ‘virkelige’ blogginnlegg, var faktisk #MeToo fullstendig fucked up! – Hvilket (selvsagt) sammenfalt med første banning i kirken i bloggs form ved å rette kritikk mot den pågående #metoo -kampanjen..
Stadig oftere blir jeg slått av følelsen av å befinne meg i opptakten av en marerittaktig drøm som har fremkommet i to versjoner; To drømmer som vel er de jeg husker aller best av de jeg noensinne har hatt i mine levedager. – To drømmer der verden er i ferd med å gå under, mens jeg, som den eneste som nekter å godta vår skjebne, kjemper en desperat kamp for å få omverdenen til å våkne opp av den passive dvalen, for jeg vil ikke klare å redde verden alene…
I virkelighetens verden, dreier det seg imidlertid ikke om verden i betydning planeten jorden, men om verden i betydningen livet slik vi kjenner det…
I drømmenes verden, må jeg vel kunne sies å være i overmåte cocky i det jeg mener å kunne bistå i å redde oss ut av hhv at luften er i ferd med å ta slutt, og at solen er i ferd med å gå supernova (Supernova = Megastjerner hinsides solens størrelse dør i en kjempeeksplosjon der de først blåser seg opp til gigantiske proposjoner, for så at gravitasjonen gjør at den kollapser inn i seg selv, mens den resterende materien slynges ut i rommet i et inferno hvis lysmengde overgår hele galaksen. Sluttproduktet blir så hhv en neutron star i de fleste tilfeller, mens det for de aller største ender i et sort hull).
I virkelighetens verden, står jeg imidlertid ovenfor en tilsynelatende gjennomførbar redningsaksjon; Å redde to av våre aller mest sentrale, hhv grunnlovsgitte- og menneskerettigheter: Ytringsfriheten og ethvert individs eierskap og råderett til eget liv og eget legeme. – I allefall på papiret!
Det aller klareste minnet fra drømmenes verden, er at jeg står stammen med min mor og bror og ser ut gangvinduet i barndomshjemmet og ser solens speilbilde i elven utenfor. – En sol som når som helst kan blåse seg opp og eksplodere i et massivt inferno, hvilket er antatt å skje innen den nærmeste timen, -anslagsvis om en ti minutters tid. Min mor, som fullstendig har akseptert vår skjebne, er roen selv i det hun forsøker ta meg i hånden slik at vi kan ha denne siste opplevelsen sammen, da dette vil bli slik et vakkert skue. – Jeg, som overhodet ikke er klar for å gi meg uten kamp, er fullstendig desperat i mine forsøk på å få henne til å våkne opp, og hjelpe meg i kampen for å overleve. Jeg er hellig overbevist om at vi kan komme opp med noe, men jeg klarer det ikke alene. Teoretiker som jeg er, sitter jeg på konturene av løsningen, men jeg er avhengig av noen som kan utføre det jeg tenker ut..
I virkelighetens verden, holder det ikke med å få hjelp av mamma. I virkelighetens verden, er jeg avhengig av intet mindre enn en betydelig andel av en hel befolkning. Fortrinnsvis i Norge, men også i verden som sådan, da størrelsen på motstanden er det eneste som kan forhindre et tap av ytringsfriheten slik vi kjenner den (jmf. grl §100), så vel som menneskeretten til eierskap av eget liv med den følgende selvråderett over eget legeme.
Men de ulike hendelsesforløp til tross; Følelsen er den samme i drømmenes- så vel som virkelighetens verden.. Og i følge de som har greie på slikt, er det nettopp følelsen i forhold til de scenarioer som utspiller seg som er av betydning i forholdet mellom drøm og virkelighet. – Og det er ingen god tanke, liksom det er borderline fryktinngytende å gjenoppleve desperasjonen fra disse drømmene i en stadig sterkere visshet om at jeg nå befinner meg i en situasjon jeg ikke vil våkne opp i fra. Denne gang, vil jeg måtte være i marerittet til dets siste slutt. – En slutt jeg aldri fikk svaret på i drømmenes rike..
