Et særs merksnodig kvinnefenomen, er de tingene jeg tør påstå vi alle gjør, men som vi aldri innrømmer til en levende sjel..
→ Bruker samme BH hver dag, fordi den er den mest flatterende for frontpartiet.
→ Stryker plagget vi skal ha på oss kun der det vil være synlig..
→ Setter vannet i springen på full guffe når vi går på toalettet i samme etasje som det befinner seg andre enn de vi bor med, for at ingen skal høre oss..
→ Vi skrur sjarmen på vårt søteste i menns nærvær..
→ Driter langflatt i hvordan vi ser ut når vi ikke skal vise oss blant folk..
→ Vi spiller hjelpeløse for å få menn til å gjøre ting for oss fordi vi ikke gidder å prøve selv..
→ Minimum 1-2 ganger pr. år, rammes vi av akutte besettelser bestående av å ‘google’ ex-kjærester og/eller tidligere flirter og affærer. I noen tilfeller er besettelsen sentrert rundt en bestemt person, mens det andre ganger dreier seg om de reneste raid hvor vi fyker fra den ene til den neste..
→ Kvelder som er blitt alt for seine og det bare er snakk om noen få timer før vi må opp på jobb, løses med å la sminken bli værende, for så bare å gå over med løst pudder + leppestift og være ‘good to go’ neste morgen..
→ Brukte klær legges tilbake i klesskapet igjen etter bruk, for så at vi banner og bærer oss over at de er skitne ved neste korsvei..
→ Sørger for uklanderlig hårfjerning og ifører oss det flotteste undertøy når vi skal på date eller på byen som single, sånn for sikkerhets skyld..
→ Inspiserer rumpa i baderomsspeilet før vi inntar dusjen/badekaret..
→ Bare skulle nappe bort den bittelille hudfliken på siden av neglen, for så å ende opp med et stort og sviende sår – gang på gang..
→ Evaluerer de andre jentene som måtte befinne seg i lokalet fra topp til tå..
→ Sjekker ut/trener på ansiktsuttrykk og poseringer forran speilet..
→ Når vi svarer det ‘ikke er noe galt/noe vi er sure for’, er det i realiteten det motsatte som er tilfellet..
→ Nikker og smiler gjenkjennende av disse tingene, men det holder vi kun for oss selv, og røpes ikke til noen..
I gårsdagens utgave av ‘En bloggers bekjennelser’, ble det, som noen av dere kanskje lot merke til, tilføyd et noe kryptisk tillegg til underteksten med hentydninger til en 22 åring..(?) Jeg vil vel også tro det har vært en og annen blant de innvidde lesere som må ha stusset over at dette var ikledd en språkdrakt som vil forlede eventuelle nye- og uinnvidde lesere til å tro jeg var ei dame med 22 års fartstid på planeten.. Så hva faen var dette her for absurditeter fra min side??
Hemmeligheten bak denne gåtefulle tilføyelsen, som tilsynelatende ble gitt fullstendig uten sammenheng for øvrig, er hva du nå står på trappene til å få vite..
Hva jeg refererer til som onsdag kveld, men som objektivt sett er natt til i går (altså torsdag), så skulle nemlig et siste besøk innom min gode venn, Roger, og ‘blogger in crime’, the one and only Bunnytrash, vise seg å avstedkomme borderline euforiske tilstander her på berget! Nå er det ikke noe nytt at pilen står på trivelig i sjefskaninens selskap, det være seg i bloggs form, liksom ‘in person’! Men hva som skulle avstedkomme dette klikket inn på bloggen til Roger, som gjerne er den siste visitten jeg avlegger før selv en så til de grader natterangler som meg innser nødvendigheten av å logge av og hoppe til køys, det så jeg virkelig ikke komme!..
For her var det nemlig lagt ut et innlegg under overskriften; Er det alderen? – Ta testen! Og bak denne overskriften, skjulte det seg en henvisning til testen Hvem er eldst? der en kunne få en kjapp indikasjon på hvilket alderstrinn ens fysiske tilstand tilsvarer i forhold til gjennomsnittet. – Altså hva som gjerne refereres til som ens kroppslige- eller legemlige alder.
– Og mens det blant øvrigheten i kommentarfeltet skulle vise seg å være et noenlunde samsvar mellom antall år og den reelle/legemlige alder, så avstedkom ‘yours truely’ med følgende score:..
*drum-roll...*
Jeg innså umiddelbart at denne nyheten måtte serveres i form av en skjermdump av testresultatet for å forsikre meg mot eventuelle ondsinnede elementer som kunne tenkes å utvise den grad av frekkhet som tilsier at de er kapable til å så tvil om autentisiteten/troverdigheten i dette innlegget.
Her skal det sies at jeg bestandig har kommet heldig ut av slike tester, men dette her var faktisk mer enn jeg, selv på mitt mest optimistiske, og ikke minst urealistiske, hadde våget håpe på! (- Og det sier vitterlig ikke så rent lite, tatt i betraktning at jeg er såpass vågal på håpsfronten at jeg uten å nøle innstiller dette på å kunne gå under de 30).
(Vel.. Det har seg nemlig slik at jeg innehar flere i overmåte heavy issues rundt dette med alder du (bla.a) kan lese deg opp på HER ).