I virkelighetens verden, så vil jeg imidlertid ikke bare måtte være igjen til slutt. I virkelighetens verden, får en jo gjerne også med seg begynnelsen! Og begynnelsen på dette marerittscenario, inntraff i det stadig flere nettplattformer begynte å sette begrensninger i hht ytringsfriheten.. Følgelig, er det jo så at i det dette utarter, så sitter vi i realiteten kun igjen med en papirlov; En rettighet vi i realiteten er fratatt muligheten til å benytte oss av, da det ikke finnes noe rom å utføre den i. For å kunne benytte oss av vår rett til å uttrykke vår mening, så er vi jo unektelig avhengig av en plattform vi kan uttrykke den på! Og etter å ha sett de amerikanske nettselskaper og SoMe-plattformer få stadig snevrere rammer for hva som tillates av ytringer på deres plattformer de senere årene, så har jeg i løpet av den siste tiden observert at det samme er i ferd med å skje her til lands. – Inkludert her på blogg.no..
Jeg mener.. Når selv et forum som Kvinneguiden, selve nettrollenes yndlingsplass, nå har nedlagt forbud mot å diskutere vaksinespørsmålet med begrunnelsen av at dette fører til spredning av feilinformasjon, og derav medfører en risiko for at folk vil kunne avstå fra å la seg vaksinere, så sier dette, ironisk nok, faktisk alt om hvor galt det er fatt.. For når et forum som er viden kjent for å akseptere det (selv i mine øyne) uakseptable setter foten ned i forhold til å la folk få slippe til med sine personlige oppfatninger, så vel som de dokumenterte- og udokumenterte opplysninger de måtte sitte inne med i anledning vaksineprogrammet, så er dette synonymt med at sterke krefter er satt i sving for å hindre at negative- og tvilsomme sider rundt dette kommer til uttrykk.
Og nå er det også en kjensgjerning at selv vår egen plattform, blogg.no, har gitt etter for presset ved å sette begrensninger i hht hva som tillates av ytringer i det de har slettet flere innlegg, samt forlangt ord og uttrykk endret på bloggen Bunnytrash, hvilket du kan lese mer om ved å klikke deg inn på denne.
Dette er imidlertid ikke første gang så har skjedd, da det også var sensur som i sin tid lå til grunn for at den viden kjente barnevernsaktivisten Tonje Omdahl forlot plattformen, for så å flytte bloggen til eget dommene. I dette tilfellet, valgte bligg.no å følge politiets anmodning om å slette opptak vedlagt innleggene til tross for at Omdahl hadde gått seirende ut i det fylkesmannen hadde avvist politiets forsøk på å nekte at de respektive filer og dokumenter ble fremlagt offentligheten.
Enhver plattform er, som kjent, i sin fulle rett til å utforme sitt eget reglement, selv om dette innebærer innskrenkninger i forhold til våre lovbestemte rettigheter. Følgelig, har både blogg.no, så vel som alle andre plattformer hvor det er oppsatt egne reglement og retningslinjer sitt på det tørre juridisk sett. Men ved å praktisere slike begrensninger i hht ytringsfriheten, så står de faktisk ansvarlige for at vi nå beveger oss i retning av at vi faktisk vil miste denne rettigheten. – Ikke i juridisk forstand, men i praksis..
Videre, så er vi nå vitne til følgen av at det kun er den ene siden i en sak som fritt får komme til uttrykk. da det i C19 -anliggende har oppstått en massesuggesjon. Når det ikke gis rom for motargumenter, har de som sitter med styringen i realiteten all makt. Og når det i tillegg foreligger et skremmescenario, så benyttes dette for alt hva det er verdt. For med fritt leide, i det man har tatt monopol på sannheten, så er det ingen grenser for hva en kan få folket til å godta. Vi har nå allerede kommet dithen hvor det råder en gjennomgående mangel på evne til å trekke paralleller mellom den segregeringen av de uvaksinerte- som i sin tid ble begått mot jødene i 30 -tallets tyskland i det de ble pålagt egne pass for å beholde retten til å arbeide, samt fritt bevege seg i samfunnet.. – Jødesegregeringen begynte vitterlig ikke med de velkjente togavganger der de segregerte, i enorme kvanta, ble fraktet fra de respektive ghettoer til de ultimate skrekkleire som Auschwitz, Ravensbrück og Buchenwald, eller raka vegen til et ventende gasskammer i Treblinka, for den saks skyld! Det begynte faktisk med at man måtte inneha en bestemt type pass for å få lov til å ta del i samfunnet på normal måte..
Nå er dette på ingen måte et forsøk på å antyde at vi beveger oss i retning av å opprette torturkammere for de uvaksinerte! Likeså ligger det en vesensforskjell i at det forsåvist er frivillig å forbli uvaksinert, mens det i sin tid vitterlig ikke var noen vei ut for de av jødisk opphav! Men ikke desto mindre, er det de nøyaktig samme kreftene som er i sving i det vi nå befinner oss i en situasjon der vi har fått en massesuggesjon som utvikler seg i rasende fart i hht å stadig gå lengre i å godta ting som under normale omstendigheter ville vært ansett for uhyrligheter..
I disse dager, blir det nemlig mer enn antydet at neste skritt på veien, er å fjerne naturlige antistoffer som grunnlag for koronapass, samt å foreta en kraftig utvidelse i hht de områder hvor et gyldig sådant er påkrevd for adgang. Følgelig, er jeg personlig livredd for at jeg nå står i fare for å miste muligheten til å tjene til livets opphold, og derav vil tvinges til å la meg vaksinere.. Og jeg har jo gjentatte ganger vært inne på at det er nettopp dette presset som legges på de naturlige immune til å la seg vaksinere som ligger til grunn for min skepsis til vaksineprogrammet som sådan. Så at det nå later til å være sterke krefter i sving for å få gjennomført en tvangsvaksinering av samtlige, i det antistoffer produsert på naturlig vis ikke lenger skal ansees for ‘gyldig’ immunitet, så er jeg kort og godt vettskremt. For med dette, så kan jeg ikke skjønne annet enn at det må være noe mer i den forbannede sprøyten! – Og med ‘noe’ mener jeg da noe ukjent som jeg absolutt ikke vil ha i meg!!
For min del, må det i så fall gjerne pålegges oss som avstår fra å la oss vaksinere å ta et eventuelt sykehusopphold for egen regning, og/eller eventuelt bli plassert bakerst i køen dersom vi skulle bli alvorlig syke som følge av vårt valg. Så langt kan jeg faktisk strekke meg uten problem! Jeg tar mer enn gjerne denne risikoen på egen kappe! Det eneste jeg ber om til gjengjeld, er at folk våkner opp, og ser den uretten som blir begått, og hvilke krefter som er i sving før det er for sent!..
Jeg vil tro de fleste av oss har opplevd situasjoner hvor en har følt det upassende å vise glede over egen success, hvor en skammer seg over å måtte bry andre ved å be om hjelp, for ikke snakke om situasjoner hvor en til egen fortvilelse ikke har klart å si ‘nei’. Vel.. Her følger 8 ting du overhodet ikke har noen grunn til å skamme deg over..
1) Meningene dine! – Du har RETT til å inneha- så vel som å ytre DIN sannhet, om så denne aldri så mye strider mot den oppfatning som måtte råde i samfunnet som sådan!
2) Bruk av egne, opptjente penger, om det er aldri så mye ansett for å være luksusgoder!
3) Ikke å la seg involvere i andres drama!
4) Å kutte ut ‘giftige’ relasjoner, uansett hvem det måtte dreie seg om (nærmeste familie inkludert)!
5) Å si ‘nei’ av hensyn til egen helse/egne behov!
6) Å spørre om hjelp!
7) Å jobbe/kjempe for det du brenner for!
8) Å føle stolthet og glede over ærlig og redelig oppnådd skscess og personlige triumfer!
9) Å leve livet ditt helt og fullt etter ditt eget forgodtbefinnende, uansett hvor særegne livsvalg dette måtte innebære!
En bloggers bekjennelser er et slags dagbok-konsept, der jeg vil dele de tanker og reaksjoner som utspiller seg i forbindelse med den besettelsen man, i kraft av det å være blogger, har i forhold til listeplasseringer og ditto antall sidevisninger + litt attåt. Tanken bak dette her, er altså å gi et usensurert innblikk i en bloggers borderline narsissistiske mind-set på sitt mest navlebeskuende..