Så med nettopp dette på minnet, gikk jeg faktisk inn og tok testen for andre gang, med fullt fokus på hvorvidt det var spørsmål hvor jeg vippet mellom to svaralternativer, og om så var, at jeg hadde valgt det minst gunstige av de to. Dette er standard prosedyre i mitt tilfelle, for å kunne være 100% sikker på ikke å ha kommet bedre ut grunnet underbevissthetens forkjærlighet for selvbedrag. Ved å forsikre meg om at tvilstilfeller konsekvent besvares med det minst gunstige alternativet, så etterlates intet rom for tvil om hvorvidt jeg i realiteten kan ha vært hjemmehørende i en hakket dårligere kategori, for å si det sånn. Så i det dette selvbestående kontrollutvalget av meg selv og dette ‘selv’ets hang til selvbedrag viste seg å stå sin prøve, så var scenen satt for å ta for meg kommentarfeltet i triumf!..
Så til de grader triumferende var det mind-settet som rådet i det jeg forlot åstedet at det gir grunn til å spørre hvordan jeg kunne vente helt til i dag med å utbasunere den ultimate triumfferd i så måte, – hvilket jo er en såpass omfattende affære som det kun er rom for igjennom egen blogg!?? – Ja, med unntak av den innledningsvis nevnte kryptiske henvisningen i gårsdagens bekjennelser!
Et skrudd sinn i et (kjerne)sunt legeme!..
Det, min venn.. – Det skyldes noe så grunnleggende essensielt for en skamløs triumfator at jeg kom så alt for seint i gang med gårsdagens blogging, slik at innlegget ville ha utkommet på et for seint tidspunkt til å kunne bli sett av såpass mange øyne at det ville avstedkomme *med den oppmerksomheten det fortjener!
Tenkte det kunne være artig å sette i hop en aldri så liten kavalkade bestående av hva jeg selv anser for å være det beste av de beste på bildefronten både hva selfies angår, og profesjonelle modellbilder fra de senere år..
Først ut har vi mammas utropte ‘all time favorite’, liksom det er blitt selve flaggskipet i hht at det trekkes frem blant favorittene av samtlige av de som ser porteføljen min, uavhengig av hvilken stil de selv representerer og hva de måtte være ute etter.
I egne øyne derimot, troner imidlertid dette bildet på topp som ‘the shot of my lifetime’. Det er intet som pleaser meg mer enn de anledninger der det er snakk om attitude, og dette her er hva jeg anser for å være det nærmeste perfeksjon det i det hele tatt er mulig for meg å komme.
Over på sefie-fronten, er det utvilsomt bildene som ble tatt på hotellrommet i Drammen da jeg kombinerte årsmøtet for styret i Mental helse, Viken med en fantastisk hyggelig, -og lettere fuktig visitt hos favorittkaninen Bunnytrash i månedskiftet august/september. Her må en jo imidlertid spørre seg hvor dum det går an å få blitt i det jeg for første gang i mitt liv opplever 100% ideelle lysforhold – i profesjonell betydning, uten at dette er iscenesatt av en fotograf, også ender jeg opp med å ta skarve 3(!) bilder!! Jeg mener.. Seriøst, liksom..
..- Og her har vi så de øvrige to jeg fant det for godt å få tatt i denne legendarisk dårlige utnyttelsen av ‘the opportunity of a lifetime’..
Her har vi favoritten tatt av en amatør! -Hvilket en jaggu ikke skulle tro, da det er et bilde selv den beste blant proffene ville måttet slite hardt for å matche!
Mens vi først befinner oss i Drammen, så fortsetter vi like fremt med beste vennebilde, hvilket åpenbare valg er blant bildene som ble tatt lettere bedugget bed blanke øyne, fåregliset på plass og lebestiften på snei med nevnte favorittkanin utover kvelden og natten!
Fra fylletrynet i Drammen, så kjører vi like gjerne på i kategoriene som må sies å utgjøre beauty-shots’enes motstykke. – Vi har nå tatt turen tilbake til modellverdenen, hvor bildet du nå har foran deg, faktisk er det som har mottatt anerkjennelse fra hva som må være det desidert høyeste hold: Nemlig den langt i fra ukjente BFF’en til Ari Behn, Per Heimly!..
Her skal det ærlig innrømmes at det var en ytterst spesiell opplevelse i det jeg først får høre at flere bildeserier av meg er blitt vist kongerikets mest kjente fotograf, og at han hadde gitt uttrykk for å ha blitt mektig imponert over et par av disse.. Min umiddelbare reaksjon er jo regelrett auforisk, i det det i min forestillingsevne dreier seg om et av de to øverste, med et ørlite knippe potensielle ‘dark horses’ som ble gitt den siste lille rest av mulighet for hvilke det i min bevissthet kunne dreie seg om. – Så en kan jo bare begynne å forestille seg den totalkollisjonen av følelser og sjokk som fulgte i det jeg fikk vite det dreide seg om dette og et par til fra samme forbannede serie! Eneste antydning i hht mine antagelser, var at det øverst presenterte ble trukket fram som vakkert.. Men dette ble bagatellisert til det minimale i det han så beretter om sin sans for det særegne! I ettertid, skulle det heldigvis vise seg å bli stoltheten over å ha blitt anerkjent fra et slikt hold som vant over den umiddelbare nedturen. Utkommet ble faktisk at dette her fikk meg til å se bildet i et helt annet lys!
Her har vi min beste ‘captured by accident’, i det jeg mottar instrukser fra fotografen, som samtidig tester ut innstillinger og settinger. – Og plutselig viser det seg et blinkskudd av de sjeldne blant disse prøvebildene hvilke jeg har inntrykk av at de normalt bare sletter i sin helhet så snart de har gjort nytten sin, for å si det sånn..
Og etter disse, føler jeg det nærmest presserende å veie opp med å runde av denne seansen med favoritten innen rene beauty shots til slutt!
Som jeg antar en del av dere har fått med dere, hender det jeg tar turen innom dette galehuset av et nettsamfunn ved navn Kvinneguiden i den hensikt å finne frem til de tre aller mest absurde trådene for så å legge de frem her på bloggen. Det er nå en god stund siden siste kåring, så selv om det ble for sent for et slikt innlegg i dag, tenkte jeg å bare svippe innom for å se om jeg slumpet over noen ‘gromsaker’ for eventuelt å gjøre det respektive innlegget i morgen. Men så skjer det at jeg bommer på den linken jeg mente å klikke, slik at jeg i stedet ender opp i ‘trash-tråden’ dedikert Caroline B. Eriksen (altså Fotballfruen). Jeg driter jo langflatt i CBE’s gjøren og laden, i det hun og jeg ikke akkurat kan sies å ha noe særlig med felles interesser, for å si det sånn, så jeg drar derfor markøren oppover siden med kurs for retur-tasten. Men i det jeg følger denne markøren med blikket, så fester det seg i det som fører til en gjentagelse av den sprekken med påfølgende ‘bitch-slap’ som er beskrevet i DETTE innlegget..
Altså.. Sitatet er av posten som begynte body-shamingen. Den dere ser her, er altså bare den første i rekken av x-antall med tilsvarende sjokkerende uakseptabel dritt. – Og dernest, så følger altså utkommet av at jeg nå atter en gang har latt meg rive med og tatt del i en tråd av typen jeg har ansett for å være så alt for langt under min verdighet til å verdige de så mye som et blikk, -og langt mindre et tilsvar!.. Men for all del.. Jeg angrer så visst ikke på uttalelsen, det er bare at det jo er fullstendig fåfengt å skulle nå frem til folk hvis IQ later til å tilsvare det en kan forvente av en gjennomsnitts glassmanet..
Men ‘non the less’.. Her er mitt bidrag til diskusjonen vedrørende hvorvidt CBE er heslig å se på:..
“ 4 hours ago, Minnie Mus said:
Det er uansett ikke noe pent når knoklene stikker opp og ut overalt, og langt mindre noe å “påvirke” andre med. CBE er en farlig påvirker 🙁 Håper virkelig unge og sårbare jenter styrer langt unna og at de forhåpentligvis ikke vet hvem denne dama er. “
Uansett så er CBE iallfall lysår unna å være så forbannet giftig, og ikke minst nedrig som den body-shamingen som gjøres her!! Fullstendig usmakelig, og jeg mister absolutt all tenkelig respekt for de som ikke har annet å booste selvfølelsen sin med enn patetiske forsøk på å plassere et menneske som vitterlig har et oppsiktsvekkende vakkert utseende i den motsatte enden av skalaen..
News-flash; CBE forblir faktisk like forbannet vakker utseendemessig uansett hvor iherdig du og dine likemenn forsøker å overbevise deg selv og andre om det motsatte!
Som jeg vil tro en del av dere fikk med dere, var gårsdagens bloggerparodi av den ikke helt ukjente Isabel Raad, hvis oppgave innebar å bite i det kleine eplet og gå ut og ta bikini-selfies. – Så når dette uansett måtte gjøres, så kunne jeg liksågodt gjøre et poeng ut av det i samme slengen..
For i tråd med policyen om at ethvert problem skal løses med mer eller mindre relevante forbud/påbud, så skal jo nå problemet med kroppskomplekser generelt og tenåringskomplekser spesielt ‘løses’ i form av et påbud om å oppgi alt av bilderedigering som er foretatt på det som legges ut for offentligheten. – Det være seg i reklameøyemed, i sosiale medier, på blogg, osv, osv.
Videre, så har jo de uskrevne lover som legaliserer mengde av bilder og grad av lettkleddhet som legges ut økt proposjonalt med vedkommendes BMI i en god stund allerede. Tanken bak, er at det tilsynelatende er ‘urealistisk’, for ikke snakke om ‘uoppnåelig’ å inneha et slankt og veltrent legeme. Ei heller skal damekropper over der det ikke er noe som ‘henger’ kunne la seg gjøre..
Vi alle har våre komplekser, hvilket (selvsagt) også gjelder meg. Men samtidig gidder jeg ikke gjøre meg dummere enn jeg er ved å benekte at jeg har fått med meg et par genetiske perler når det kommer til sånt som ‘alderstillegg’, eller hva det nå er folk kaller det, i tillegg til at jeg gjør det som kreves for å holde et viss nivå på formen, for å si det slik. Og når man så kan legge til de privilegier som følger barnløsheten i så måte, for ikke snakke om at tyngdekraften krever at det foreligger en masse (altså vekt) for at den skal kunne dra noe (les;pupper) nedover, så er utkommet en cellulitefri skrott fri for hengende/slappe deler i virkelighetens verden..
På bakgrunn av dette, så ble valget av lokalitet for å foreta den innledningsvis nevnte så kleine seanse lagt slik at bakgrunnen skulle bestå av mest mulig trær. For følgen av dette, vil være at selv den minste, bitte-lille dragning ut, inn, opp eller ned på det bildet, ville lyst opp som ei lommelykt i tussmørket i form av bøyde trestammer! Så når det ikke forekommer så mye som en eneste liten bulk på noen av de trestammene i disse bildene, vil selv Mads Hansen måtte erkjenne ektheten av de!