Aner jeg en oppsving, eller hva?..
Herregud, jeg så brått at jeg helt har glemt bort bekjennelsene mine i det siste! Ikke for dét.. Det har ikke vært så mye å bekjenne heller, da jeg har vært lykkelig stabil i samme sjikt, slik at det heller ikke har vært særlig å rapportere.
Men om jeg selv er inne i et ‘intet nytt er godt nytt’ -stadium, aner jeg konturene av en ny utvikling som innebærer svært så godt nytt for blogg-genren som sådan!
I den siste tiden, har jeg nemlig observert en generell økning i besøkstall over hele fjøla, for å si det sånn! Greit nok at mandag generelt er den ukedagen med de høyeste sidevisningene på de forskjellige plasseringene, i det søndagen er den ukedagen det leses mest blogg. Men ikke desto mindre.. For det første, har det vært flere dager i løpet av den siste uken hvor en har måttet godt opp på 800 -tallet for å komme blant de topp 20. – Hvilket er en markant forbedring med tanke på at det faktisk har krøpet under 600 på det laveste (-Og her inkluderer jeg ikke besøkstallene fra julaften, da disse, forståelig nok, var regelrett latterlige).
Enda mer oppsiktsvekkende, i positiv betydning, er det imidlertid om en forflytter seg til andre enden av listen; For det er nemlig lenge siden sist det måtte over 100 sidevisninger til for å komme med!
Utsnitt fra dagens toppliste hos blogg.no
Dette er i det store og hele meget lovende, da det hinter til at vi faktisk kan ha tatt et første skritt på veien i hht å få gjort folk kjent med den utviklingen som har skjedd på bloggfronten i løpet av det siste halvannet året!
Og for oss bloggere, gjelder det dermed å jobbe på som aldri før; Både m.h.t å oppdatere egen blogg, samt å dele innlegg fra andres! For det er faktisk så at jo flere lesere en får dratt til blogg.no generelt, desto flere lesere drypper det på til hver enkelt av oss spesielt!
Hva er det egentlig som skiller blogg-formatet fra andre former for utgivelser?
Mange vil kanskje påpeke det personlige aspektet, men det er faktisk fullt mulig å blogge uten å dele noe som helst av personlig karakter. Formatets spennvidde er nå bredere enn noen gang, og det blogges om alt fra fra reiseliv, mote og skjønnhet til de mest alvorlige samfunnsrelaterte tema og alvorlig sykdom. Slik jeg ser det, er svaret den direkte kommunikasjonen mellom utgiver og lesere. Dette er iallfall alfa og omega for mitt vedkommende, det være seg både som blogger, og som bloggleser..
For meg, er det å kunne besvare samtlige henvendelser helt avgjørende for å kunne definere meg selv som en blogger. -Og dette er også av avgjørende betydning når det kommer til hvilke blogger jeg selv velger å følge. Det hele bunner i noe så grunnleggende som den tidlige barnelærdommen om at en svarer når folk snakker til en. -Enkelt og greit!
Ikke sånn og forstå at absolutt alt av kommentarer må besvares. Enkeltord o.l som f.eks ‘fint’, ‘trist’ eller ‘kult’ eller andre rene konstateringer har jeg selvsagt ingen problemer med forblir ubesvart, hvilke det heller ikke finnes noe svar på, for den saks skyld. Det jeg mener, er de mer utfyllende kommentarene, og spesielt de som inneholder spørsmål, synspunkter eller forslag i hht innholdet. -Disse skal besvares! Så om kommentarer ikke besvares, eller enda verre; At kommentarfeltet er stengt, mister jeg umiddelbart interessen, da denne toveis-kommunikasjonen mellom leser og utgiver er hva som definerer hele bloggkonseptet.
Som nevnt, er dette ikke minst et krav jeg setter til meg selv! Så fundamentalt er dette at den dagen jeg eventuelt skulle bli ‘for stor’ til å besvare de menneskene som snakker til meg, så har jeg rett og slett mistet meg selv. Det vil uansett ikke være noe som heter ‘ikke å ha tid til alle’, da dette for meg er ensbetydende med ikke å ha tid til å blogge. For et blogginnlegg er slettes ikke ferdig i det en klikker ‘Publiser’. Jobben med et blogginnlegg er ikke fullført før iallfall samtlige utfyllende kommentarer er besvart!