Poenget mitt med dette, er å vise at ‘mangfoldet’ faktisk består av et langt bredere spekter enn det som måtte befinne seg innenfor ‘litt ekstra på kroppen’ til smellfeit. Det er faktisk til og med så galt at selv det som må sies å være idealkroppen er å finne i dette mangfoldet, tro det eller ei!
Badesesongen er i gang, og som seg hør og bør, blir kropp et issue i det klærne skal av.. Mange føler seg ukomfortable med å vise seg i badetøy, hvilke gjerne representeres av de hvis årsak til denne sjenansen ligger i noen kilo for mye..
Jeg støtter 100% oppunder kroppspositivisme og alles rett til å nyte strandlivet med den kroppen de har, uten å bli møtt med så mye som et tilløp til body-shaming..
Jeg er generelt klein som person, så et filter med litt ilagt skog i miniatyrformat måtte til for at jeg skulle føle meg komfortabel med å legge ut et bikinibilde for offentligheten..
Hva overraskende få later til å koble i det de tar til orde mot body-shaming, der man tilsynelatende skal idealisere mangfoldet, er at det faktisk bedrives body-shaming over en lav sko!
Ikke at det nødvendigvis trenger å være vondt ment i de fleste av tilfellene, men samtidig må jeg jo ærlig innrømme at jeg tidvis lurer på hvor sneversynt det går an å bli. Så lenge det har vært ‘noen kilo for mye’ som har lagt til grunn for de fleste med komplekser i forhold til idealet, så har dette i realiteten blitt denne majoritetens kamp. Og i det det er ens egne interesser som fremmes igjennom en stor gruppe, så mister en raskt evnen til å se ut av eget hode, for å si det sånn. Som representant for de som, i kroppspositivismens motivasjonstaler på sitt mest flatterende omtales som ‘anorektiske barbiedukker’ som er intet mindre enn feilvarer i forhold til hvordan damer er ment å se ut, så må jeg jo allikevel si det er påfallende få reaksjoner på hva som er body-shaming av groveste slag!
Jeg vet nemlig hvordan slike bemerkninger fører til at tynne/slanke vegrer seg for å gå på stranden o.l der man ikke får gjemt seg bak lagvis med klær. Hva kraftige/overvektige angår, så er det i det minste ikke sosialt akseptert å kommentere deres utseende. Er man derimot slank/undervektig, er det fritt frem for folk å si hva faen de vil rettet mot utseende!
– Og mange orker bare ikke tanken på å sette seg i en situasjon der de stiller seg lagelig for hugg. For om en til stadighet blir fortalt at de er hakket for tynn, og at de burde legge på seg x antall kilo, osv, er det nemlig fort gjort å pådra seg en viss sjenanse i hht å kle seg i badetøy.
Dette med kroppspositivisme og avstandstakende fra body-shaming er jo ment å ha et mål der idealet ligger i mangfoldet. Problemet er at folk glemmer at også vi som tilhører det mindretall som tilsynelatende matcher idealene også er en del av dette mangfoldet! Så bemerkninger som ‘sulteforede barbiedukker’, o.l føles faktisk tilsvarende hva en med noen kulo for mye ville følt om de ble betegnet som flodhest, hval eller elefant!
Selv tar jeg i bruk bikinien nå, dog etter at valget av sådan har blitt til en ren vitenskap m.h.t push-up og visuelle effekter for formenes skyld. Dessuten vet jeg hvordan man adder til inntrykket gjennom å overføre kunsten fra kroppssminke til selvbruning.. Men oss du ser, tilhører faktisk et mindretall, og vi er langt fra så kjepphøye som folk later til å tro. For min del, hadde jeg jævlig flaks, og kom utfor et menneske som i løpet av en 5-10 minutters do-kø klarte å si de tingene som tok brodden av kommentarer på utseendet som tynn for all fremtid. I tillegg, var jeg så heldig å få den bekreftelsen som ligger i en henvendelse fra en modellagent. Så selv om jeg, som nær sagt alle andre, aldri kan fri fri meg helt fra egne komplekser, så har jeg i det minste blitt meg bevisst på de fordeler som kommer med min bygning. Men om så dette slanke mindretall så seg selv som feilfrie fra topp til tå, så ville det fremdeles ikke vært greit å body-shame! – Og ihvertfall ikke i den hensikt å trykke andre ned for å føle seg bedre selv!
Nå later det gudsjelov til at denne trenden fra helvete med å la seg operere ut av alt som kan minne om symmetri, er på god vei til å ebbe ut. Men det er så visst ikke over enda! For selv om den kretsen der det fremdeles tviholdes på illusjonen at utseendemessige trekk så ut av proposjoner at de gir assosiasjoner til de tidligere tiders sirkusattraksjoner er vakre, er relativt liten, så er den ikke ubetydelig i hht å kunne påvirke trendbildet!..
Jeg ble akkurat minnet på et innlegg som ble lagt ut for et par år siden, der jeg photoshoppet meg selv i tråd med normen for de mest ihugede plastikk- og fillers-fantastene, -hvilket jeg anså verdig en re-post til skrekk og advarsel. – I tillegg, inneholder denne versjonen en tilsvarende moderering av kroppen som ble utført i anledning dette innlegget..
[Nytt bilde hvor det er kroppen som har vært lagt under den metaforiske kniven i Photoshop.. – Og jeg ser meg nødt til å presisere at jeg ikke har hatt fore å fremstille en overdrivelse. Jeg har faktisk gått inn for å gjøre endringene i tråd med hva som er blitt å anse som vanlig i løpet av de siste 5 årene..]
[Repost] Jeg tenkte først å benytte et bilde hvor jeg var usminket, men kom frem til at jeg heller ville ta utgangspunkt i slik jeg gjerne fremstår til daglig (på jobb o.l), hvilket innebærer en helt normal, lett dagmake-up. Årsaken er rett & slett at det ikke er noen grunn til å gå ‘all in’ for å gjøre forskjellen så dramatisk som mulig, -fordi den er mer enn nok drastisk med det den er, uten noen som helst virkemidler!
Hva jeg har gjort, er rett & slett å benytte Photoshop til å endre utseendet mitt i hht den siste tidens trend med filling, løshår, osv tilsvarende det de mange ‘moteslavene’ har gjort i denne tiden. – Og resultatet.. – Ja, hva skal jeg si?..
Som svoren forkjemper for folks rett til full bestemmelsesrett over eget liv & kropp, vil jeg selvsagt støtte folks rettigheter også på dette punktet. Men når det er sagt, sitter jeg med en sterk fornemmelse av at folk, og da spesielt ungdom, lar tidens trend ta styringen over deres egen, subjektive formening av hva som er vakkert og hva som er mindre flatterende, for å si det slik. Ofte er det imidlertid lettere å se realiteten presentert av- oh på en tredjeperson, og dette fører oss dermed til formålet med dette innlegget..
Så.. Hva er så DIN ærlige mening i sakens anledning?
Da var det dags for 3. og siste del av historien der jeg deler de erfaringer jeg har gjort i løpet av årene jeg har tatt modelloppdrag. De to foregående delene vil åpenbare seg ved å klikke henholdsvis DEL 1 og DEL 2.
“Miss Dreamy”.. Dette ble tatt i skumringen en dag i begynnelsen av september for å få frem den rette stemningen. Morsomt å tenke på hvordan reaksjonen ville vært om noen tilfeldig forbipasserende hadde sett et kvinnemenneske gå sakte utover i elven iført kjole og sminket som om hun skulle på ball eller noe! Spørs vel om det ikke brått ville dukket opp noen hvite frakker i så tilfelle..
Om det er én ting jeg angrer på i løpet av livet, er det at jeg ikke i det minste tok den lille svippturen det tross alt ville vært å ta seg en tur til Storbritania for å sjekke mulighetene, i det minste.. Dessverre var jeg for uselvstendig og derav tafatt på denne tiden, og dermed så ble det ingen karriære ut av dette her for meg, kun sporadiske oppdrad dann og vann. Det jeg imidlertid er sjeleglad for, er at opplevelsen av å bli oppdaget, og irritasjonen over å ha latt en potensiell mulighet glippe har lagt seg som to separate ting i minnet, slik at den førstnevnte opplevelsen ikke er blitt forringet av den påfølgende tafattheten..
I de påfølgende år, dukker det imidlertid opp ett og annet oppdrag dann og vann, og det å få utspille disse rollene i samarbeid med fotografen, er uten tvil det jeg liker aller best å gjøre i hele verden, for å si det litt banalt. Eksempelvis, kan jeg nevne frisør/håroppdrag (vindusplakat o.l), make-up for sommer-paletten til Gloria Mundé, sengetøy og smykker for svenske Life 4 You, undertøy har blitt vist, samt at jeg faktisk har så vidt pirket borti glamourmodellenes arena i den tid wall-papers til mobilen var på det store på begynnelsen av 2000 -tallet. Det der er forresten litt artig, for det dreier seg om et bilde tatt bakfra der jeg går opp ei trapp iført et miniskjørt. Bildet var råkult, og det har faktisk dryppet inn en og snnen shilling på min forsømte PayPal -konto helt til nyere tid. Problemet er at jeg ikke for mitt bare liv er i stand til å huske hvor det forbannede bildet ligger, så jeg får ikke lastet det ned på nytt etter at det gikk dukken i et computer crash! Grasalt irriterende, for å si det mildt!
Her ser man faktisk en flott pose som i realiteten er fullstendig utilsiktet, da jeg bryter ut i latter av ett eller annet som blir sagt. Bildet er med andre ord helt ubrukelig i hht hva som skulle produseres; Her er det nemlig krig, hvor min jobb er å portrettere en kvinnelig Rambo, so to speak, og serien inneholder både bilder der jeg går til angrep med en Rambokniv, og poserer med en AG3. Anser det unødvendig å tilføye at det var et av de kuleste shootene ever.
Vel.. Med tid og stunder sklir det hele liksom bare over. -En tid hvor enorme endringer skjer i hht modellverdenen; Glamormodellene fikk sin nisje, og dermed ble døren åpnet for en helt annen kroppstype. Vi tilhørende den tradisjonelle grenen så ikke noe mindre ned på de av den grunn, såpass ærlig må jeg være. Jeg er unektelig preget av de holdninger vi fikk med oss fra byrået, og i det hele tatt de som fulgte tiden. Bla.a kan jeg ikke forstå dette med big-size modeller ut i fra det bildet jeg har med meg av hva som faktisk er en modells jobb; Å vise et produkt! I dette, ligger det mer enn noe annet at en visning i det store og hele ikke handler om modellen selv. De er stylet og fikset for å fremme de signaler (eller hva nå man kan kalle det) designeren ønsker. Spesielle detaljer og effekter i stoff og design skal frem i lyset. Ergo; Det er snakk om å finne den beste kleshengeren for å få dette gjort. – Og de beste kleshengerne er og blir den høye og tynne kroppstypen. Det betyr ikke at den ene typen er finere enn den andre, men som kleshenger der hensikten er å vise frem tidvis rene kunstverk av noen kreasjoner i all sin detaljrikdom. Men dessverre er det nå engang så at supermodellenes inntog flyttet veldig mye av fokus på modellene, med det som følge at de utgjorde et rigid kroppsideal, og dermed var sirkuset i gang..