Her skal det i aller høyeste grad også nevnes at de innleggene jeg virkelig er fornøyd med, er blitt gitt det nødvendige perspektivet og/eller tyngden nettopp gjennom kommentarfeltet. Så jeg vil med dette benytte anledningen til å takke samtlige av dere som kommenterer innleggene mine, og dermed i aller høyeste grad bidratt til å berike bloggen.
Dersom en definerer fremmedfrykt som det å kvie seg for å ta kontakt- og/eller å omgås mennesker med en fremmedkulturell bakgrunn, så er jeg blant de som innehar denne frykten. Årsaken er helt enkelt at jeg ikke fikser å måtte gå på tå hev, og veie hvert ord jeg sier for å (om mulig) begrense antallet krenkelser!..
Dette gjelder jo så langt i fra alle, men det gjelder unektelig for mange! – Og ikke minst, har det blitt innført en typ antirasisme på steroider i samfunnet som sådan, der det legges opp til at de av oss som har vår etniske tilhørighet her oppe i nord har å trå særdeles varsomt i det absolutt alt du sier, kan bli brukt i mot deg.. – Om ikke ‘in the court of law’, så i de uskrevne lover som straffer deg med et rasiststempel!
For et par måneder siden, la jeg ut innlegget Fargede dukker=rasistisk, Hvite dukker=diskriminerende der jeg tok opp hvordan det selv på leketøysfronten er blitt klin hakke umulig å unngå krenkelser. I disse ‘black lives matter gone overboard’ -tider, så har det gått så langt at en nærmest er pålagt å skamme seg for å være av nord-europeisk opprinnelse.
I USA har det tatt fullstendig overhånd, og som seg hør og bør, så følger vi dette galskapens rikes elendige eksempel i nær sagt ett og alt, så det er kun et tidsspørsmål når det som gjelder der, også gjelder her, om det ikke allerede er innført. Her følger noen eksempler på den siste tidens innførte arsenal av vedtatte krenkelser over ‘dammen’:
* Å antyde at en jente/kvinne av afrikansk opprinnelse er sint/fornærmet.
* Å farge krøllet hår mørkt, eller å krølle mørkt hår på modeller av etnisk nord-europeisk eller latinsk opprinnelse. Det samme gjelder til en viss grad også for rastafletter.
* Kjente personer kan ikke legge ut bilder der de fremstår med en mørkere hudfarge enn en i realiteten har.
* En hvit komiker er ikke tillatt å spille karakterer av annen etnisk opprinnelse enn sin egen, hvilket er i ferd med å spre seg ut til befolkningen generelt i det en fort kan gå på en smell dersom en skulle ikle seg en annen etnisitet i forbindelse med Halloween eller carneval.
* Berømmelse av sortes karriere (da dette fort blir tolket som at en antyder det er noe ekstraordinært ved at en farget person har kommet seg opp og frem).
* Å fremme det minste ymt om at en har lagt ned mye arbeid i oppnådd suksess i fargede personers selskap.
* Synge med til fargede rapartister, om en ikke evner å lukke nebbet hver gang ordet ‘nigger’ kommer opp.
– Bare sånn for å nevne noe..
Spesielt påfallende er det i mine øyne at mens det er ansett for å være fullstendig uakseptabelt for en etnisk nord-europer eller latino å ytre dette og hint, liksom å la seg inspirere av den mer melaninrike delen av befolkningen, så gjelder ingen av disse begrensningene den andre veien! Ordet ‘nigger’ kan slenges ut ‘left, right & center’ bare en er mørk nok i hud og hår, men gud forby om et etnisk bleikansikt skulle komme i skadde for å la dette ordet slippe ut mellom leppene i det vedkommende synger med på en rap-låt av en farget artist! Likeså så var det ikke måte på hvilket overgrep mot den sorte delen av befolkningen som ble begått av Kendall Jenner i det hun figurerte på forsiden av Vogue med en volumiøs, krøllet frisyre, samtidig som det er fritt frem for fargede å glatte ut sine krøller fullstendig! Jeg mener.. For å kunne bekjempe rasisme og fordommer, så er jo første bud at samtlige behandles likt, og underlegges de samme regler og normer!