Her skal det lages en fotoserie som skal gi inntrykk av gamle dager..
Men det som virkelig var bedre før, var moralen. Når jeg ser folk vegre seg for ditt og datt, som f.eks på Top Model, så klikker jeg rett og slett forran skjermen. – En holdning forsåvidt Vendela virkelig lot komme til uttrukk det året hun ledet den skandinaviske utgaven, da hun sendte den første klagende jentungen rett hjem med en grei tirade om hvordan en IKKE skal te seg.. For oss, var det ikke noe annet alternativ enn å uttrykke begeistring og happy, happy, happy uansett hva du ble ikledd, og hvordan du ble stylet. Hadde det betydd å barbere av meg håret; Put on the happy-face and smile, så fikk man ta griningen når man var hjemme! Nå derimot.. Jeg kan ikke engang snakke om det uten at det koker innvendig..
På plussiden, derimot, så har det skjedd en snuopprasjon, der man sakte men sikkert er på vei vekk fra det giftige ungdomsfokuset som har rådet så alt for lenge, og dette er mye takket være 90-tallsmodellene, i det disse holder koken den dag i dag. Følgelig, er da aldersspennet allerede massivt utvidet fra den 30 årsgrensen (for når du var ‘ferdig’) som var. Fremdeles er det en LANG vei å gå, men å bevege seg med baby-steps er tross alt bedre enn å stå på stedet hvil, iallfall med de giftige holdningene som har rådet i både modellverdenen, filmbransjen og annet. Jeg mener.. Å betrakte alt over 30-35 år som passé hva skjønnhet og sex-appeal angår er fullstendig sprengt liksom det er ødeleggende for samfunnet. Herregud, å avskrive kvinner i det de har to tredjedeler igjen av livet, sier jo i grunnen alt!..
Magen inn, rompa ut, og innta en spesiell vridning på kroppen, så får man et uberkult bilde av den typen som ligger akkurat på grensen til det uvirkelige, litt sånn tegneseriefiguraktige.
For mitt vedkommende, skulle oppkommet av hva en refererer til som ‘seniormodeller’ bety en ny vår, so to speak. Plutselig fikk jeg nemlig en forespørsel om å gjøre markedsføringsmateriell for en fotograf, for så at det bare ballet på seg. Det er fra denne delen av modellivet bildene jeg har inkludert i denne storyem er hentet fra, rett og slett fordi det i den første perioden fremdeles var den fysiske mappen med bilder som rådet. De fleste av mine bilder fra ungdommen, er over alle hauger, uten at det igrunnen gjør særlig fra eller til da jeg har forsøkt meg noen ganger med å ta bilde av bildene, og det blir jo ikke akkurat glimrende resultat..
Det skal også sies at en del av de bildene jeg har fra nyere tid heller ikke er helt strøkne i kvaliteten, da de ofte blir sendt meg i små størrelser (vanlig papirbildeformat og mindre), og er dermed kraftig forstørret i det jeg legger de inn her. Men de er iallfall såpass at en får med seg hva som er blitt gjort av forskjellige ting i fotokunstens ærend, for å si det sånn..
Da tror jeg iallfall at jeg skal ha fått med meg det vesentligste. Men lurer du på noe, så er det selvsagt bare å fyre løs!
Etter ønske fra lesere, så deler jeg mine erfaringer fra den tid jeg har syslet litt med modelloppdrag ‘på si’ i hva som er blitt godt over halvparten av livet mitt. Første del, som ble lagt ut i går, åpenbarer seg sporenstreks om du klikker ->>>> HER <<<<-
Her har vi et eksempel på hvordan bruk av lys kan gjøre hele bildet, Dette er et av de ‘foto-trynene’ jeg virkelig skulle likt å hatt i virkelighetens verden, i det jeg f.eks halser ned til stasjonen i duskregn og faenskap en alt for tidlig morgen så grinete at det er nummeret inntil det dukker opp en sånn tordensky i miniatyr over hodet mitt..
** Enkelte av disse bildene, hvilke er tatt på ulike oppdrag, har jeg måttet forstørre fra den for vanlige papirbilder og enda mindre, hvilket gjør at enkelte av de har pådratt seg litt ‘rusk’ hva bildekvaliteten angår.
Da jeg kom hjem den natten etter møtet med agenten fra NTB, sov jeg ikke et sekund. Jeg var ruset inntil det hinsidige, men virkningen av alkoholen jeg hadde drukket forduftet som dugg for solen i det jeg innså at denne fyren var for real.. Den som har opplevd det at en av de største øyeblikkene i ens liv deiset ned i hodet helt ut av det blå vet nok av erfaring hva jeg vsnaker om når jeg sier at ingen substans i verden kan komme opp mot den coctailen kroppen selv varter opp med i forbindelse med gledessjokk.. Jeg satt rett og slett og nistirret på det kortet helt til jeg hørte foreldrene mine var i gang med å forberede frokosten. Jeg raser så euforisk opp for å fortelle om hva jeg opplevde som et eventyr ikke engang Askepott ville hatt noe å stille opp med, for så å bli kicket ned fra den metaforiske rosa skyen jeg svevde rundt på med et brak; For det første; De skjønte jo ikke betydningen av dette her, hvor enormt stort det var for en 18 åring å oppleve den gangen. Mammas i mine øyne lunkne respons var nå en ting, men pappa tok virkelig kaka! Han reagerte nemlig med å øse ut sine formaninger om at det ikke var snakk om at jeg fikk respondere på dette her før han hadde fått sine bekreftelser på at dette her ikke var noe lureri alias de kyniske utnytterne der ute som manipulerte ungdom som meg til å kle av meg forran kamera (les; den virksomheten vi i dag refererer til som glamour-modeller)..
Dette bildet stammer også fra en kul serie der vi skulle bringe eventyr, magi og trolldom inn i bildene. Her sees jeg som en fe-aktig sak, mens den aller kuleste atmosfæren, var fta den der filmserien om de der vampyrene jeg aldri husker navnet på. Som voksen, har det i grunnen blitt stadig fler slike bildeserier som som ble gjort for utstilling (forokunst) og/eller for fotografen selv i markedsføringsøyemed.
Men jeg kom meg nå i vei til slutt, og full av forventning troppet jeg opp på byråets lokaler til første møte og start på opplæring. I det jeg blir vist inn i salen, så skal det vise seg at vi er en gruppe på 8-10 stk som skal delta i dette programmet. Men i det vi sitter der, og sjefen for virksomheten introduserer seg selv og hun som skal løre oss, så ber de meg og en av de andre i gruppen om å følge med sjefsdama, da vi var de som ‘var plukket ut’ av de. De øvrige, viste det seg, var betalende deltagere som ville lære gange og posering av ulike årsaker. Vi to ‘utvalgte’ blir så fulgt inn til et lite kontorrom for en egen briefing, og den åpningstalen som fulgte, vil jeg aldri glemme, da det står så vannvittig respekt av måten de la opp det der!.. De anerkjente det grandiose i det vi to hadde opplevd ved bli plukket ut på denne måten. Det var det all grunn til å være stolt av. – Men INGEN grunn til å hovere på grunn av! Ja, vi innehadde ei pakke utseendemessige trekk som byrået så etter i sin søken etter modeller, men det betød IKKE at vi var plukket ut fordi vi var penere enn andre. Vi ble plukket ut fordi vi var trolig til å ta oss ut på bilder, hvor vi også kunne transformeres til en rekke ulike typer. Det var det grunn til å være stolt av, og med det var vår bakkekontakt og vårt perspektv sikret!
Også her har vi et bilde med opphav i en photo-shoot som det muligenss vil være noen som kjenner igjen fra tidligere..
Nedturen for min del, kommer definitivt i det dømmen faller; Jeg tar flotte bilder, men er ubrukelig på cat-walken (koordinasjon har aldri vært min sterkeste side, for å si det sånn), og med det gikk også utsiktene om å være blandt byråets håndplukkede deltagre i den kommende frøken Norge finalen (hvilket vil si arrangørens egne modeller som gikk direkte til finalen, for så at vinneren sannsynligvis ble en av disse.
Men verst var det at det norske markedet var for lite til å kunne gjøre karriære kun som fotomodell. Dessuten skulle det ikke gå lange tiden før det politisk korrekte Norge samlet seg til ramaskrik mot det som hadde brast inn og tatt modellverden med storm; Ypperste-trenden over alle, -og looken jeg rulet så til de grader; Heroine Chick.. – Looken som fikk sitt gjennombrudd med Kate Moss, samt to øvrige ved navn Mandy Smith og Jodie Kid, blir så mer eller mindre bannlyst i det den ‘glorifiserte heroinbruk’ og den førte til at ‘anoreksien gikk som en farsott i modellverdenen’, osv. – Påstander som først og fremst ble begrunnet av de to som slo igjennom på samme tid som Kate Moss..
Og det er her jeg skulle ha tatt tak i de ymt som ble sent min vei med hentydninger om å forsøke meg i utlandet, hvor det både var stort nok marked for rene bildemodeller, og ikke minst; Her var man ikke underlagt opinionens vendetta mot trendlooken Heroine chick,,
** Siste del av denne historien følger i morgen! **
Jeg har riktignok vært inne på at jeg har syslet litt som modell opp igjennom årene ved en rekke anledninger. Men å gjøre et innlegg på dette har igrunnen aldri slått meg før jeg får øye på en ‘etterslenger’ i kommentarfeltet til spørsmålsrunden angående modell-meg, så here we go, altså.. Dette er jo en historie som strekker seg over godt over halvparten av mitt liv, slik at den må deles opp i to-tre deler (alt ettersom)..
Jeg fikk muligheten til å gjøre et come-back som modell i ‘voksen alder’, hvor jeg ofte fikk tilsendt et knippe bilder fra shooten, som bildet over. Hva dette bildet angår, kan det også tilføyes at det er mammas ‘all times-favorite’.
“Det skjedde i de dager da 90-tallets supermodeller rulet verden, og (jeg tror det må ha vært) Bondevik var statsminister i Norge..”
Historien kunne faktisk ha begynt slik, da det som skjer en helt normal utekveld på stamstedet Exit disco i Fredrikstad sommeren jeg akkurat var fylt 18 opplevdes som om det var et mirakel i ordets fulle og uvirkelige betydning,. Vel.. For å få det rette perspektivet på dette her, må en se det hele i sammenheng med den tiden det skjedde på..