Her figurerer jeg med et- av de to siste i rekken av mine etnisk nord-europeiske opphav som jeg er skamløs nok til å uttrykke stolthet av i full offentlighet..
Som sagt, har vi enda til gode å innføre flere av disse amerikanske krenkelsene her til lands. Men til gjengjeld, har vi selve kongen av krenkelser som det vanskelig skal la seg gjøre å kunne matche, -selv ‘over there;
For her har vi nemlig den ultimate krenkelsesgrunn i spørsmålet om hvor folk kommer i fra, hvorpå oppfølgingsspørsmålet ‘men hvor kommer du egentlig fra?’ som selveste rosinen i krenkelsespølsa! For mens jeg enda har til gode å bevitne at dette spørsmålet er blitt ilagt noen som helst annen betydning utover det å utvise en ren skjær interesse for det nye bekjentskapet, så er det nærmest opplest og vedtatt at det skal tolkes som en antydning om at mottakeren ikke er hjemmehørende her. Spesielt om en tilhører annen- eller tredje (eller fjerde eller femte, for den saks skyld) generasjons innvandrere, så er man sosialt forpliktet til å la seg krenke inn til beinmargen over å bli spurt om ens etniske opphav. Her skal man respondere med å oppgi sitt føde-/oppvekststed i en så sur, kort, bister og avvisende tone som en evner å oppdrive. – Og dersom samtalepartneren skulle være blant de mange som virkelig tråkker i salaten med da å lire av seg oppfølgingsspørsmålet ‘men hvor kommer du egentlig fra?’, ja, da er det ikke måte på hvor horribel betydning en skal ilegge dette..
Og sånt gidder rett og slett ikke jeg å forholde meg til. I mine, liksom i de fleste andres øyne, så er dette et helt naturlig spørsmål å stille for å kunne bli kjent med et menneske. ALLE vet at svaret en er ute etter er typ; ‘Jeg er fra Stovner, men familien min kom i sin tid fra Somalia’, ‘Jeg ble født i Iran, men har bodd i norge siden jeg var to år, så dette er hjemlandet mitt’, ‘jeg er adoptert fra Korea’, eller ‘faren min er her- eller derifra mens moren min er norsk’. Altså har spørsmålet ingen ekskluderende betydning utover det jeg måtte få i det jeg besøker en annen kant av landet, og taxisjåføren sier typ; ‘Jeg hører jo på dialekten at du er iallfall ikke herifra opprinnelig, så er du innflytter eller bare på besøk?’
Nå må det imidlertid presiseres at det også finnes så alt for mange av de som ikke har gode hensikter bak sine spørsmål, utsagn og i det hele tatt opptreden generelt. Forskjellsbehandling på bakgrunn av etnisitet forekommer i rikt monn hver eneste dag, både i USA, Norge og i verden for øvrig, hvilket i aller høyeste grad er en uting som vitterlig bør bekjempes. Poenget mitt, er imidlertid at man iallfall ikke løser disse problemene ved å nærmest pålegge oss hvite en skam for den urett som er begått av andre mennesker, og ofte i andre tider enn den nåværende. For å komme noen vei, er vi først og fremst nødt til at alle behandles likt! – Samtlige, uansett utseende og opphav, nødt til å underlegges de eksakt samme regler og normer.
Videre, er vi nødt til å ta tak i de tingene som faktisk er et problem, og ikke surre inn en masse irrelevante krenkelsesgrunner som tar oppmerksomheten bort fra det som faktisk er av relevant betydning! – Og med ‘relevant betydning’, mener jeg at alle liv skal ilegges samme verdi, at samtlige skal være like for loven, og stille likt på arbeidsmarkedet og i samfunnet for øvrig. – Ikke at en i et ubetenksomt øyeblikk kommer i skade for å påpeke en irritasjon hos ei dame som tilfeldigvis ikke er like lys i huden som en selv!..