Vi befinner oss altså på den tiden da 90-tallets supermodeller var det hotteste som fantes i kjendisverden; Cindy Crawford, Naomi Campbell, Claudia Schiffer, Vendela Kirsebom, Linda Evangelista, osv, osv. I tillegg til disse, hadde en ny storstjerne blitt tent på modellhimmelen; Kate Moss..
Dette skjer samtidig som de første glamourmodellene begynner å syntes litt hist og her i halvpornografiske magasiner, men disse var igrunnen kun ‘stakkars utnyttede jenter’ som ble brukt til skrekk og advarsel for ikke å la seg overtale til hva som helst. Det er de nevnte supre av sitt modellslag som er idealene, og kun de. Følgen av disse faktorene er A) Modellverden er fremdeles forbeholdt de høye og tynne kroppstypen, i tillegg til at en den gang som nå, var nødt til å inneha visse utseendemessige trekk. Nåløyet er forbi trangt, og rekrutteringen skjer i vesentlig grad igjennom agenter som fartet rundt på folksomme steder for så å ‘slå til’ i det de får øye på typene de er ute etter.
Om jeg skulle utpeke et all-time favorittbilde, ville det sannsynligvis bli dette (underkroppen er ‘kappet’ for ellers blir det rett og slett for langt for blogg og SoMe). Jeg bare elsker attituden i det..
..- Ellers så blir det dette her. Sånn rent kunstnerisk sett, så er dette unektelig et blinkskudd. – Hvorpå jeg må tilføye at det er langt mindre vågalt enn det ser ut (De puppene der skal ikke ‘vårherre’ ha kred for, for å si det sånn! Den tilhører nemlig BH-produsenten, hvilken jeg selvsagt ikke husker hvem er).
Fotografen jeg har jobbet mest med som ‘senior-modell’, kjenner den svært så kjente fotomannen Per Heimly, og hadde ved en anledning vist bildene fra de siste shootene av meg. Jeg ble så gitt et sekund eller så på den ‘rosa skyen’ i det jeg ble fortalt at denne kjendisfotografen hadde vært riktig så begeistret over kvaliteten på utført arbeid. Når så rapporten fortsetter med å informere meg om at ‘rosinen i pølsen’ utvilsomt var poseringen på dette bildet -hvilket er fra en prøve-shoot hvor vi dro ‘ugly-pretty’ -konseptet helt ut til venstre, for å si det sånn.. Da sto jeg brått med begge beina godt plantet på jorda igjen, med blandede følelser i ordets fulle betydning.. Stor stas med anerkjennelse fra den kanten, – litt mer usikker når det kommer til at det er stein hakke sinnsyk jeg gjør best!..
Med de rådende faktorer lagt til grunn, er det å bli oppdaget ALLE ungjenters ultimate drøm på denne tiden. – Og ansett for noe bort i mot like usannsynlig som at en hvit enhjørning skulle dukke opp ute i hagen din, hvorpå den strødde sitt tryllestøv over hodet ditt, for hell, lykke, rikdom og faen hakke og hans oldemor i evig tid. – Også skjer det!!.. I det jeg passerer dansegulvet, kommer henvendelsen jeg først tar for å være et av de patetiske sjekkereplikkene som gjør at en bare ikke gidder, så jeg svarer kort og flykter raskt ved skvise meg inn i menneskemyldret der passasjen smalner seg i det man går fra den store delen der dansegulvet befinner seg, og inn til den innerste baren. I det jeg nærmer meg slutten på innsnevringen i et hurtigere tempo enn øvrigheten pga min evne til å åle meg frem i de trangeste forsamlinger, da jeg registrerer ett eller annet bak meg; Jeg rekker akkurat å oppfatte at noen faktisk bare later til å rydde folk til side med bestemte “unnskyld!”, før jeg oppfatter at det er ‘nørden’ (rikmannsklyse som trodde jeg ville la meg imponere av å ‘flashe’ vestkant-kakse med glatt look) jeg hadde rømt fra et par minutter tidligere, ‘Hva faen..’ rekker keg å tenke i det jeg kjenner en hånd på skulderen. Jeg snur meg rundt, etter alt å dømme med et greit iltert kroppsspråk, men rekker ikke si noe før han leende, og med et visittkort av den eksklusive sorten, får beklaget seg med et ‘Jeg vet hvordan det der må ha hørtes ut, men det er ikke.. Jeg mener seriøst; Jobber du som modell?..’ Og nå avslører både stemmeleiet og kroppsspråk at dette her er noe ganske annet enn ei klyse på sjekker’n.. Han presenterer seg så som Rudi Rørstad, og representerer Norsk talentbyrå (byrået som sammen med Elite var de relevante av sitt slag på denne tiden), og om jeg kunne være interessert…’ Her går jeg i ‘flat-line’, og husker ikke en dritt før jeg plutselig befinner meg helt i andre enden av lokalet, der jeg får øye på venninnen min mens jeg tviholder på visittkortet jeg hadde fått utdelt med håp om at jeg ville ta kontakt, og at man gledes til å snakkes snart igjen..
Også header-bildet mitt er fra en photo-shoot fra ‘nyere tid..
Jeg ramler så ned i sittegruppen, og forteller hva som hadde skjedd, -åpenbart i en ganske flat tone, for det er først nå jeg igrunnen våkner av ‘koma’ av at hun begynner å hyle og skrike hva som kan kokes ned til ‘Er du klar over hva det her betyr!?? MODELL, Gry!!! MODELL!!!!..
